Caster Semenya og Christine Mboma er kvinner. Punktum!

 

Daniel Røed-Johansen setter en stigmatiserende betegnelse på to ypperlige idrettsutøvere («Aftenposten», 17. september): «Interseksuelle», kaller han dem. Jeg er overbevist om at ingen av dem ville ha akseptert å få en sånn merkelapp. «I am a woman, and I run fast!» sier Semenya.

Mboma løper også raskt. Det samme gjør hennes lagvenninne Beatrice Masilingi. Det samme gjør Francine Niyonsaba fra Burundi, Margaret Wambui fra Kenya og Aminatou Seyni fra Niger. Felles for alle disse kvinnene er at de er idrettsutøvere i verdensklasse, at de har et naturlig testosteronnivå som ligger et godt stykke over normalen for kvinner, at de blir utestengt fra deltakelse i sine foretrukne idretter – og at alle sammen er kvinner fra det sørlige Afrika.

Det finnes to biologiske kjønn: Menn og kvinner. Menn produserer små kjønnsceller, og kvinner har store kjønnsceller – også kjent som egg. Det er altså slett ikke vanskelig å fastslå utvetydig at alle de ovennevnte er kvinner. Det er ikke nødvendig å finne opp en idrettspolitisk betegnelse som «interseksuelle» for å karakterisere dem. Men det er man blitt nødt til, etter at idretten har vedtatt ei helt vilkårlig grense for hvor mye naturlig testosteron kvinnekroppen kan produsere for at man skal kunne løpe 800 meter og 1500 meter i det gode selskap. Grensa er satt til 5 nmol/liter.

Samtidig som disse kvinnene ble nektet å delta som kvinner, fikk en biologisk mann fra New Zealand lov til å delta som kvinnelig vektløfter. Det fikk han til på den enkle måten at han erklærte seg som kvinne (etter at han hadde gått ut på dato som mannlig toppidrettsutover), og deretter knasket i seg nok hormondempere til at han kom under kravet på maksimum 10 nmol/liter – altså dobbelt så mye som disse kvinnene måtte komme under!

Kvinnekroppen produserer testosteron, akkurat som mannskroppen produserer østrogen. Begge deler er helt naturlig. Så finnes det noen medisinske tilstander som gjør at kroppen produserer litt mer eller litt mindre av et hormon enn det som ligger innafor standardavviket. Men så lenge det ikke dreier seg om sjukelige tilstander, er det ingen grunn til å gripe korrigerende inn med medisiner. En sunn kropp veit vanligvis best sjøl hva som er bra for den.

Det er jo ikke tvil om at et høgt testosteronnivå gjør det lettere å bygge muskelmasse. En lang og slank kropp gjør det lettere å hoppe høgt, og høge naturlige blodverdier gjør det lettere å bygge kondisjon, Naturen er full av helt naturlige avvik som gjør det lettere å lykkes i en idrett. (Unnskyld: Mindre krevende. Innbill deg ikke at noen av disse kvinnene er kommet til toppen i sine idretter uten langvarig og systematisk trening, grensende til blodslit, dag etter dag,år etter år.) Men av en eller annen forunderlig grunn er det bare denne ene fordelen, som bare rammer noen kvinner fra det sørlige Afrika, som bannlyses fra idretten.

Også hos menn finnes det store variasjoner i testosteronnivå – fra 300 til 1000 ng/dl, ifølge diverse medisinske kilder. (300 er forøvrig bare litt over det nivået den nevnte vektløfteren fra New Zealand måtte ned på for å bli godtatt som «kvinne».) Men sia variasjonen er så stor – hvorfor settes det ikke øvre grenser for menn også? Hvorfor blir ikke menn med mer enn 1000 ng/dl pålagt å dope seg ned, dersom de vil løpe 800 meter? Har ikke de også en stor fordel av testosteronnivået sitt, akkurat som de nevnte kvinnene?

Idretten må rydde opp i dette kjønns- og hormonrotet. Og da må den først anerkjenne at det finnes to biologiske kjønn, punktum, og ikke hente sitt begrepsapparat fra den forskrudde ideologien til ekstreme identitetspolitikere.

Rystad-rapporten stemmer kanskje. Hva har det med saken å gjøre?

 

Rystad-rapporten («Utslippseffekten av produksjonskutt på norsk sokkel», https://www.norskoljeoggass.no/globalassets/dokumenter/miljo/miljorapporter/utslippseffekten-av-produksjonskutt-pa-norsk-sokkel_rystad-energy.pdf ), som ble landskjent fordi den ble brukt til et direktesendt bakholdsangrep på Lan Marie Berg før den var publisert, er sikkert bygd på et solid faglig grunnlag. Den er grundig, baserer seg på diverse anerkjente kilder (men er selektiv i valg av kilder, ifølge enkelte kritikere), og den er skrevet av et internasjonalt anerkjent konsulentfirma. De kan sine saker.

Men det er en konsulentrapport, ikke en forskningsrapport. Den er laget på oppdrag fra bransjeforeningen «Norsk olje og gass», som betaler for moroa. Fra et langt konsulentliv veit jeg at du overlever ikke lenge i den bransjen hvis du leverer konklusjoner som er stikk i strid med interessene til oppdragsgiveren. Og hvis du trur det var tilfeldig at rapporten kom akkurat i valgkampinnspurten, og ikke om et halvt år, da har du et lyst og vakkert sinn med stor tillit til direktører.

Rapporten er laget ut fra følgende mandat: «Rystad Energy har på oppdrag fra Norsk Olje og Gass utviklet et rammeverk for å analysere markedsrespons og tilhørende klimaeffekt av et isolert, ikke-markedsstyrt kutt i norsk produksjon av olje og gass. Et kutt i produksjonen antas å bli kunngjort i god tid (minst 10 år før), som gir markedene lang tid til å respondere.»

Så henter de noen erfaringstall fra sine utvalgte kilder, regner litt fram og tilbake, og trekker følgende konklusjoner:

1: Kutt i norsk oljeproduksjon gir marginalt lavere klimagassutslipp (- 8 kg CO2/bbl, utfallsrom -30 til +77)

2: Kutt i norsk gassproduksjon gir høyere klimagassutslipp (+26 kg CO2e/boe, utfallsrom +15 til +108)

3: Kutt i olje- og gassproduksjon på norsk sokkel gir høyere klimagassutslipp (+9 kg CO2e/boe, utfallsrom -2 til + 52)

4: Tilleggseffekter fra reduserte klimatiltak, teknologispredning og grønn gjenbruk bidrar også til økte utslipp.

Produksjonskutt i Norge vil med stor sannsynlighet øke de globale klimagassutslippene.

Som sagt er det blitt reist kritikk mot rapportens premisser, og følgelig dens konklusjoner. Jon Hassel Lien, tidligere strategirådgiver i olje- og gassindustrien og nåværende medlem i MDG, skriver om rapporten: «Den er kritisert fra flere hold som bestillingsverk fra Norsk Olje og Gass og som en lite uavhengig rapport. Den er sammenlignet med SSBs uavhengige og fagfellevurderte forskningsrapport, og har blitt beskrevet som ikke å ha den samme faglige tyngden. Det betyr ikke at Rystads resultater er feil, innenfor de forutsetningene og begrensningene de har brukt. Det bare betyr ikke noe om Rystads beregninger er riktige eller gale.» (https://www.tronderdebatt.no/rystad-rapporten-en-fin-powerpoint-for-spesielt-interesserte-uten-relevans-for-politikken/o/5-122-28467 ) Så følger en analyse av de forutsetningene og begrensningene som rapporten bygger på, inklusive kritikk av kildevalget.

Jeg har aldri vært strategirådgiver innafor gass og olje. Følgelig ser jeg mye enklere på saken. Her er noen momenter som rapporten ikke berører:

• Det er bare MDG som krever at vi skal sette en absolutt sluttdato for norsk utvinning av olje og gass. Det er et dårlig forslag som de ikke kommer til å få gjennomslag for.

• Derimot er det flere, også langt inn i de store partiene, som meiner at Norge skal slutte å leite etter nye oljefelt. Det er et godt forslag som kan få gjennomslag.

Ikke engang MDG tar til orde for at vi skal slutte tvert med å pumpe opp olje og gass i dag. Men populistene bruker rapporten til å angripe miljøvernere «som vil stoppe norsk produksjon av olje og gass og kaste hundretusener ut i arbeidsledighet». De setter altså opp stråmenn som de så angriper av alle krefter. For å si det med Piet Hein:

En yndet form for polemik

bestaar i det probate trik

at dutte folk en mening paa,

hvis vanvid alle kan forstaa.

For å si det presist: Rapporten handler om hva som, ifølge forfatterne, sannsynligvis vil skje hvis man bråstopper produksjon etter å ha gitt varsel minst ti år på forhånd. Den handler ikke om å stoppe leiting etter nye felt. Likevel blir rapporten brukt som et vegg-til-vegg-argument mot enhver begrensning i norsk oljeaktivitet, nå eller i framtida.

Rapportens konklusjoner kan – hvis de er noenlunde riktige - bare brukes mot bråstopp i løpende produksjon på eksisterende felt. Den kan ikke brukes mot stopp i leiting etter nye felt. Eventuelle nye funn som skal utnyttes medfører som kjent nye plattformer, boring, forsyningsskip og en hel infrastruktur. Alt dette medfører store éngangsutslipp som rapporten ikke har med i regnestykkene. Det er heller ikke sikkert at nye funn vil ha den reinhetsgraden som det hevdes at de eksisterende brønnene har, noe som er et annet viktig moment i regnestykkene: For om den nye oljen skulle vise seg å inneholde mer svovel enn den vi leverer i dag, så kommer den nok til å bli pumpet opp likevel, skal du se.

Det er dessuten vanskelig å si noe veldig bestemt om markedsforhold i framtida. For som du veit er det mange ting som stadig forandrer seg – ikke minst framtida! Hvis verden i 2031 er kommet så langt i utbygging av vindkraft, solkraft og (kanskje) atomkraft som IEA håper (https://www.iea.org/reports/net-zero-by-2050 ) og Bloomberg New Energy trur (https://about.bnef.com/new-energy-outlook/?gclid=EAIaIQobChMIltrYsZ3l8gIVi4jICh1vRQVUEAAYASAAEgI6jPD_BwE ), så er det slett ikke sikkert at bortfall av norsk gass blir erstattet med russisk gass (fysjom, fysjom): Det kan like gjerne hende at gassen blir erstattet med elektrisk energi fra dansk vind eller franske atomer.

En stans i leiting vil medføre gradvis nedtrapping av utvinning (etter den toppen som Oljedirektoratet venter i 2025). Flere eksisterende felt vil fortsette å levere olje og gass i minst 30 år til. Imens får industrien tid til å foreta gradvis overføring av kapital, kompetanse og arbeidsfolk til de nye vekstindustriene, sånn at vi unngår den massearbeidsledigheten som populistene truer med.

Jeg har tidligere sagt at Norge kan fortsette å levere energi til verden og leve godt av det, lenge etter at sola har gått ned for oljevirksomheten. ( http://kvernvold.blogspot.com/2020/10/norge-kan-leve-av-energisalg-i-all.html ) Men hvis vi fortsetter å leite etter nye felt som kan vise seg å være ulønnsomme den dagen de leverer olje, 10-15 år fra nå, så risikerer vi i stedet at både næringslivet og arbeidslivet rir inn i solnedgangen sammen med oljen.

Den nyeste IPCC-rapporten fastslår at vi har funnet mer enn nok olje og gass til å ta oss langt forbi 1,5-gradersmålet. Derfor har FN s generalsekretær fastslått at vi må slutte å leite etter nye olje- og gassfelt. Energibransjens beste venn, IEA, har sagt det samme. Danmark, Frankike, Spania, Irland, Nederland, Italia, New Zealand har vedtatt leitestans. Men FN s mest entusiastiske støttespiller, sjølveste Norge, sitter muse stille, mens populistene venter på at «hysteriet» skal gå over. Det gjør det ikke.

«Vor ære og vor magt har hvide seil oss bragt,» skreiv Bjørnson. Men det var i 1861. Seilskutetida gikk mot slutten sammen med århundret, men noen rederier bestilte nye, store seilskip likevel. Disse rederiene er ikke blant oss lenger.

Når verden legger over til sol, vind og atomkraft i stadig større tempo, bør ikke Norge fortsette å bore etter enda mer av det gamle. Vi må komme oss over i det 21. århundret så fort vi bare kan, og ta med oss den teknologien og kompetansen som oljen har gitt oss. Bra for klimaet; bra for Norge.

Vanndamp er den viktigste klimagassen

 

Per Arne Bjørkum skriver i «Aftenposten» den 27. august: «Betyr økt luftfuktighet mer for temperaturen enn CO2?»

I fysikken er det godt kjent at vanndamp er en kraftig drivhusgass. Bjørkum slår altså inn åpne dører når han fastslår at vanndamp spiller en viktig rolle i klimaendringene. Disse dørene har vært åpne ganske lenge; sammenhengen er beskrevet og beregnet av Svante Arrhenius i hans banebrytende arbeid «On the Influence of Carbonic Acid in the Air upon the Temperature on the Ground», publisert i «Philosophical Magazine and Journal of Science» i april 1896. Arrhenius påpeker at oppvarming på grunn av CO2 fører til mer vanndamp, noe som i sin tur gir ytterligere oppvarming. Av hans svært detaljerte beregninger framgår det at temperaturøkningen på grunn av denne kombinerte virkningen vil være ca 5 grader C dersom atmosfærens CO2-innhold blir doblet. (Litt mer på 70 grader nord; litt mindre ved ekvator.) Dette tallet, ca 5 grader C, utgjør altså den første beregningen av klimafølsomheten.

Saken er jo at når det blir varmere, blir det mer vanndamp i atmosfæren. For eksempel: Når gjennomsnittstemperaturen har økt med 1 grad C, inneholder atmosfæren 7 % mer vanndamp enn den gjorde før temperaturøkningen, og disse 7 prosentene har gitt et større bidrag til økningen enn CO2. Denne virkningen er uavhengig av hva som var den primære årsaken til temperaturøkningen – CO2, økt solaktivitet eller svart magi. Vanndamp virker som en multiplikator ved temperaturendringer. Dette har klimaforskningen altså vært kjent med i 125 år, og alle klimaberegninger og -modeller tar hensyn til det.

En av svært få seriøse forskere som framstår som klimaskeptiker, Roy Spencer, skriver at de fleste klimaforskere er enige om at følsomheten for CO2 aleine – altså uten effekten fra vanndamp – er ca 1 grad C. Dette er ikke kontroversielt i det hele tatt, skriver han. Men så hevder han at økt skydannelse opphever denne multiplikatorvirkningen, ved at albedo – refleksjon av solstråling - øker.

Spencer står svært aleine om denne oppfatningen. Noen enkle regnestykker viser at albedo må øke ganske mye for at det skal oppheve virkningen av 7 % mer vanndamp. Økt skydekke fører dessuten også til økt refleksjon av stråling ned mot jordoverflata igjen, noe Spencer ikke tar hensyn til. De klimaendringene vi observerer bidrar ikke til å styrke argumentet hans, for å si det forsiktig.

En studie av klimadata gjennom de siste 22.000 år konkluderer med en klimafølsomhet på ca 3,5 grader. Det betyr i praksis at når temperaturen øker med 1 grad på grunn av CO2 aleine, så øker den med ytterligere 2,5 grader på grunn av økt vanndamp.

Grunnen til at forskningen sjelden legger vekt på virkningen fra vanndamp, er at vanndamp aldri er den primære årsaken. Og i de endringene som pågår nå, er det utvilsomt CO2 som er primærårsaken. CO2-utslippene kan vi gjøre noe med. Fordamping, derimot, er en uunngåelig følge når CO2-mengden øker.

Carl I Hagen fortsetter sin kamp mot naturlovene

 

Aviser her i Oppland er blitt velsignet med en helsides annonse fra Carl I. Hagen. Nesten øverst i annonsen står kampen mot «klimahysteriet», som ifølge Hagen utgjør en religion med FNs klimapanel som «Gud». Her følger noen fakta som motgift:

• I den nyeste rapporten fra FNs klimapanel framgår det at de menneskeskapte klimaendringene er blitt enda tydeligere. Global oppvarming fra før-industriell tid har passert 1,1 grader, og hvis utslippene fortsetter på samme nivå som nå, vil økningen i løpet av dette århundret stige til mellom 2,8 og 4,6 grader C. (Mest sannsynlig: 3.6.)

• Skal det være mulig å begrense global oppvarming til 2 grader, må våre nettoutslipp reduseres til 0 mellom 2050 og 2100. Og skal vi klare det, må reduksjonene begynne NÅ.

• Carl I Hagen framstiller det alltid som om IPCC-rapportene skrives av byråkrater og politikere. Det er ikke riktig. Denne rapporten er skrevet av mer enn 700 forskere fra 90 land. Forfatterne oppsummerer og trekker konklusjoner basert på tilgjengelig forskning, ikke på egen synsing, og slett ikke på religiøse åpenbaringer.

• Det finnes flere forskningsinstitusjoner og meteorologiske institutter som, uavhengig av hverandre, fortløpende samler tusenvis av temperaturmålinger fra hele verden og beregner endringer i gjennomsnittstemperaturer. Disse institusjonene omfatter: NASA, NAAO (den amerikanske værvarslingstjenesten), Met Office (den britiske værvarslingstjenesten), Japans Meteorologiske Institutt, Copernicus (EUs program for klimaobservasjon) og mange flere. Samtlige institusjoner dokumenterer en global temperaturøkning på ca 1,1 grader fra perioden 1850-1900 til i dag. Samtlige viser også at økningen har vært særlig sterk fra år 2000 til nå, og at økningen fortsetter.

• World Meteorological Organization (en paraplyorganisasjon for meteorologiske institutter i FN s medlemsland) utgir hvert år en rapport om «State of the Climate» bygd på medlemmenes observasjoner om klimaendring. Den årlige rapporten uttrykker stadig mer tydelig at klimaendringene foregår, at de øker, og at skadevirkningene blir større. I 2020 utga de en rapport på vegne av FN og flere vitenskapelige organisasjoner, «United in Science 2020», som konkluderer: «Ekstremvær og klima forårsaker store ødeleggelser. Et tydelig avtrykk etter menneskeskapte klimaendringer er blitt identifisert i forbindelse med disse hendelsene.»

• Ekstremvær betyr mer ekstrem tørke, mer ekstrem nedbør, mer ekstreme stormer. I år har vi sett temperaturrekorder på 49,6 grader i Canada og 48,8 grader i Italia; langvarig varme og tørke med påfølgende katastrofebranner i Canada, i California, i Washington, i Oregon, i Hellas, i Tyrkia, i Sibir. I Sibir er det ifølge offisielle tall brent 163.000 kvadratkilometer skog, og brannene fortsetter. I den andre enden av skalaen har vi hatt tusenårsflom i bl a Tyskland og Kina.

• De fleste land har et vitenskapsakademi som iblant uttaler seg om viktige spørsmål innen forskning og vitenskap. Mer enn 70 vitenskapsakademier har kommet med uttalelser om klimaendring, der de fastslår at klimaendringene pågår, og at de hovedsakelig er forårsaket av menneskelig aktivitet. Slike uttalelser er kommet fra vitenskapsakademiene i USA, Frankrike, Hellas, Tsjekkia, New Zealand, Italia, Australia, Brasil, Kina, Australia, Finland, EU, Tyskland, India, Indonesia, Israel, Sør-Korea, Sverige, Russland, Japan, Serbia, Norge, Pakistan, Polen, Belgia, Danmark, Irland, Storbritannia... - og så videre. Det finnes nasjonale og internasjonale profesjonelle organisasjoner innen forskjellige naturvitenskaper – deriblant meteorologi, fysikk, biologi, oseanografi, geologi, økologi, polarforskning, astronomi – som har vedtatt tilsvarende uttalelser, basert på overbevisende forskning innen respektive fagfelt.

• All denne kunnskapen avfeier Carl I Hagen, som ikke har noen som helst utdannelse i realfag, som «den nye klimareligionen». Med sin bakgrunn som sukkergrossist fastslår han at «det er helt ubegripelig» at den livgiende gassen CO2 kan ha noe med klimaet å gjøre. Han fastslår også at menneskeskapte utslipp av CO2 utgjør 4-6 % av utslippene. - Til opplysning: CO2-andelen i atmosfæren har ligget på ca 280 milliontedeler de siste 2-3 millioner år, fram til slutten av 1800-tallet. På bare 150 år har menneskeskapte utslipp forårsaket en økning til ca 415 milliontedeler, altså en økning på nesten 50 %, og økningen akselererer. Carl I Hagen gir oss altså et nytt og originalt blikk på karbonkretsløpet, som forskningen har strevd med å kartlegge i 200 år. Har all denne forskningen vært helt bortkastet? Kunne forskningen bare ha ventet på svaret fra Carl I Hagen?

• Ut fra min egen fysikkutdannelse veit jeg at hvis påstanden om at CO2 ikke gir noen drivhuseffekt er riktig, må store deler av fysikken skrives om; deriblant atomfysikken, kvantemekanikken og termodynamikken. Har Carl I Hagen tenkt å få noen til å hjelpe seg med å skrive om fysikken og naturlovene, eller vil han gjøre det helt aleine?

• Det er alminnelig kjent i fysikken, meteorologien og astronomien at hvis det ikke hadde vært for drivhuseffekten, ville Jorda ha hatt en gjennomsnittstemperatur på 18 kuldegrader; ikke 15 varmegrader som nå. De viktigste, men langtfra de eneste, drivhusgassene er CO2, vanndamp og metan. Jeg har ikke registrert at Carl I Hagen har noen nye og oppsiktsvekkende synspunkter på de andre drivhusgassene. Er det bare CO2 han meiner noe om?

• Carl I Hagen fastslår – som sant er – at Norge bare står for 0,13 % av verdens utslipp, så det vi gjør i Norge har svært liten betydning. Det han ikke sier, er at Norge har 0,07 % av verdens befolkning, så vi slipper ut nesten dobbelt så mye som vår rimelige andel i forhold til resten av verden. Hvis verdens TOTALE utslipp skal gå ned, må hvert land ta ansvar for sin del. Argumentet om at vi er så få at det ikke spiller noen rolle hva vi gjør, er omtrent som å si at «Vi i Gran har bare 0,2 % av landets inntekter, så det spiller ingen rolle om vi betaler skatt! Det kan resten av landet gjøre, så kan vi la være.» Et sånt argument gjør neppe særlig inntrykk andre steder enn her i Gran.

Hvis du har fulgt med på nyhetene i år i det hele tatt, veit du hva slags ekstremvær verden har opplevd etter 1,1 graders temperaturstigning. Prøv å forestille deg hva som vil skje etter 2 graders økning – eller etter 3,6 grader. At deler av verden blir ubeboelige, er antakelig det minste problemet.

Enhver har rett til sine egne oppfatninger, men ikke til sine egne fakta. Og det Carl I Hagen gjør er å dikte opp sine egne fakta. Han driver systematisk feilinformasjon om et svært viktig og komplekst tema som han ikke har peiling på, og bør ikke få noen som helst innflytelse på norsk klimapolitikk. Ville du la en hobbykirurg som avviser legevitenskapen operere blindtarmen din? Den sjansen ville ikke jeg ta.

Smitten øker. Må vi stenge ned igjen?

 

Smitten øker igjen. Likevel tar styresmaktene situasjonen med fatning: Norge kan etter all sannsynlighet oppheve de siste restriksjonene i løpet av september, sier Høie, og pådrar seg straks beskyldninger om at slike løfter bare er valgkamputspill.

For min del anser jeg beskyldingen om valgkamputspill som et valgkamputspill. Høie tar alle nødvendige forbehold, slik kan bruker, og han har ryggdekning av fagfolk som sier omtrent det samme. Han har en historikk for å uttale seg oppsiktsvekkende ærlig (til politiker å være). Ikke er han på valg heller, men han har et rykte som skal leve videre også etter valget. Hvis han sier at det er mest sannsynlig at det vil være forsvarlig å åpne for fullt i løpet av september, så er det nok akkurat det han meiner også. Og slik som sentralbanksjefen informerer om en sannsynlig rentebane, slik han ser den nå, slik informerer helseministeren om en sannsynlig bane for åpning. Det er en del av jobben hans.

Enkelte skribenter mistenker regjeringa for å levere ei giftpille til statsminister Gahr Støre. Resonnementet er at hvis Ap med tilhørende herligheter (hvem som nå kan regnes til «herlighetene» på det tidspunktet) vinner valget, så får han den sure jobben med å stenge ned igjen, etter at Solberg har lovet fullt frislepp. Da kan han ha det så godt, da! - Jeg trur ikke på sånne spekulasjoner heller: Politikere flest i dette landet er ikke så «smarte» som denne spekulasjonen antyder – så dumme er de ikke. Intrigen hører hjemme i rollespillet Junta, ikke i traust norsk politikk.

Høies resonnement bygger på følgende:

• Sjøl om smitten øker, er det få som blir alvorlig sjuke. Det kommer av at det er flest unge som blir smittet, fordi de fleste i øvre aldersklasser er fullvaksinert.

• Innen utgangen av september vil så godt som hele den vaksne befolkningen, og en god del av ungdommene, være fullvaksinert.

• Smitten vil fortsatt være der. Men på grunn av vaksinering og tidligere gjennomlevd smitte vil den ikke lenger gi særlig store helseskader. Dette blir et virus vi venner oss til å leve med, akkurat som influensa.

Resonnementet er greitt, men det er et par haker ved det:

• Vaksinen gir langtfra 100 % immunitet. Det ser ut til at den ikke virker fullt så godt mot deltavarianten, som nå har erobret omtrent hele markedet. Muligens vil den virke enda mindre effektivt mot den neste varianten, og den neste, og...

• Det oppstår stadig nye varianter. Mutasjoner er kopieringsfeil, og i løpet av én enkelt infeksjon i én enkelt person skjer det mellom 100.000 og 100.000.000 slike kopieringsfeil, ifølge en kilde som har regnet grundig på slikt: «The total number and mass of SARS-CoV-2 virions», https://www.pnas.org/content/118/25/e2024815118 . (Jeg har ikke kompetanse til å vurdere disse beregningene – det har kanskje du. Men studien er publisert i «Proceedings in the National Academy of Sciences», og da er den ikke helt på jordet.) De fleste kopieringsfeil er harmlause, og det trengs kombinasjon av mange sånne feil for å få fram en helt ny variant. Men i det lange løp overlever de variantene som klarer seg best i kampen mot vaksiner og andre hindringer – sånn virker evolusjonen.

• Daglig registreres det en snau million nye infeksjonstilfeller i verden: https://www.worldometers.info/coronavirus/ . Antall uregistrerte er nok minst like stort. Gang ut med antall kopieringsfeil pr. infeksjon, så ser du hvor det bærer hen. Før eller seinere flater det nok ut, men hold ikke pusten: Det er laaangt igjen, blant annet fordi vaksinering fortsatt er et privilegium forbeholdt de aller rikeste, altså sånne som oss.

• Det blir altså stadig flere nye varianter. Dermed øker også risikoen for at den neste varianten som overtar markedet også vil være ekstra ufyselig. Viruset har riktignok ingen særlig fordel av å være ufyselig, men hvis ufyseligheten ikke utgjør noen ulempe heller, så sprer den seg hvis den er mer smittsom og vaksineresistent enn forrige utgave. Hvis en slik variant dukker opp i Novosibirsk eller i Bogota, så kommer den snart til et kjøpesenter nær deg.

Dermed kan det hende at deltaviruset viser seg så plagsomt at det blir nødvendig å stenge ned samfunnet enda en gang, uansett hva Høie sier i dag. Det er derfor han tar forbehold, akkurat som sentralbanksjefen.

Følgende kan også hende: En fullvaksinert befolkning vil møte stadig nye varianter med stadig nye tilfeller av mild forkjølelse. Sjukefraværet kan gå litt opp, men få blir alvorlig sjuke. På den måten blir befolkningens immunforsvar mot nye utgaver av Covid-19 oppgradert fortløpende, akkurat som når vi møter stadig nye utgaver av influensa. Hvis vi – som New Zealand – stenger ALL smitte ute, så blir kanskje ikke befolkningen tilvendt de nye variantene på naturlig vis, sjøl om vi i utgangspunktet er fullvaksinerte.

Virologi og mikrobiologi er svært krevende fagfelt. Det veit jeg, etter å ha prøvd å lese noen rapporter om mutasjonsfrekvenser hos virus. Jeg skjønner ikke bæra av de lange utredningene, for jeg har ikke det faglige grunnlaget. Det er det andre som har, og da overlater jeg til dem å sette opp beslutningsgrunnlaget når det skal gjøres et vedtak. Å meine noe stikk motsatt av det fagfolk flest meiner minner om hobbykirurgi pr korrespondanse.

Jeg registrerer dessuten at heller ikke virologene har bastante synspunkter på åssen Covid-19 kommer til å utvikle seg. Da trur jeg det er ganske dumt av både deg og meg å være alt for skråsikker også. Regjeringen og helsemyndighetene har til oppgave å manøvrere i en usikker verden, basert på den kunnskap som til hver tid er tilgjengelig. Hittil har de klart det svært godt; jeg ser i hvert fall ingen som har klart det bedre.

Må vi stenge ned landet igjen? Det veit jeg ikke. Det veit ikke du heller. «Lytt til erfarne fjellfolk,» står det i fjellvettreglene. En får så her.

La ikke plasthysterikerne ødelegge norsk økonomi!

 

Plast er et fantastisk produkt. Det er nesten uslitelig; det kan være hardt eller mjukt, alt etter behov; det er uovertruffent som innpakningsmiddel, det kan brukes til poser, det kan brukes til alt fra teskjeer til store båter – alt like slitesterkt. Plast har erstattet glass til alt som selges i flasker av tre gode grunner: Økonomi, vekt, brukervennlighet. Det har erstattet tre, metall, lær og dyresener i gjerder, taktekke, fiskegarn – nevn et produkt, så kan det lages av plast. Plast er grunnlaget for store industrieventyr, i Norge som i resten av verden.

Av og til må plastprodukter kasseres: Brukte plastposer; plastengler som har mistet vingene. Det er sjelden lønnsomt å smelte om plastprodukter, fordi det er mye billigere å lage nytt. Det er ikke nødvendig heller: Plast er et oljeprodukt, og vi har en overflod av olje i lang, lang tid framover. Så da går produktet i søpla. Du vil jo ikke ha brukte plastposer og tomflasker liggende rundt og slenge på plenen, så da får du samle søpla og kjøre den på fyllinga.

Vi har lang tradisjon her i landet for å dumpe plastsøpla i havet. Det kan vi trygt fortsette med: Havet er uendelig stort og blir aldri fullt. Plast er dessuten et naturprodukt som går i oppløsning til slutt, sjøl om det tar lang tid. Du synes kanskje det er stygt med plast som driver opp på norske strender? Da skal du vite at det aller meste av denne plasten kommer fra utlandet – Kina, Afrika, USA. Norge har jo ikke sitt eget hav; avfallet føres med havstrømmene i de store strømsystemene rundt hele kloden.

De verste plasthysterikerne vil forby plast i stadig flere produkter: Engangsbestikk, ja til og med flasker! De vil også innføre særnorske avgifter for å bruke plast i produkter som fortsatt er lovlige. De krever kraftige reduksjoner i bruk av innpakningsplast, og de har allerede fått innført en norsk særavgift på poser av plast.

Grunnen til dette hysteriet er påstanden om at «havet kveles av plastsøppel». Men det kan vi ta helt med ro; havet er enormt sammenliknet med våre små utslipp. Vi har kastet plast dit i generasjoner, og det viser ingen tegn til kvelning! Plast er dessuten, som sagt, et reint naturprodukt. - Noen har latt seg skremme av sentimentale reportasjer om en hval med magen full av plass. Men dette har vist seg å være et engangstilfelle; all plasten i hvalmagen var dessuten utenlandsk, så hva ville et norsk forbud ha hjulpet?

Og her er vi ved sakens kjerne: Norge slipper ut 0,13 prosent av den plasten som havner i havet! Det spiller altså ingen som helst rolle om vi slutter å tømme ut plast. De verste «synderne» er selvfølgelig Kina. Hvis vi absolutt skal gjøre noe med plasten i havet – et problem som er kraftig overdrevet – så får vi presse Kina til å redusere sine utslipp, heller enn å tukle med våre egne. Det siste hjelper jo ikke det skapte grann.

Særnorske avgifter og egne forbud mot plast fører bare til høgere priser for norske forbrukere, og dessuten: Økte kostnader for bedriftene, som skal overleve i et internasjonalt marked der alle andre bruker og kaster plast av hjertets lyst. Det vil altså sette hundretusener av norske arbeidsplasser i fare – bare fordi noen fanatikere har sett en film om en stakkars hval.

Bevar norske arbeidsplasser. La ikke plasthysterikerne ødelegge norsk økonomi! Det er nemlig det politikken deres vil føre til.

Og bare fortsett med å kaste tomflaskene og posene dine i havet, hvis det er enklest for deg. La deg ikke diktere av livsfjerne naturromantikere!

Covid-19, helse og sånt: Norge best i verden

 

Bloomberg er en kunnskapsbedrift som leverer statistikker, analyser og prognoser til finansielle institusjoner og andre virksomheter. Blant mye annet lager de nå for tida en månedlig oversikt over hvilke land som har klart seg best gjennom pandemien. De baserer seg på 15 forskjellige kriterier, deriblant motstandsevne, helsevern, vaksinering, total dødelighet og framgang i gjenåpning av samfunnet. I deres oversikt fra juli i år havner Norge på førsteplass, med Sveits og New Zealand på de neste plassene.

Du kan sikkert være uenig i denne plasseringa. Da får du være uenig i kriteriene, og ikke bare synse i veg etter tykkje og teft. For min del har jeg hele tida meint at det viktigste (men selvfølgelig ikke det eneste) kriteriet må være hvor mange liv man sparer. Jeg har registrert at mange i de skravlende klasser legger større vekt på helt andre ting: Helgeturer til landstedet i Sverige; ubehaget ved å bruke munnbind; retten til ubegrenset fredagsfyll. En profilert finanssynser fastslo at når hun ikke kunne reise på hytta i en periode, var det et brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Andre synsere har meint at restriksjoner på møtevirksomhet setter både ytringsfriheten og demokratiet i alvorlig fare, og i selskapslivet såvel som i NRKs kulturprogrammer går mange rundt med et ubendig behov for å fly rundt og klemme både ghu og Hermann.

All denne survinga blant synsere har fått meg til å lure på hva slags persilleblader vi er blitt med alle våre privilegier her i bortskjemt-landet, når folk på ramme alvor ytrer seg som om kløen i egen navle er viktigere enn menneskeliv. Noen midlertidige begrensninger gjør visstnok at «vi er fratatt alt som gjør livet verdt å leve», som en av disse synserne skrev, fordi han ikke kunne rangle som vanlig med kompisene sine på stampuben eller dra på shopping til London. Likevel har jeg sett at han skriver trøstig videre. Så han tok altså ikke konsekvensen av at livet ikke var verdt å leve.

En dag kan vi bli utsatt for en ekte eksistensiell krise: En koronavariant som både er mye mer smittsom og mye mer dødelig enn alfa, beta, gamma og delta tilsammen; en kjempestor meteor midt i planeten; en supervulkan ett eller annet sted på kloden. (Det store utbruddet i Yellowstone er allerede kraftig forsinket.) Hvordan skal vi overleve en sånn katastrofe, vi som knapt kan overleve noen måner på hjemmekontor eller en påtvungen Norgesferie?

Jeg heier på ordentlige analyser som bygger på tall, ikke bare på privat synsing. Og det aller viktigste tallet er altså, i boka mi, antall døde. Etter internasjonal statistikk er det i skrivende stund 4,388 millioner koronadøde i verden. (Se https://www.worldometers.info/coronavirus/ .) Vi veit at i folkerike land – India, Russland, omtrent hele Afrika, store deler av Asia og Latin-Amerika – er det stor grad av underrapportering. Mange steder av politiske grunner: Nigeria, Zimbabwe, Venezuela, Afghanistan ligger liksom på nivå med Norge i antall døde pr. million? I Russland var det lenge politisk risikabelt å rapportere alt for stor spredning; i India dør de fleste av urapporterte årsaker – så en kan trygt anta at det relle tallet har passert 10 millioner.

Men i noen land, herunder Norge, EU og Storbritannia, fungerer den delen av helsevesenet som registrerer dødsårsaker. Her følger noen flere tall: USA 638.000 døde (1.917 per million innbyggere); Brasil 569.000 døde (2.658 pr million); Storbritannia 130.000 døde (1.918 pr million)... I Norden: Sverige 14.622 døde (1.438 pr million); Danmark 2.562 døde (441 pr million); Finland 995 døde (179 pr million). Og Norge, da: 809 døde; 148 pr million innbyggere. Mindre enn Finland; mye mindre enn Danmark; en tiendedel av Sverige. Alt sett i forhold til folketallet.

Nørges dødstall er ikke helt enestående: New Zealand er bedre; Kina er mye bedre. I begge disse landene, særlig i Kina, har det vært gjennomført tiltak som ville ha vært utålelige for svært mange mennesker her i landet, ikke bare for sutrekoppene. Så analysen fra Bloomberg tar hensyn til flere faktorer, deriblant hvor langt landet er kommet i vaksinering. Derfor befant USA seg tidligere helt i toppen, takket være det agressive vaksineringsprogrammet til Biden-administrasjonen. Nå detter USA på lista, for nå stanger Biden & Co mot politisk og irrasjonell vaksinemotstand, samtidig som smittetallene stiger. Israel har fått lovord for å ha kommet svært langt med vaksinering, men nå stiger smittetallene der også. Og antall døde pr. million er oppe i 718 pr million innbyggere, altså nesten 5 ganger Norges tall.

Så trass i ustanselig kritikk fra kverulanter og synsere kan vi være svært godt fornøyd med måten styresmaktene – både fagmyndighetene og regjeringen – har handtert pandemien på. Men ikke bare de. For om ikke Bloomberg var nok, så er det nettopp kommet en stor amerikansk undersøkelse av hvor godt helsetjenesten fungerer i 11 høginntektsland: USA, Storbritannia, Sveits, Sverige, Norge, New Zealand, Nederland, Tyskland, Frankrike, Canada og Australia. ( https://www.commonwealthfund.org/publications/fund-reports/2021/aug/mirror-mirror-2021-reflecting-poorly ) Undersøkelsen bygger på en mengde måltall fordelt på fem kategorier: Tilgang til helsetjenester, Tjenesteprosessen, Administrativ effektivitet, Likebehandling og Resultat av behandling.

Undersøkelsen viser at USA – kanskje til forbløffelse for amerikanerne, men ikke for noen andre – har de overlegent dyreste og dårligste helsetjenestene av alle 11 land. Men hvilket land kom klart best ut i denne undersøkelsen? Norge.

Så: Norge fikk en inngang til pandemien som mange land kunne misunne oss, takket være resolutte tiltak i starten, da myndighetene måtte ta beslutninger på et svært usikkert grunnlag. De fleste vi kan sammenlikne oss med famlet og fomlet så lenge at pandemien rakk å spre seg vidt og bredt i hele samfunnet: I Storbritannia som i Sverige viste det seg omtrent umulig å få kaviaren tilbake på tuben igjen når den først var ute. Deretter har tiltakene vært justert fortløpende – under stadig press, både fra sutrepomper og fra alle slags særinteresser – på en måte som har virket balansert og godt tilpasset situasjonen. Vi har dessuten hatt kommunikatorer – faglige og politiske – som har forklart og begrunnet tiltak på en begripelig måte, sånn at de stort sett er blitt forstått, akseptert og etterlevd av allmennheten.

Detaljer kan diskuteres og kritiseres, men i det store bildet har Norge handtert situasjonen bedre enn noe land det er rimelig å sammenlikne oss med. (Og da meiner jeg det er helt urimelig å sammenlikne oss med øylandet New Zealand eller det totalitære diktaturet Kina.) Men dessuten har vi hatt det beste utgangspunktet vi kunne ha for å handtere en så omfattende trussel mot liv og helse – nemlig et helsevesen som, i hvert fall akkurat nå, framstår som best i verden. Det gjelder både de fagfolka som har jobben med å levere helsetjenester; sjukepleiere, leger og andre ansatte i helsesinstitusjonene, og måten arbeidet organiseres og styres på.

Så kan du måpe og riste på hodet så mye du vil: Sjøl om tingene alltid kan gjøres enda mye bedre, er vi altså milevis borte fra den elendigheten som beskrives når det sutres over helsevesenets utilstrekkelighet. Kanskje kritikken av og til heller kan ta utgangspunkt i hvor godt helsevesenet faktisk fungerer, og rettes inn mot enkelte punkter eller områder der den kan bli enda bedre? Slik kritikk kan jo faktisk bli konstruktiv, ikke bare surmaget og urimelig.

Seinere kommer jeg til å meine en del om forskjellige (bort)forklaringer på hvorfor det egentlig har gått utrulig bra her i landet (hittil!). Men akkurat nå synes jeg det er grunn til å reflektere litt over at uavhengige, internasjonale undersøkelser fastslår at vi er best i verden, både i handtering av Covid-19 og i helsestell generelt. Det kan da ikke bare skyldes flaks, trur du vel?