Stadig nye unnskyldninger for å skulke klimaarbeidet

 

Som du veit, sia du er en opplyst person, er det ikke bare IPCC som hevder at klimaendringene nå foregår mye raskere enn på noe tidspunkt som vi har pålitelige data fra. Det samme dokumenteres av meteorologiske institutter i bl a USA, Storbritannia og Japan, av World Meteorological Organization, av NASA og av flere universiteter – det vil si av alle som fører pålitelige statistikker over temperaturmålinger. ( https://public.wmo.int/en/media/press-release/2020-was-one-of-three-warmest-years-record ) Det blir dessuten dokumentert i svært grundige gjennomgåelser i den nyeste klimarapporten; se https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/ . Det er snart bare faktafornektere fra kokko-høyre som lever i en alternativ virkelighet der isen i Arktis øker, der det var mye varmere i vikingtida og der vi går mot ei ny istid.

På nettet finns det riktignok stadig en skare gamle, grinete gubber (av alle kjønn og aldre) som sprer kokko-høyres myter videre. Nettstedet skepticalscience.com har samlet de 198 vanligste påstandene fra sånne ekkokammere, og besvarer dem på et så enkelt eller så grundig nivå som du kan ønske deg. Så neste gang du blir utsatt for en eller annen fantastisk påstand fra en «klimarealist», anbefaler jeg at du tar en titt her (https://skepticalscience.com/argument.php ) før du legger ned store anstrengelser i tilbakevising. Sannsynligheten taler for at påstanden er tilbakevist minst 100 ganger før.

Men i det store og det hele har populister flest nå innsett at klimaendringene er virkelige, og at hovedårsaken er våre egne utslipp av drivhusgasser. Å benekte dette er ikke truverdig i offentligheten lenger. Derfor finner de opp nye grunner til at vi skal la være å gjøre noe. De mest populære nå heter «Se på Kina!» og «Befolkningsveksten». Disse stammer også opprinnelig fra nettavisene til kokko-høyre, og blir delt og spredt i sosiale medier av leserne deres.

«Se på Kina» argumenterer med at norske utslipp er så små: De virkelige synderne er Kina, USA, Kina og noen få andre. Her sidestilles altså utslippene fra noen milliarder mennesker med utslippene fra fem millioner nordmenn, og da konkluderer man med at våre utslipp utgjør en forsvinnende liten del av verdens utslipp – så da kan vi like godt la være å gjøre noe.

Klimakrisen er et kroneksempel på det økonomene kaller «almenningens tragedie». Atmosfæren er hele verdens almenning. Isolert sett tjener hver og en av oss på å forurense av hjertets lyst, for regningen bæres av det store fellesskapet, ikke av den enkelte forurenser. Dermed blir summen av rasjonelle valg på individnivå en kollektiv tragedie. Skal vi unngå at etterkommerne våre rammes av denne tragedien, må alle verdens land samarbeide på tvers av egeninteressene. På godt norsk kalles et slikt samarbeid for en dugnad.

Hver liten landsby, hvert lite distrikt, hvert lite land står for en forsvinnende liten del av totalutslippene. Hvorfor skal folk i Wyoming (578.000 innbyggere) bry seg om å bremse utslippene, når ikke en gang det søkkrike Norge gidder å bremse? Hvorfor kan ikke fylket Lan (175.000 innbyggere) i Kinas Shanxi-provins starte opp et nytt kølkraftverk, når ikke en gang Wyoming i det søkkrike USA... - og så videre.

Kina som helhet har omsider kommet nesten opp på Norges nivå når det gjelder utslipp pr. innbygger. Men hvis en ser på akkumulerte utslipp pr innbygger – altså hvor mye har hver enkelt av oss bidratt til global oppvarming – må de fortsette med sine nåværende utslipp et par hundre år til for å komme opp på norsk nivå! (Se https://ourworldindata.org/grapher/co-emissions-per-capita?tab=chart&country=OWID_WRL~USA~GBR~CHN~IND~AUS~ZAF~BRA~NOR ) Forutsatt at vi kutter alle våre utslipp i dag, da. Men det gjør vi jo ikke.

Argumentet: «Vi er så små, så det spiller ingen rolle om vi skulker klimaarbeidet» er nøyaktig det samme argumentet som: «Det spiller ingen rolle om jeg snyter så mye skatt som jeg bare klarer, for skatten min betyr ingenting på statsbudsjettet uansett!» Det er unnasluntrerens og gratispassasjerens argument. Men i klimaarbeidet vil ikke den store verden der ute akseptere gratispassasjerer i det lange løp – i hvert fall ikke gratispassasjerer som er så søkkrike som Norge, og som samtidig har så puslete muskler.

Argumentet om «Befolkningsveksten» sier: «Antall mennesker er det store problemet! Derfor må vi stoppe befolkningsveksten; ellers er det ikke mulig å stoppe utslippene.» Altså: Hvis vi ikke klarer å stoppe veksten i sånne land som Den Demokratiske Republikken Congo (landet der veksten er størst), så er det bortkastet å kutte ut våre egne utslipp. Altså - -

Det er de fattige landene som har stor befolkningsvekst. I industrialiserte land er veksten så godt som 0. ( https://ourworldindata.org/grapher/population-growth-by-world-region-the-annual-change-of-the-population?country=OWID_WRL~Africa~Asia~Europe~Northern+America~Latin+America+and+the+Caribbean~Oceania ) Men de fattigste landene bidrar nesten ikke til verdens CO2-utslipp: Congo, for eksempel, slipper ut 80 kg CO2 pr innbygger. ( https://www.worldometers.info/co2-emissions/democratic-republic-of-the-congo-co2-emissions/ ) Landets 90 millioner innbyggere slipper tilsammen ut ca 7,2 millioner tonn. Med et sånt utslippsnivå må de opp i en halv milliard innbyggere før de slipper ut like mye som Norge.

Jeg henter noen flere tall fra det fortreffelige nettstedet Ourworldindata. Min intelligente leser kan lett verifisere disse tallene hvis hun vil. Jeg tar utgangspunkt i året 1800. Da var vi ganske nøyaktig 1 milliard innbyggere på planeten, og tilsammen slapp vi ut ca 26 millioner tonn CO2. Så skrur vi fram kalenderen til 2016: Da slapp vi ut 35,5 milliarder tonn CO2. Hva har skjedd? Var vi blitt (35500/26) 1365 ganger så mange mennesker – altså 1365 milliarder?

Selvfølgelig ikke: I 2016 var vi 7,4 milliarder. Om vi bare hadde sluppet ut 7,4 ganger så mye CO2 som i 1800, ville vi ikke ha hatt noen klimakrise, for den menneskeskapte globale oppvarminga ville ha vært 0,0 grader.

Forskjellen er selvfølgelig at disse 7,4 (nå: 7,9) milliardene har gitt seg til å brenne opp køl, olje og gass i et omfang som ingen kunne drømme om i 1800. Og det er akkurat dét vi må slutte med! Dessuten er det svært ønskelig at fattige land i Afrika og Asia klarer å bremse befolkningsveksten, men det har ingenting – absolutt ingenting – med klimakrisen å gjøre. Vi får ikke redusert bruken av køl, olje og gass sjøl om befolkningsveksten blir 0.

Populistene finner på stadig nye unnskyldninger for å sluntre unna i klimaarbeidet. Unnskyldninger som de to jeg har nevnt framstår jo som absurde hvis man går dem nærmere etter i sømmene, for eksempel ved å hente noen tall fra nettet og bruke de fire regningsartene på dem, men det er det ikke meininga at du skal gjøre.

Hensikten er bare at du skal trekke et lettelsens sukk og tenke at da kan vi jo utsette klimainnsatsen i noen år til: I hvert fall til Kina har redusert sine utslipp. I hvert fall til USA. I hvert fall til Congo ... og så videre.

Og dermed blir klimaarbeidet sabotert akkurat like effektivt som om «klimarealistene» og oljegarkene fikk bestemme agendaen.

Politikk og kunnskapsvegring

 Gran kommune skal gjennomføre en Risiko Og Sårbarhets-analyse (ROS-analyse) for å styrke beredskapen. Dette er en formell gjennomgåelse der en ser på risiko og mulig omfang for forskjellige hendelser, for å identifisere tiltak som reduserer skaden hvis ulykken først er ute. Sist torsdag skulle kommunestyret vedta et mandat for arbeidsgruppa som skal utføre analysen. I debatten holdt jeg følgende innlegg (litt redigert, sånn at jeg framstår enda mer veltalende i skrift enn på talerstolen – æ-hrm):

«I tidligere ROS-analyser har en ikke sett på hvilke vedtak vi gjør lokalt som kan påvirke risikoen. Eksempler på slik påvirkning er:

• I en pandemi vil befolkningskonsentrasjoner påvirke risikoen for spredning: Jo tettere folk bor, jo større smittespredning får vi. Fortetting og sentralisering vil dermed, under ellers like forhold, øke smittespredningen.

• Store enheter gjør oss mer utsatt enn små enheter. En smittet lærer på en skole med 10 lærere kan smitte 9 andre. På en skole med 30 lærere kan vedkommende smitte 29 andre.

Koronaen er en mild pandemi. Den neste kan være mye verre: Svartedauen tok livet av halve befolkningen i Europa. Tenk deg et virus like dødelig som ebola og like smittsomt som Covid-19. Hvis hele befolkningen er samlet på ett sted, hvis alle ungene går på én stor skole, hvis alle ansatte sitter på en og samme arbeidsplass, er vi ekstremt utsatt om en sånn pandemi kommer. For alt vi veit, sitter det flinke folk og utvikler et slikt virus på en hemmelig lab akkurat nå.

Det samme gjelder ved andre hendelser som terroraksjoner eller naturkatastrofer. En meteoritt som detter ned i Brandbu sentrum gjør mye større skade enn en som detter ned i Rakalauv. En bombe som blir sprengt i Vassenden ("Gran sentrum") kan ta livet av mange flere enn en bombe som blir sprengt på Bjonskauen.

Spredt bebyggelse, spredte tjenester og små enheter gir oss altså en motstandsdyktighet – en resiliens – som blir svekket av sentralisering, fortetting og sammenslåing. Sentralisering, fortetting og sammenslåing er ingen naturlov; det er prosesser som blir skapt av politiske vedtak. Vi kan styrke vår resiliens ved å bruke teknologi og samfunnsplanlegging til å desentralisere bosetning, tjenester og arbeidsplasser, eller vi kan fortsette å svekke vår resiliens ved å fortsette å sentralisere.

Disse momentene har ikke vært belyst i tidligere ROS-analyser. Det bør de bli nå.» Så la jeg fram følgende forslag til vedtak, som tillegg til det foreliggende mandatet:

I arbeidet med ROS-analyse bør en vurdere om lokale vedtak kan påvirke skadeomfanget ved pandemier, ved terrorangrep, ved flom eller ved andre naturkatastrofer.

Vedtak som kan tenkes å påvirke risiko og omfang er:

• Befolkningskonsentrasjon kontra spredt bosetting;

• Store kontra små enheter (skoler, barnehager, andre tjenestetilbud).

Om en finner at slike vedtak kan påvirke risiko og skadeomfang, bør det dokumenteres hvordan risiko og omfang best kan begrenses.

Forslaget ble nedstemt: Ap, SP, Høyre og SV/Rødt stemte imot. Ap syntes det var vanskelig å stemme for et forslag som inneholdt «eksempler»; SP kunne være enig i noe, men fant det vanskelig å stemme for alt. Høyre meinte at dette var et fordekt forsvar for «den antikverte skolestrukturen» i Gran.

Legg merke til at forslaget ikke trakk noen konklusjon: Det ba bare om at arbeidsgruppa skulle vurdere hvorvidt sentralisering, fortetting og sammenslåing av enheter kunne øke risikoen. Men Ap, SP, Høyre og SV/Rødt ville ikke ha noen vurdering hvor formålet ville være å finne ut noe.

Det ville ikke være særlig vanskelig å finne ut om befolkningstettheten på forskjellige steder har påvirket smitteomfanget under pandemien, eller om pandemien har truffet store skoler hardere enn små skoler. Riktignok er det mange forhold som påvirker spredningen; alderssammensetning, yrke, utdannelse, og så videre. Men det finns statistiske metoder som kan brukes til å skille enkeltfaktorene fra hverandre.

Forslaget stanget altså mot en mur av politisk kunnskapsvegring. Og det er kanskje ikke rart: Alle de nevnte partiene har bidratt til sentralisering, fortetting og sammenslåing av enheter her i Gran. Da passer det kanskje dårlig å undersøke om dette har økt kommunens sårbarhet – i hvert fall hvis en mistenker at det faktisk kan være tilfelle.

Høyres kunnskapsvegring er særlig interessant. De var en svært aktiv pådriver da tre skoler i Brandbu ble lagt ned, og elevene ble samlet i én stor skole. Partiet argumenterte lenge og høglytt med at antall lærere kunne reduseres, og at en ville en få et bedre læringsmiljø og bedre læring når kompetansen ble samlet på ett sted. Slik kunne en spare penger og få bedre resultater i skolene på samme tid. Sånne tanker sitter i ryggmargen hos enkelte Høyre-folk; særlig i direktørdelen av partiet, der det er vanlig å se samfunnets forskjellige pyramider ovenfra. Fra det perspektivet blir alt enklere, bedre og mer effektivt hvis pyramidene blir færre og større.

Seinere i samme møte behandlet vi tilstandsrapporten for skolen. Da la jeg fram statistikk fra nasjonale prøver og elevundersøkelser i barneskolen i Gran fra 2013 fram til 2021. (I grønne og røde tall, av gode pedagogiske grunner.) De viste at den store, nye skolen skårer godt under landsgjennomsnittet på nasjonale prøver, mens resten av skolene – som fortsatt henger igjen i den «antikverte» strukturen – fortsatt skårer litt over gjennomsnittet. De viste også at den store, nye skolen skårer godt under gjennomsnittet i elevundersøkelsene, som måler læringsmiljøet i skolen, mens resten av skolene fortsatt skårer langt bedre enn gjennomsnittet. Antall lærere har ikke latt seg redusere, og kommunens økonomi tynges av renter og avdrag på lån til nytt skolebygg. Summa summarum: Ikke bedre og billigere, men dårligere og dyrere.

Ungene skal ikke få et dårligere læringsmiljø og et dårligere læringsutbytte bare fordi sentraliseringskåte politikere ikke skjønner konsekvensene av sine vedtak. Derfor la jeg fram et forslag om at administrasjonen måtte finne ressurser og kompetanse som trengs for å bringe nyskolen opp på nivå med de gamle skolene.

Da jeg la fram statistikken (og delte ut arket som inneholdt tallene), virket Høyres talsperson først himmelfallen: Det var som om bakken i hans forestillingsverden var revet bort under beina på ham. Men han kom seg fort. Nå var problemet blitt at resten av skolene ikke var blitt konsolidert (slik Høyre har brukt å foreslå i sine budsjettframlegg).

Det er jo svært vanskelig å kunnskapsvegre seg bort fra ark med tall beregnet ut fra offentlige statistikker. Så de tallene jeg la fram ble tatt såpass alvorlig av de andre partiene at innholdet i mitt forslag ble enstemmig vedtatt, bare navnet på skolen ble tatt ut. Dermed kom det noe svært godt ut av ett av mine to forslag på vegne av Gran Bygdeliste sist torsdag.

Når det gjelder ROS-analysen, så skal den behandles i kommunestyret også. Da kommer jeg nok til å nevne sentralisering, fortetting og sammenslåing igjen, skal du se. Vegring eller ikke.

Greta Thunberg har dessverre rett

 

Politisk redaktør i Aftenposten, Kjetil B Alstadheim, spør: «Er det lov å være kritisk til Greta Thunberg?» ( https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/V95yK3/politikerforakt-redder-ikke-verden ) Svaret på det er selvfølgelig ja: Thunberg opptrer på den internasjonale arenaen med svært tydelige standpunkter, og det hun sier har stor innflytelse, så selvfølgelig må hun kunne kritiseres, akkurat som en hvilken som helst annen påvirker. Men det hadde jo vært en fordel om kritikken hadde en viss relevans også.

Essensen i Thunbergs kritikk er at statsledere holder svulstige taler og lover nullutslipp om 10, 20, 30 eller 40 år, men ikke ett eneste kraftfullt tiltak som vil gi noen merkbar reduksjon nå. Og uten reduksjon nå kommer det ikke til å bli nullutslipp om 10, 20, 30 eller 40 år heller. Men det oppdager vi først når den tida har gått, når mange av verdens nålevende statsledere ligger i sine graver, mens Thunberg og hennes generasjon må leve med konsekvensene av at vi ikke gjorde noenting i 2021, 2022, 2023 eller 2024 heller.

Alstadheim påstår dessuten: «Effekten av klimatiltak vil ikke vise seg før flere år fram i tid.» Men det er rett og slett ikke sant: Effekten av reduserte utslipp kan måles omtrent med en eneste gang, ved at økningen i atmosfærens CO2- og CH4-innhold går ned. (Innholdet av drivhusgasser ville fortsett6e å øke, dessverre, men det ville ikke øke like raskt.)

En kan kanskje spørre seg om Thunberg ordlegger seg på klokest tenkelige måte. Men da får en diskutere formen på budskapet, ikke innholdet. For i innhold har hun dessverre rett: Ingen statsledere introduserer tiltak som har målbar virkning nå. Og hvis det skal være håp om å holde global oppvarming under 2 grader (for ikke å snakke om 1,5), så trengs det slike tiltak nå – ikke luftige løfter om hvor bra det skal bli om 10, 20, 30 eller 40 år.

Da kommunereformen kom til Hadeland og snudde

 

I 2014-2015 rullet kommunereformen som en tsunami over landet: Kommunene skulle fornyes, forbedres og robustiseres, og middelet var kommunesammenslåing. Det var både statsråd Sanner og statsministeren enige om.

Bølgen kom også til Hadeland. Lydige ordførere og administrasjoner organiserte et felleprosjekt mellom Lunner og Gran for å vurdere (i praksis: Planlegge) kommunesammenslåing. Det ble satt sammen ei arbeidsgruppe med representanter for alle politiske partier i begge kommuner. Med god hjelp av flinke konsulenter skulle denne gruppa komme fram til riktige konklusjoner.

Arbeidsgruppa fikk levert bunke etter bunke med rapporter og utredninger fra Sanners konsulenter. I disse rapportene sto det at sammenslåing ville gi bedre tjenester, mer demokrati, flinkere politikere, bedre økonomi, mer robust kommune samt godt og gagnlig vær. Demokratirapporten anbefalte at innbyggerne burde spørres hva de meinte om sammenslåing. Det burde gjøres gjennom veiledende samtaler, sto det. Folkeavstemming var ikke egnet til å gi et godt resultat, for da ville velgeren bli stående helt aleine i valgavlukket, uten noen å spørre, og uten hjelp til å forstå dybden og alvoret i spørsmålet. Det ville ikke være særlig demokratisk, meinte rapporten.

Alle disse rapportene var utarbeidet av nøytrale eksperter (utnevnt og lønnet av Sanners departement), så alt som sto der måtte regnes som sant og riktig. Stemningen i den bredt sammensatte arbeidsgruppa var god og positiv til sammenslåing. Jeg deltok i prosjektet som representant for Gran Bygdeliste, og oppdaget at jeg var den eneste som skapte ulyd i harmonien ved å stille kritiske spørsmål.

I slutten av prosjektet, i juni 2015, skulle vi vedta et «beslutningsgrunnlag». Det ble presentert en skisse til en rapport som prøvde å beskrive de paradisiske tilstandene i en framtidig storkommune, med blomstrende næringsliv, kloke politikere, dyktige ansatte og lykkelige innbyggere. Hos meg frambragte denne skissen sterke tilløp til munterhet. Jeg klarte å overbevise tilhengerne av sammenslåing om at det ikke ville tjene saken deres å vedta en beskrivelse av Utopia.

Derimot ble det vedtatt en intensjonsavtale om sammenslåing. Dette vedtaket ble støttet av alle unntatt Gran Bygdeliste. Det ble også vedtatt å holde rådgivende folkeavstemming. Grunnen til at flertallet tok en slik sjanse var nok at det tidligere var gjennomført to spørreundersøkelser – den siste i mai/juni, hvor 52 % i Gran og 56 % i Lunner var «positive» til sammenslåing. I den første undersøkelsen hadde 50 % i hver kommune stilt seg positivt. Med mange «Vet ikke» i begge undersøkelsene betydde det et klart, og økende, flertall i befolkningen for sammenslåing. (Se alt du vil se og mere til om hele saken på https://nykommunevurdering.wordpress.com/page/2/ .)

Jeg er ikke sikker på om svarene i telefonintervjuene framkom etter en «konstruktiv dialog», eller om folk faktisk svarte helt uten påvirkning. Undersøkelsene ble uansett gjort før det hadde vært noen debatt i det hele tatt! Befolkningen i begge kommunene hadde i en lang periode bare mottatt gladmeldinger om framtidig sammenslåing, med avisen «Hadeland» som en entusiastisk pådriver. (Avisen «Hadeland» er alltid lydhør når de store styringspartiene vil noe.) Innbyggerne hadde ikke hørt ett eneste motargument – om byråkratisering, stordriftsulemper, større avstand til beslutningsfattere, osv - , og slett ikke hatt tid til å vurdere for og imot. Nå ble det folkemøter med debatt, avisinnlegg, innlegg på sosiale medier – og ved folkeavstemminga samme høst ble det et rungende NEI i begge kommuner. Dermed ble det ingen sammenslåing.

Nå er spørsmålet tatt opp igjen, nok en gang med «Hadeland» som pådriver, etter at Høyre på nytt tok opp forslaget i kommunestyret i Gran og ble nedstemt så det sang. Lokalavisen gjennomfører en «undersøkelse» hvor folk klikker seg inn og sier JA eller NEI til sammenslåing. Etter at entusiastiske Høyrefolk har mobilisert kraftig, er det blitt klart flertall FOR sammenslåing i denne undersøkelsen, og dermed fastslår avisen at stemningen har snudd.

Vi får nå se, da. Jeg trur den eneste måten sammenslåerne kan få realisert drømmen sin på, er å vedta sammenslåing i kommunestyrene uten noen ny folkeavstemming.

Og nå er det mindre enn to år til neste kommunevalg.

Støre holder stø kurs mot 3-gradersmålet

 

Støre & Co vil føre samme oljepolitikk som den avgåtte regjeringa, kanskje enda et hakk mer oljevennlig: «Norsk petroleumsindustri skal utvikles, ikke avvikles... Regjeringen vil legge til rette for fortsatt høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel,» står det i Hurdalsplattformen. «Det skal fortsatt gis tillatelser til å lete etter olje og gass i nye områder.» Samtidig understreker de at utvinning skal foregå mest mulig klimavennlig: «Sørge for, i samarbeid med næringen at utslippene fra olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel kuttes med 50 prosent innen 2030 og til netto null i 2050» - som om utslipp ved utvinning var hovedproblemet med olje og gass!

Samtidig har talspersoner for både gamle og nye regjeringsprtier, på innpust og utpust, understreket at de tar klimakrisen på stort alvor, og at de støtter helhjertet opp om både 2-gradersmålet og 1,5-gradersmålet. De har tatt inn over seg alvoret i FNs nyeste klimarapport, forsikrer de. Jaha?

I FNs nyeste klimarapport står det at hvis verden skal unngå mer enn to graders oppvarming sammenliknet med perioden 1850-1900, så kan vi ikke slippe ut mer enn 1350 milliarder tonn CO2 mer enn vi allerede har gjort. ( https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/downloads/report/IPCC_AR6_WGI_TS.pdf , side TS-63) Og hvis vi skal holde oss under 1,5 grader, så er det gjenstående budsjettet bare 500 milliarder tonn! Dette er hvis vi skal ha 50 % sannsynlighet for å klare disse målene. Hvis vi ønsker å være litt mer sikre (f eks 67% sannsynlighet), krymper budsjettene til 1100 og 400 milliarder tonn, respektive. NB; dette er global temperaturøkning fra 1850-1900 til i dag. Fra før-industriell tid (før 1750) må vi legge på 0,1 grad til.

Verden har allerede funnet nok olje og gass til at det vil utgjøre ca 1.150 milliarder tonn når alt er hentet opp og brent. Utslipp fra køl, sementproduksjon, avskoging og drenering kommer i tillegg – køl aleine utgjør 14 milliarder tonn CO2 i året. Så i praksis er 2-graders budsjettet allerede brukt opp, og vel så det, hvis vi antar at alle olje- eller gassfelt som er funnet også vil bli tatt ut og brukt. Det er grunnen til at både FN og IEA sier: Vi har allerede funnet all den olje og gass som skal til for å skyte over 2-gradersmålet! Følgelig bør vi slutte å leite etter mer.

Javel, herr generalsekretær! Sier Ap, SP og H i kor. - Vi er helt enige; vi må gjøre alt som skal til for å holde 2-gradersmålet (og aller helst 1,5), i et forpliktende internasjonalt samarbeid! Og for å klare å gjennomføre dette grønne skiftet, sier alle deltakere i det grønne ordskiftet, må vi fortsette å leite etter mer olje og gass. Med andre ord: Vi er helt enige i at vi må trå på bremsen! Derfor må vi fortsette å trå på gassen.

Det kan jo hende at noen land der ute vil avholde seg fra å pumpe opp den oljen de alt har funnet, bare for at Norge skal kunne pumpe opp mer, som vi ikke har funnet ennå. Rekk opp handa, alle som trur på en slik mulighet.

FNs klimapanel har gjort nye forsøk på å beregne klimafølsomheten for CO2, altså det tallet som angir hvor stor temperaturøkningen blir hvis CO2-innholdet i atmosfæren blir fordoblet. De konkluderer med at følsomheten ligger på mellom 2,5 og 4 grader, med et «beste estimat» på 3. («Technical Summary», TS-57.) Rapporten viser også tall fra forhistorisk tid (tidlig eocen og det «termiske maksimum» for 55 millioner år sia) som indikerer en klimasensitivitet på nærmere 5 grader (TS-102). Det stemmer forbløffende godt med Arrhenius' beregninger i 1896! Men verken det termiske maksimum eller Arrhenius tok særlig hensyn til våre utslipp av aerosoler, som motvirker oppvarming fra drivhuseffekten. Så la oss gå ut fra at tallet, 3 grader global oppvarming når CO2-innholdet fordobles, er noenlunde riktig. Hva betyr det?

I før-industriell tid låg CO2-nivået stabilt på 280 milliontedeler. I dag er det oppe på 415; det gjenstår altså en fortsatt økning med 145 milliontedeler før vi er oppe på det dobbelte av før-industrielt nivå. 145 milliontedeler av atmosfæren utgjør snaut 1140 milliarder tonn. - Hva – det er jo mindre enn budsjettet for togradersmålet! Få ikke panikk: Karbonsyklusen mellom hav, vegetasjon, jordsmonn og atmosfære har hittil fungert slik at ca halvparten av våre utslipp blir absorbert i vegetasjon, jordsmonn og hav. Evnen til fortsatt opptak går riktignok ned, etterhvert som havet blir varmere og surere – men la oss anta at halvparten av våre utslipp fortsatt blir absorbert.

Det betyr at 3-gradersbudsjettet er på 2.280 milliarder tonn CO2.

De kjente kildene til olje og gass bringer oss som nevnt opp på 1.150 milliarder tonn. I tillegg, sa US Geological Survey i 2012, finnes det «konvensjonelle» kilder som ikke er oppdaget, men som kan utnyttes med konvensjonell teknologi, bare vi finner dem. Disse utgjør et potensial på minst 600 milliarder tonn CO2. Se https://pubs.usgs.gov/fs/2012/3042/fs2012-3042.pdf .

Hvis andre land gjør som Norge og fortsetter å leite, kan vi altså finne olje og gass nok til å komme opp i 1.750 milliarder tonn CO2. - I tillegg kommer utslipp fra køl, som kommer til å holde seg på høgt nivå i minst 10 år til. - Da nærmer samlete utslipp seg 1900 milliarder tonn, av de 2.280 som (ifølge meg) utgjør tregradersbudsjettet. Og det er før vi legger til sement, avskoging, drenering... 

Vi er altså ikke helt sikre på at vi når tre-gradersmålet! Men vi er på god veg. Og Norge er med. 

Men andre land gjør kanskje ikke som Norge? Kanskje Venezuela vil ofre seg for at vi skal kunne finne og pumpe opp så mye vi vil? - Tja. Maduros offiserer skal fortsatt fylle sine hemmelige konti i utlandet. Og når han er borte, skal landet bygges opp igjen. Det blir dyrt. - Venezuela har Maduro; andre land har andre problemer: De kommer nok ikke til å slutte å pumpe.

Verdens investeringer i fornybar energi (vind og sol) øker kraftig hvert eneste år, skriver IEA i «World Energy Outlook 2021», som nettopp er publisert. ( https://www.iea.org/reports/world-energy-outlook-2021/executive-summary ) Men det øker ikke fort nok. IEA opererer nå med tre scenarier for verdens energiforsyning: Ett som følger de konkrete forpliktelser til utslippsreduksjon som verdens land har påtatt seg; ett som følger de planer om utslippsreduksjon som verdens land har offentliggjort; og ett som følger en bane til netto null utslipp i 2050 – omtrent tilsvarende 1,5-gradersmålet. Om det siste scenariet sier IEA: «In the NZE, there is an annual market opportunity that rises well above USD 1 trillion by 2050 for manufacturers of wind turbines, solar panels, lithium-ion batteries, electrolysers and fuel cells. This is comparable in size to the current global oil market.» («I netto null utslipp-scenarioet vil det være årlige markedsmuligheter på godt over 1 trillion USD i 2050 for produksjon av vindturbiner, solpaneler, litium-ionebatterier, elektrolytter og brenselsceller. Dette er sammenlignbart med størrelsen på verdens nåværende oljemarked.»)

Norge kan satse på å være med i dette vekstmarkedet, som produsenter og brukere av de nye teknologiene. Eller vi kan satse på at verken 1,5-gradersmålet eller 2-gradersmålet blir nådd, og at det fortsatt vil være et marked for olje og gass i 2050 som kan betale ned kostnadene for å bygge ut de nye feltene vi håper å finne fra nå av.

For tida gjør vi det siste. Støres regjering holder, akkurat som Solbergs, stø kurs mot 3-gradersmålet. Med eller uten «bioenergi».

Hurdals-plattføttene tramper ut i naturen

 

Først en advarsel: Dette innlegget er til en viss grad preget av ironi. Det kommer av at jeg ikke veit om jeg skal le eller gråte, så jeg velger en kombinasjon. Les på eget ansvar!

Du var ikke imponert over hvor godt Solberg-regjeringa svarte på FNs miljø- og klimarapporter? Du hadde håpet på bedre miljøvern fra ei ny regjering? Tru om igjen: Det blir verre. I «Hurdalsplattformen» har SP fått gjennomslag for så godt som alle sine miljøfiendtlige standpunkter. Noen hovedpunkter (se https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/43b0da86f86a4e4bb1a8619f13de9da9afe348b29bf24fc8a319ed9b02dd284e ):

• Det skal bygges flere skogsbilveger, og det skal satses på «aktiv skogskjøtsel med hogst, planting, gjødsling og ungskogpleie», fordi dette «bidreg til ein betydeleg klimagevinst». Nei: Flere skogsbilveger fører til mer oppstykking av biotoper. Flatehogsten slik den foregår i dag raserer skogbunnen og gir store klimagassutslipp. Sammen med planting og gjødsling skaper denne hogsten en plantasjeskog med stadig sterkere preg av monokultur.

• Alt vern av privateid skog skal være frivillig. Det vil si at det blir opp til den enkelte skogeier å avveie hensynet til biologisk mangfold mot hensynet til egen lommebok. Gjett hvordan det vil gå!

• Skogvernet skal dessuten gjennomføres på en måte som «får minst mogleg konsekvensar for avverkinga og skognæringa sine mogligheiter til å bidra i det grøne skiftet». - Her har skognæringa i hvert fall bidratt kraftig til det grønne ordskiftet.

• Den nye regjeringa vil satse på fornybar kraft til folk og industri. Likevel vil den «ikke godkjenne nye mellomlandsforbindelser til utlandet i denne stortingsperioden». Altså: Om vi produserer aldri så mye fornybar kraft her i landet – potensialet er enormt! - , så må vi ikke finne på å selge mer til utlandet og tjene penger på handelen, samtidig som vi bidrar til reduserte utslipp i Europa: England og EU får bare fortsette å fyre med køl; billig strøm og reduserte utslipp skal vi sannelig beholde for oss sjøl! (Se http://kvernvold.blogspot.com/2020/10/norge-kan-leve-av-energisalg-i-all.html )

• Klimagassutslippene skal reduseres. Det skal vi blant annet oppnå ved at CO2-avgiften økes. Men det skal ikke koste noe, for vi skal samtidig «videreføre og styrke CO2-kompensasjonsordningen»», og vi skal slett ikke innføre avgift på «klimagassutslipp som følger av biologiske prosesser»! Gjett hvilke.

• Dessuten skal avgifter som «rammer folk flest» reduseres – det gjelder blant annet drivstoffavgifter!

• Det skal «føres en mer restriktiv rovdyrpolitikk». De regionale rovviltnemndenes rolle skal styrkes, og det skal «legges avgjørende vekt på nemndenes avgjørelser». Det skal også utredes «en reduksjon av gjeldende bestandsmål for ulv og bjørn. Med mål om å redusere belastningen for beitenæringene og lokalsamfunn». I SP-styrte kommuner sitter det SP-folk i rovviltnemndene, så da veit vi åssen det går. - I 2020 forsvant det ca 100.000 sauer på utmarksbeite, av en bestand på 2 millioner. Av disse 100.000 ble 1.409 sannsynligvis tatt av ulv, slik at eierne fikk erstatning for dem. SP har altså ført en intens og vellykket kampanje for å redusere 1,4 % av de registrerte tapene, i ei næring som bidrar med 0,6 % av vårt totale matinntak. ( https://www.harvestmagazine.no/pan/hvorfor-lar-vi-overproduksjonen-av-sau-fortsette )

• «Stimulere til økt bruk av biodrivstoff og skjerpe kravene til innblanding av andregenerasjons biodrivstoff»: Det betyr i klartekst mer plankediesel. Resonnementet er: Når treet vokser, fanger det inn CO2 fra atmosfæren. Så brennes treet opp i form av bioeenergi, og da slipper det ikke ut noe CO2. Så vokser det opp et nytt tre, som også fanger inn CO2. Dette treet brennes også opp som bioenergi, og heller ikke denne gangen slippes det ut CO2... Slik kan «sirkulærøkonomien» fortsette i runde etter runde. I hver runde trekkes det CO2 ut av atmosfæren. Dette karbonet blir på mystisk vis borte; ikke finnes det i treet lenger (for treet er brent opp), og heller ikke i atmosfæren! Hvor i all verden blir det av karbonet? Bare hvis treet brenner opp i en skogbrann gir det fra seg CO2... Slik kan den nye regjeringa videreutvikle det bokføringsjukset som den avgående regjeringa har praktisert, og bokføre stadig større, men fiktive, reduksjoner i utslippene. (Se http://kvernvold.blogspot.com/2020/08/mer-bokfringsjuks-og-flere-kortreiste.html )

• «Etablere en storstilt satsing på norsk bioenergi og avansert biodrivstoff i transportsektoren». Transportsektoren skal ikke bli «utslippsfri» lenger; den skal bli «fossilfri». «Grønt» karbon er helt OK, kan du skjønne!

Oppsummert:

• Utarming av biologisk mangfold i norsk skog fortsetter, og det blir opp til private skogeiere å avgjøre om noe skal vernes. Da går det nok slik det bruker å gå.

• SP har seiret i sin intense kamp for å fjerne årsaken til 1,4 % av tapene av sau på utmarksbeite. (De øvrige 98,6 % er det ikke brått så farlig med.) For å få til dette har Vedum måttet gi opp kampen for flystasjon på Andøya og for å bevare Ullevål sjukehus: Litt må man jo ofre for de virkelig store seirene.

• CO2 og metan fra «biologiske» kilder – det vil i praksis si fra norsk landbruk – skal slippe CO2-avgift. «Biogent» karbon er grønt karbon, må du skjønne!

• Bokføringsjukset med nullutslipp fra bioenergi videreføres og styrkes, og det skal satses stort på egenproduksjon av norsk bioenergi. Jeg har tidligere foreslått at når man først grønnifiserer naturlovene for å pynte på utslippene, kan man like gjerne ta i så det holder: Innfør grønn tyngdekraft NÅ! ( http://kvernvold.blogspot.com/2018/09/grnn-tyngdekraft-en-varig-klimalsning.html )

I miljøsammenheng kan en altså fastslå at Hurdalsplattformen er blitt til Hurdalsplattføtter. Men hva med oljen i Hurdal? Den kommer jeg tilbake til. Frykt det verste.

Erna tok en Winston

 

Pandemien er ikke over: Se https://www.worldometers.info/coronavirus/ Det dør fortsatt mange tusen mennesker av korona hver dag. Slik kommer det til å fortsette helt til vaksinene har nådd fram til de mest tilbakestående – økonomisk eller kunnskapsmessig – områdene i India, Afrika, Texas og Florida. Men her hjemme er krisen er over: Vi kommer til å vaksinere oss ut av stadig nye mutanter og versjoner fra det fæle utlandet. Dermed kan vi fastslå at Norge har klart seg bedre gjennom krisen enn alle land det er rimelig å sammenlikne oss med: 871 døde, mot 14.864 i vårt nærmeste naboland. (Det finnes mange land det ikke er rimelig å sammenlikne oss med: Kina, Venezuela, Nord-Korea. Regimene i sånne land har mer effektive midler til å stanse spredningen og til å redigere statistikkene enn regjeringer har eller bør ha i demokratiske land.)

Økonomisk har vi også klart oss svært godt gjennom det verste av koronaen. Hvorfor gikk det så bra akkurat med oss?

Noen utlendinger meiner det kommer av at vi har verdens beste helsestell: Se http://kvernvold.blogspot.com/2021/08/covid-19-helse-og-sant-norge-best-i.html . (Vi beholdt plasseringa hos Bloomberg neste måned også; se https://www.emergency-live.com/news/covid-resilience-ranking-norway-the-best-pandemic-management-country-in-the-world/ .)

Andre, særlig våre gode naboer svenskene, finner andre forklaringer: Se f eks http://kvernvold.blogspot.com/2020/07/rnen-fra-st-jan-oscar-sverre-lucien.html . Vanlige oppfatninger, som også Ørnen fra Øst ga uttrykk for, er at nordmenn bor spredt på knauser og holmer så vi ikke smitter hverandre, at vi ikke har noen kontakt med utlandet, i motsetning til de kosmopolittiske svenskene, og – ikke minst – at Norge har hatt flaks.

Innen synse-aristokratiet og kultokratiet danner man seg helst sine urokkelige oppfatninger helt uavhengig av tall, fakta og slikt. Jeg driver ikke med kultur; tvert imot, jeg er sivilingeniør. Dermed overser jeg glatt alle uskrevne regler om kulturell dyskalkuli. Her er noen tall og fakta:

• I Sverige bor 87 % i byer og tettsteder, mot 82 % i Norge. En forskjell på 5 % i antall personer som bor spredtbygd gir kanskje ikke noen fullgod forklaring på vår tilsynelatende koronaresistens, sammenliknet med Sverige.

• Ifølge «Fremtiden I Våre Hender» var Norge før pandemien ett av de landene i verden der folk foretok flest utenlandsreiser: Se https://www.framtiden.no/aktuelle-rapporter/811-norge-pa-flytoppen-2/file.htm . I 2015 foretok hver norsking i snitt 4,4 utenlandsreiser med fly, mens hver svenske foretok 2,7 slike reiser. I 2019, siste år før pandemien, var den norske reiselysten fortsatt like stor, ifølge Avinor: https://avinor.no/contentassets/b3f78317709344549da26fa3ebda6977/avinor-reisevaneundersokelsen-2019.pdf . Norske fjellaper har altså reist mye hyppigere til utlandet enn våre kosmopolittiske naboer.

• Påstanden om «flaks» er vanskelig å verifisere empirisk. Derimot kan det fastslås at Norge var ett av få land som gjennomførte full nedstenging på svært tidlig tidspunkt. I mange andre land – Storbritannia, Sverige – ventet man i det lengste, mens utelivet blomstret og folk satt tett i tett på busser og T-baner, uten munnbind og uten avstand. Effektive tiltak ble ikke innført før viruset hadde spredt seg vidt og bredt i hele befolkningen. Det ble som å stenge stalldøra etter at alle hestene hadde kommet seg ut.

I det fellesskandinaviske pludre- og synseprogrammet «Norsken, svensken og dansken» har pandemien vært et hyppig tema. Nå er den offisielt avblåst, uten at de tre synserne har klart å finne ut hvilket land som har hatt den mest vellykte handteringa. Som den ukultiverte bavianen jeg er finner jeg det fascinerende at tre kulturpersonligheter ikke klarer å finne ut hvilket resultat som er best: 1460 døde pr. million innbyggere, 459 døde pr, million innbyggere eller 159 døde pr million innbyggere. Riktignok har den svenske deltakeren flere ganger kunnet fortelle at høge dødstall i Sverige skyldes privatisering av sjukehjem og kyniske investorer som bare tenker på profitt. (Hun bruker ofte å nevne privatisering, kyniske investorer og profitt når hun skal forklare ting som er trist og leit her i verden.) Jeg har etterhvert skjønt at dette er den offisielle svenske bortforklaringa: Dødstallene i Sverige skyldes at man ikke klarte å skjerme sjukehjemmene; det har Tegnell forklart mange ganger.

Også på dette punktet går det an å finne noen faktiske tall fra virkeligheten. Professor Marta Szebehely arbeider med omsorgsforskning, og hun hadde tall for ett år sia: «I många länder är andelen i stort sett oförändrad sedan juni: i Sverige 46 procent, Danmark 35 procent, Tyskland 39 procent, USA 41 procent, Finland 42 procent, Storbritannien 44 procent, Frankrike 46 procent, Norge 53 procent, Irland 56 procent, Belgien 61 procent, Spanien 63 procent och Kanada 80 procent.» ( https://coronakommissionen.com/wp-content/uploads/2020/12/internationella-erfarenheter-av-covid-19-i-acc88ldreboenden_webb.pdf ) Hun har seinere bekreftet at det fortsatt er litt under halvparten av de koronadøde i Sverige som bor på institusjon.

I Norge er det også i underkant av 50 % av de koronadøde som bor på sjukehjem, ifølge FHI og Senter for omsorgsforskning. https://omsorgsforskning.brage.unit.no/omsorgsforskning-xmlui/handle/11250/2737650

Altså: Tall fra virkeligheten viser at det har dødd litt flere personer av korona utafor institusjon enn på institusjon, både i Norge og i Sverige. Hvis privatisering og profittjag er årsaken til så mange dødsfall i Sverige, må altså profittjaget ha herjet minst like kraftig ute i det svenske samfunnet som på sjukehjemmene. - En alternativ forklaring er at smitten ikke oppsto på sjukehjemmet: Den ble bragt dit av ansatte, pårørende, besøkende, og de bar den med seg fra et samfunn der den fikk bre seg nesten uhindret på diskoteker og barer, på T-baner og busser, i forretninger og i selskapslivet.

Tall fra hele den vide verden framtvinger som en uunngåelig konklusjon at krisen har vært handtert mye bedre i Norge enn i nesten alle andre land. Selvfølgelig har det haglet med kritikk fra både skrulle-venstre og kokko-høyre, fra politikere og samfunnssynsere og alle slags særinteresser med hver sine sjuke mødre. Regjeringa sto likevel støtt og hadde så godt som full oppslutning i befolkningen om tiltakene, som ble frontet av en ypperlig kommunikator – Bent Høie, som forente inntrengende alvor med sindig ro, og ikke minst humor og medmenneskelighet. Statsminister Solberg seilte på ei bølge av medgang og hadde også høg oppslutning på meiningsmålingene. Likevel: Trass i resultater som ble bedre enn alt vi kunne ha ventet på forhånd, gikk regjeringa på et kraftig valgnederlag. Den fikk altså ingen som helst belønning for vellykket handtering av den største helseutfordringa landet har stått overfor på 100 år.

Hva skjedde? Solberg hadde alle muligheter til å lykkes. Den triste sannheten er at hun klønet det til for seg sjøl: I februar, etter at hun hadde stått fram med stort alvor og innprentet nye og strengere regler for sammenkomster, feiret hun sin 60-årsdag med sammenkomster der de samme reglene ble brutt to kvelder på rad.

Det hun gjorde kan forklares på tre måter:

• Statsministeren kjente ikke sjøl de reglene hun hadde fått vedtatt, og som hun sto fram og forklarte.

• Statsministeren skjønte ikke alvoret i koronasituasjonen.

• Statsministeren syntes at hun, i sin posisjon, måtte kunne se bort fra reglene.

Ingen av disse tenkelige forklaringene er, eller bør være, akseptable for den som skal lede landet gjennom ei alvorlig krise. Hendelsen medførte at tilliten til Regjeringens ledelse av smittevernet ble alvorlig svekket. Den kunne også ha ført til at tilliten til smittevernet som sådan ble svekket, og et blikk ut av landet ville ha vist hva det kunne føre til. Jeg meinte den gangen at konsekvensene kunne ha vært så alvorlige at statsministeren burde gå av.

Det gjorde hun ikke, men tilliten til henne som statsminister fikk en varig knekk. På meiningsmålingene kom hun seg aldri opp igjen dit hun hadde vært. Hun kludret det til én gang til med en ny symbolsak, der regjeringa vedtok at noen få hundre personer – deriblant regjeringas medlemmer – skulle prioriteres i vaksinekøen. Dessverre hadde hun glømt å spørre sin egen helseminister om han ville benytte denne muligheten. Det ville han ikke. Og av de to var det ikke statsministeren folk stolte mest på i koronaspørsmål, for å si det forsiktig.

I valgkampen ble handteringa av pandemien nærmest en ikke-sak, enda dette kunne ha vært den ene saken som regjeringa kunne peke på og si: «Dette har vi handtert bedre enn alle andre i verden!»

Winston Churchill tapte det første valget etter at at han hadde ledet landet til seier i 2. verdenskrig. Erna tok en Winston, og på valgdagen fikk hun like lite lønn for strevet som han hadde fått. I hennes tilfelle kan en nesten si at hun fikk som fortjent.