Hurdals-plattføttene tramper ut i naturen

 

Først en advarsel: Dette innlegget er til en viss grad preget av ironi. Det kommer av at jeg ikke veit om jeg skal le eller gråte, så jeg velger en kombinasjon. Les på eget ansvar!

Du var ikke imponert over hvor godt Solberg-regjeringa svarte på FNs miljø- og klimarapporter? Du hadde håpet på bedre miljøvern fra ei ny regjering? Tru om igjen: Det blir verre. I «Hurdalsplattformen» har SP fått gjennomslag for så godt som alle sine miljøfiendtlige standpunkter. Noen hovedpunkter (se https://res.cloudinary.com/arbeiderpartiet/image/upload/v1/ievv_filestore/43b0da86f86a4e4bb1a8619f13de9da9afe348b29bf24fc8a319ed9b02dd284e ):

• Det skal bygges flere skogsbilveger, og det skal satses på «aktiv skogskjøtsel med hogst, planting, gjødsling og ungskogpleie», fordi dette «bidreg til ein betydeleg klimagevinst». Nei: Flere skogsbilveger fører til mer oppstykking av biotoper. Flatehogsten slik den foregår i dag raserer skogbunnen og gir store klimagassutslipp. Sammen med planting og gjødsling skaper denne hogsten en plantasjeskog med stadig sterkere preg av monokultur.

• Alt vern av privateid skog skal være frivillig. Det vil si at det blir opp til den enkelte skogeier å avveie hensynet til biologisk mangfold mot hensynet til egen lommebok. Gjett hvordan det vil gå!

• Skogvernet skal dessuten gjennomføres på en måte som «får minst mogleg konsekvensar for avverkinga og skognæringa sine mogligheiter til å bidra i det grøne skiftet». - Her har skognæringa i hvert fall bidratt kraftig til det grønne ordskiftet.

• Den nye regjeringa vil satse på fornybar kraft til folk og industri. Likevel vil den «ikke godkjenne nye mellomlandsforbindelser til utlandet i denne stortingsperioden». Altså: Om vi produserer aldri så mye fornybar kraft her i landet – potensialet er enormt! - , så må vi ikke finne på å selge mer til utlandet og tjene penger på handelen, samtidig som vi bidrar til reduserte utslipp i Europa: England og EU får bare fortsette å fyre med køl; billig strøm og reduserte utslipp skal vi sannelig beholde for oss sjøl! (Se http://kvernvold.blogspot.com/2020/10/norge-kan-leve-av-energisalg-i-all.html )

• Klimagassutslippene skal reduseres. Det skal vi blant annet oppnå ved at CO2-avgiften økes. Men det skal ikke koste noe, for vi skal samtidig «videreføre og styrke CO2-kompensasjonsordningen»», og vi skal slett ikke innføre avgift på «klimagassutslipp som følger av biologiske prosesser»! Gjett hvilke.

• Dessuten skal avgifter som «rammer folk flest» reduseres – det gjelder blant annet drivstoffavgifter!

• Det skal «føres en mer restriktiv rovdyrpolitikk». De regionale rovviltnemndenes rolle skal styrkes, og det skal «legges avgjørende vekt på nemndenes avgjørelser». Det skal også utredes «en reduksjon av gjeldende bestandsmål for ulv og bjørn. Med mål om å redusere belastningen for beitenæringene og lokalsamfunn». I SP-styrte kommuner sitter det SP-folk i rovviltnemndene, så da veit vi åssen det går. - I 2020 forsvant det ca 100.000 sauer på utmarksbeite, av en bestand på 2 millioner. Av disse 100.000 ble 1.409 sannsynligvis tatt av ulv, slik at eierne fikk erstatning for dem. SP har altså ført en intens og vellykket kampanje for å redusere 1,4 % av de registrerte tapene, i ei næring som bidrar med 0,6 % av vårt totale matinntak. ( https://www.harvestmagazine.no/pan/hvorfor-lar-vi-overproduksjonen-av-sau-fortsette )

• «Stimulere til økt bruk av biodrivstoff og skjerpe kravene til innblanding av andregenerasjons biodrivstoff»: Det betyr i klartekst mer plankediesel. Resonnementet er: Når treet vokser, fanger det inn CO2 fra atmosfæren. Så brennes treet opp i form av bioeenergi, og da slipper det ikke ut noe CO2. Så vokser det opp et nytt tre, som også fanger inn CO2. Dette treet brennes også opp som bioenergi, og heller ikke denne gangen slippes det ut CO2... Slik kan «sirkulærøkonomien» fortsette i runde etter runde. I hver runde trekkes det CO2 ut av atmosfæren. Dette karbonet blir på mystisk vis borte; ikke finnes det i treet lenger (for treet er brent opp), og heller ikke i atmosfæren! Hvor i all verden blir det av karbonet? Bare hvis treet brenner opp i en skogbrann gir det fra seg CO2... Slik kan den nye regjeringa videreutvikle det bokføringsjukset som den avgående regjeringa har praktisert, og bokføre stadig større, men fiktive, reduksjoner i utslippene. (Se http://kvernvold.blogspot.com/2020/08/mer-bokfringsjuks-og-flere-kortreiste.html )

• «Etablere en storstilt satsing på norsk bioenergi og avansert biodrivstoff i transportsektoren». Transportsektoren skal ikke bli «utslippsfri» lenger; den skal bli «fossilfri». «Grønt» karbon er helt OK, kan du skjønne!

Oppsummert:

• Utarming av biologisk mangfold i norsk skog fortsetter, og det blir opp til private skogeiere å avgjøre om noe skal vernes. Da går det nok slik det bruker å gå.

• SP har seiret i sin intense kamp for å fjerne årsaken til 1,4 % av tapene av sau på utmarksbeite. (De øvrige 98,6 % er det ikke brått så farlig med.) For å få til dette har Vedum måttet gi opp kampen for flystasjon på Andøya og for å bevare Ullevål sjukehus: Litt må man jo ofre for de virkelig store seirene.

• CO2 og metan fra «biologiske» kilder – det vil i praksis si fra norsk landbruk – skal slippe CO2-avgift. «Biogent» karbon er grønt karbon, må du skjønne!

• Bokføringsjukset med nullutslipp fra bioenergi videreføres og styrkes, og det skal satses stort på egenproduksjon av norsk bioenergi. Jeg har tidligere foreslått at når man først grønnifiserer naturlovene for å pynte på utslippene, kan man like gjerne ta i så det holder: Innfør grønn tyngdekraft NÅ! ( http://kvernvold.blogspot.com/2018/09/grnn-tyngdekraft-en-varig-klimalsning.html )

I miljøsammenheng kan en altså fastslå at Hurdalsplattformen er blitt til Hurdalsplattføtter. Men hva med oljen i Hurdal? Den kommer jeg tilbake til. Frykt det verste.

Erna tok en Winston

 

Pandemien er ikke over: Se https://www.worldometers.info/coronavirus/ Det dør fortsatt mange tusen mennesker av korona hver dag. Slik kommer det til å fortsette helt til vaksinene har nådd fram til de mest tilbakestående – økonomisk eller kunnskapsmessig – områdene i India, Afrika, Texas og Florida. Men her hjemme er krisen er over: Vi kommer til å vaksinere oss ut av stadig nye mutanter og versjoner fra det fæle utlandet. Dermed kan vi fastslå at Norge har klart seg bedre gjennom krisen enn alle land det er rimelig å sammenlikne oss med: 871 døde, mot 14.864 i vårt nærmeste naboland. (Det finnes mange land det ikke er rimelig å sammenlikne oss med: Kina, Venezuela, Nord-Korea. Regimene i sånne land har mer effektive midler til å stanse spredningen og til å redigere statistikkene enn regjeringer har eller bør ha i demokratiske land.)

Økonomisk har vi også klart oss svært godt gjennom det verste av koronaen. Hvorfor gikk det så bra akkurat med oss?

Noen utlendinger meiner det kommer av at vi har verdens beste helsestell: Se http://kvernvold.blogspot.com/2021/08/covid-19-helse-og-sant-norge-best-i.html . (Vi beholdt plasseringa hos Bloomberg neste måned også; se https://www.emergency-live.com/news/covid-resilience-ranking-norway-the-best-pandemic-management-country-in-the-world/ .)

Andre, særlig våre gode naboer svenskene, finner andre forklaringer: Se f eks http://kvernvold.blogspot.com/2020/07/rnen-fra-st-jan-oscar-sverre-lucien.html . Vanlige oppfatninger, som også Ørnen fra Øst ga uttrykk for, er at nordmenn bor spredt på knauser og holmer så vi ikke smitter hverandre, at vi ikke har noen kontakt med utlandet, i motsetning til de kosmopolittiske svenskene, og – ikke minst – at Norge har hatt flaks.

Innen synse-aristokratiet og kultokratiet danner man seg helst sine urokkelige oppfatninger helt uavhengig av tall, fakta og slikt. Jeg driver ikke med kultur; tvert imot, jeg er sivilingeniør. Dermed overser jeg glatt alle uskrevne regler om kulturell dyskalkuli. Her er noen tall og fakta:

• I Sverige bor 87 % i byer og tettsteder, mot 82 % i Norge. En forskjell på 5 % i antall personer som bor spredtbygd gir kanskje ikke noen fullgod forklaring på vår tilsynelatende koronaresistens, sammenliknet med Sverige.

• Ifølge «Fremtiden I Våre Hender» var Norge før pandemien ett av de landene i verden der folk foretok flest utenlandsreiser: Se https://www.framtiden.no/aktuelle-rapporter/811-norge-pa-flytoppen-2/file.htm . I 2015 foretok hver norsking i snitt 4,4 utenlandsreiser med fly, mens hver svenske foretok 2,7 slike reiser. I 2019, siste år før pandemien, var den norske reiselysten fortsatt like stor, ifølge Avinor: https://avinor.no/contentassets/b3f78317709344549da26fa3ebda6977/avinor-reisevaneundersokelsen-2019.pdf . Norske fjellaper har altså reist mye hyppigere til utlandet enn våre kosmopolittiske naboer.

• Påstanden om «flaks» er vanskelig å verifisere empirisk. Derimot kan det fastslås at Norge var ett av få land som gjennomførte full nedstenging på svært tidlig tidspunkt. I mange andre land – Storbritannia, Sverige – ventet man i det lengste, mens utelivet blomstret og folk satt tett i tett på busser og T-baner, uten munnbind og uten avstand. Effektive tiltak ble ikke innført før viruset hadde spredt seg vidt og bredt i hele befolkningen. Det ble som å stenge stalldøra etter at alle hestene hadde kommet seg ut.

I det fellesskandinaviske pludre- og synseprogrammet «Norsken, svensken og dansken» har pandemien vært et hyppig tema. Nå er den offisielt avblåst, uten at de tre synserne har klart å finne ut hvilket land som har hatt den mest vellykte handteringa. Som den ukultiverte bavianen jeg er finner jeg det fascinerende at tre kulturpersonligheter ikke klarer å finne ut hvilket resultat som er best: 1460 døde pr. million innbyggere, 459 døde pr, million innbyggere eller 159 døde pr million innbyggere. Riktignok har den svenske deltakeren flere ganger kunnet fortelle at høge dødstall i Sverige skyldes privatisering av sjukehjem og kyniske investorer som bare tenker på profitt. (Hun bruker ofte å nevne privatisering, kyniske investorer og profitt når hun skal forklare ting som er trist og leit her i verden.) Jeg har etterhvert skjønt at dette er den offisielle svenske bortforklaringa: Dødstallene i Sverige skyldes at man ikke klarte å skjerme sjukehjemmene; det har Tegnell forklart mange ganger.

Også på dette punktet går det an å finne noen faktiske tall fra virkeligheten. Professor Marta Szebehely arbeider med omsorgsforskning, og hun hadde tall for ett år sia: «I många länder är andelen i stort sett oförändrad sedan juni: i Sverige 46 procent, Danmark 35 procent, Tyskland 39 procent, USA 41 procent, Finland 42 procent, Storbritannien 44 procent, Frankrike 46 procent, Norge 53 procent, Irland 56 procent, Belgien 61 procent, Spanien 63 procent och Kanada 80 procent.» ( https://coronakommissionen.com/wp-content/uploads/2020/12/internationella-erfarenheter-av-covid-19-i-acc88ldreboenden_webb.pdf ) Hun har seinere bekreftet at det fortsatt er litt under halvparten av de koronadøde i Sverige som bor på institusjon.

I Norge er det også i underkant av 50 % av de koronadøde som bor på sjukehjem, ifølge FHI og Senter for omsorgsforskning. https://omsorgsforskning.brage.unit.no/omsorgsforskning-xmlui/handle/11250/2737650

Altså: Tall fra virkeligheten viser at det har dødd litt flere personer av korona utafor institusjon enn på institusjon, både i Norge og i Sverige. Hvis privatisering og profittjag er årsaken til så mange dødsfall i Sverige, må altså profittjaget ha herjet minst like kraftig ute i det svenske samfunnet som på sjukehjemmene. - En alternativ forklaring er at smitten ikke oppsto på sjukehjemmet: Den ble bragt dit av ansatte, pårørende, besøkende, og de bar den med seg fra et samfunn der den fikk bre seg nesten uhindret på diskoteker og barer, på T-baner og busser, i forretninger og i selskapslivet.

Tall fra hele den vide verden framtvinger som en uunngåelig konklusjon at krisen har vært handtert mye bedre i Norge enn i nesten alle andre land. Selvfølgelig har det haglet med kritikk fra både skrulle-venstre og kokko-høyre, fra politikere og samfunnssynsere og alle slags særinteresser med hver sine sjuke mødre. Regjeringa sto likevel støtt og hadde så godt som full oppslutning i befolkningen om tiltakene, som ble frontet av en ypperlig kommunikator – Bent Høie, som forente inntrengende alvor med sindig ro, og ikke minst humor og medmenneskelighet. Statsminister Solberg seilte på ei bølge av medgang og hadde også høg oppslutning på meiningsmålingene. Likevel: Trass i resultater som ble bedre enn alt vi kunne ha ventet på forhånd, gikk regjeringa på et kraftig valgnederlag. Den fikk altså ingen som helst belønning for vellykket handtering av den største helseutfordringa landet har stått overfor på 100 år.

Hva skjedde? Solberg hadde alle muligheter til å lykkes. Den triste sannheten er at hun klønet det til for seg sjøl: I februar, etter at hun hadde stått fram med stort alvor og innprentet nye og strengere regler for sammenkomster, feiret hun sin 60-årsdag med sammenkomster der de samme reglene ble brutt to kvelder på rad.

Det hun gjorde kan forklares på tre måter:

• Statsministeren kjente ikke sjøl de reglene hun hadde fått vedtatt, og som hun sto fram og forklarte.

• Statsministeren skjønte ikke alvoret i koronasituasjonen.

• Statsministeren syntes at hun, i sin posisjon, måtte kunne se bort fra reglene.

Ingen av disse tenkelige forklaringene er, eller bør være, akseptable for den som skal lede landet gjennom ei alvorlig krise. Hendelsen medførte at tilliten til Regjeringens ledelse av smittevernet ble alvorlig svekket. Den kunne også ha ført til at tilliten til smittevernet som sådan ble svekket, og et blikk ut av landet ville ha vist hva det kunne føre til. Jeg meinte den gangen at konsekvensene kunne ha vært så alvorlige at statsministeren burde gå av.

Det gjorde hun ikke, men tilliten til henne som statsminister fikk en varig knekk. På meiningsmålingene kom hun seg aldri opp igjen dit hun hadde vært. Hun kludret det til én gang til med en ny symbolsak, der regjeringa vedtok at noen få hundre personer – deriblant regjeringas medlemmer – skulle prioriteres i vaksinekøen. Dessverre hadde hun glømt å spørre sin egen helseminister om han ville benytte denne muligheten. Det ville han ikke. Og av de to var det ikke statsministeren folk stolte mest på i koronaspørsmål, for å si det forsiktig.

I valgkampen ble handteringa av pandemien nærmest en ikke-sak, enda dette kunne ha vært den ene saken som regjeringa kunne peke på og si: «Dette har vi handtert bedre enn alle andre i verden!»

Winston Churchill tapte det første valget etter at at han hadde ledet landet til seier i 2. verdenskrig. Erna tok en Winston, og på valgdagen fikk hun like lite lønn for strevet som han hadde fått. I hennes tilfelle kan en nesten si at hun fikk som fortjent.

Har vi nok karbon til å koke planeten?

 

FNs nye klimarapport presenterer 5 tenkelige scenarier for global temperaturøkning fram til 2100. Scenariene er vist i den første delrapporten, «Climate Change 2021: The Physical Science Basis», og kan hentes her: https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/#TS . Du kan nøye deg med «Summary for Policymakers» på 41 sider; du finner underliggende detaljer og forklaringer i «Technical Summary» på 150 sider – og hvis du VIRKELIG vil grave deg ned, kan du hente hele delrapporten på 3949 sider.

Som kjent er jeg en nerd. Så jeg har funnet mye interessant i hele rapporten, for eksempel om klima i forskjellige forhistoriske og historiske perioder. Og hvis du først begynner å bla, finner du svært mange interessante referanser i de milelange litteraturhenvisningene også. I våre dager er en forskningsrapport bare noen tastetrykk borte, så lenge du klarer å stave tittelen, så du risikerer å bli sittende i noen timer! - Men i det følgende skal jeg hovedsakelig holde meg til «Summary for Policymakers». Hent den nå før jeg fortsetter.

Klar? Bla opp: På side 16 finner du utslippsbaner for CO2, metan, N2O og SO2 for hvert av de fem scenariene. Den dominerende er selvfølgelig CO2. I motsetning til synsere fra Livets harde skole har jeg ingen forutsetninger for å grave meg langt ned i modellene og de tekniske beregningene og finne grove feil! Derfor går jeg ut fra at de 115 forskerne (deriblant 6 fra Norge) som har signert denne oversikten er fagfolk som veit hva de snakker om. I tillegg har de hundrevis av andre fagfolk og tusenvis av forskningsrapporter i ryggen, som «Technical summary» og resten av rapporten viser. Dermed tar jeg de klimaendringene som blir beregnet for hver utslippsbane for god fisk, i den forstand at dette representerer den beste kunnskapen som for tida er tilgjengelig om slike sammenhenger.

De fem utslippsbanene er:

• SSP5-8.5, hvor utslippene stiger kraftig og stabiliseres på godt og vel 3 ganger dagens utslipp. Denne banen medfører utslipp på ca 7.700 milliarder tonn CO2 fra nå til år 2100, og gir en temperaturstigning på 4,4 grader (mellom 3,3 og 5,7) fra nivået i 1850-1900.

• SSP3-7.0, hvor utslippene fortsetter å stige linjært til det dobbelte av dagens utslipp i slutten av århundret. Denne banen medfører utslipp av ca 4.800 milliarder tonn CO2 fra nå til år 2100, og gir en temperaturstigning på 3,6 grader (mellom 2,8 og 4,6) fra nivået i 1850-1900.

• SSP2-4.5, hvor utslippene stiger litt, men så holder seg stabile fram til ca år 2060, og deretter synker de til 1/4 av dagens nivå i 2100. Denne banen medfører utslipp av ca 2.800 milliarder tonn CO2 fra nå til år 2100, og gir en temperaturstigning på 2,7 grader (mellom 2,1 og 3,5) fra nivået i 1850-1900.

• SSP1-2.6, hvor utslippene synker linjært fra nå fram til ca 2065, og deretter blir negative. Denne banen medfører utslipp av ca 1.200 milliarder tonn CO2 fra nå til 2100, og gir en temperaturstigning på 1,8 grader (mellom 1,3 og 2,4) fra nivået i 1850-1900.

• SSP1-1.9, hvor utslippene synker bratt fra nå fram til ca 2055, og deretter blir negative. Denne banen medfører utslipp av ca 600 milliarder tonn CO2 fra nå til 2100, og gir en temperaturstigning på 1,4 grader (mellom 1,0 og 1,8) fra nivået i 1850-1900.

Tallene fra 1.9 til 8.5 viser til beregnet strålingspådriv, sammenliknet med førindustriell tid. 8.5, for eksempel, betyr at ved samme globale temperatur som før de menneskeskapte CO2-utslippene ville Jorda i snitt motta en nettoenergi på 8,5 W/m2, altså en kraftig oppvarming. Energioverskuddet nulles først ut når Jorda er blitt så varm at den klarer å kvitte seg med dette overskuddet – i dette tilfellet en temperaturøkning på 4,4 grader. (Pluss/minus en grad.)

Utslippstallene framkommer som integraler av arealet under utslippsbanene i grafen, og jeg kan ha målt litt unøyaktig (jeg ble aldri noen kløpper med pipettene på kjemilabben heller!). Jeg har etter beste evne regnet inn fradrag for «negative utslipp» også. («Negative utslipp» betyr at vi fanger inn MER CO2 fra atmosfæren enn vi slipper ut og lagrer denne fangsten på et trygt sted. Si fra når du skimter en sånn teknologi i det fjerne.)

Den intelligente leser ser straks at de to siste utslippsbanene er konsistente med 2-gradersmålet og 1,5-gradersmålet, respektive. Av «Technical Summary» framgår det at utslippsbudsjettet for disse to målene er beregnet til henholdsvis 1350 og 500 milliarder tonn CO2.

Hvordan stemmer scenariene med virkeligheten? Tja: Foreløpig ØKER CO2-utslippene, omtrent som SSP5-8.5 og SSP3-7.0. Vi befinner oss altså langt fra banene som fører til 1,5- eller 2-gradersmålet, og det kreves svært drastiske tiltak for at vi skal komme inn i en av disse banene. Det er ikke nok å vedta at «vi skal halvere utslippene før 2030, og bli utslippsfri i 2050»: Man må gjennomføre noen effektive tiltak også. Alle slike tiltak snakkes bort så snart det viser seg at de kan komme til å koste en femtilapp for den jevne velger, og i stedet fortsetter det grønne ordskiftet.

Verdens to mest folkerike stater, Kina og India, øker fortsatt sine utslipp kraftig. Resten av verden måtte komme ned på nullutslipp om få år hvis de to mest optimistiske banene skulle være oppnåelige. Der kommer ikke verden til å være. En kan hevde at begge disse landene er i sin fulle rett til å øke utslippene for å ta igjen veksten i vestlige land: Det er vi som har stått for størstedelen av utslippene til nå, og sørget for at atmosfæren har en CO2-andel på 415 milliontedel, mot 280 før den industrielle revolusjon. Har ikke verdens to mest folkerike land også rett til å fullføre sin industrielle revolusjon? Kan en godt si. Og det sier talspersonene for begge disse landene.

Jeg trur altså ikke at de to mest optimistiske banene er realistiske, i betydningen oppnåelige. Togradersmålet er kommet og gått, og at vi må anstrenge oss til det ytterste for å klare den midterste banen, der utslippene stabiliseres, hvoretter de synker fra ca år 2060. Hvis dét skal være mulig, må vi likevel sette alle krefter inn for at veksten i energiforbruk skal komme fra karbonfrie kilder – sol, vind og atomkraft.

2,7 grader vil være riktig ille: Tenk på katastrofebrannene, flommene og tyfonene vi har opplevd i 2019 og 2020, etter bare 1,1 grader. Forestill deg så ekstremvær som blir enda mer ekstremt, og ødeleggelser som blir mange ganger større enn nå. Men hvis 2,7 grader er riktig ille, så er 3,6 eller 4,4 rett og slett ikke til å tenke på.

Det finnes en utbredt oppfatning om at klimaendringene på en eller annen måte skal «ordne seg», uten at vi trenger å foreta oss noe særlig. Og én måte det kan «ordne seg» på, er at vi slipper opp for køl, olje og gass! Da blir vi nødt til å gå over på karbonfrie kilder enten vi vil eller ikke. (Nei, Virginia, «bioenergi» løser ingenting. Den brenner og gir fra seg CO2 akkurat som andre karbonkilder; dessuten vokser ikke vegetasjonen tilnærmelsesvis fort nok til å erstatte køl, olje og gass. Fossile kilder inneholder energi som fotosyntesen har skrapt sammen gjennom minst hundre millioner år, og som vi bruker opp på et par hundre år. Da blir årlig tilvekst som brukes opp fortløpende ganske puslete i sammenlikning.)

Det ville være katastrofalt korttenkt om vi satte oss i den situasjonen at vi plutselig blir tvunget til å bygge ut sol, vind og atomkraft fordi karbonlagrene er tomme! Vi må i hvert fall sørge for en gradvis overgang. Men kan vi komme til å slippe opp for karbon før hele kloden er kokt i 4,4 grader over før-industrielt nivå? Da må vi vite hvor store lagrene faktisk er.

Ei god kilde til slike opplysninger er «Statistical Review of World Energy 2021» fra British Petroleum. (70ende utgave! Imponerende.) ( https://www.bp.com/content/dam/bp/business-sites/en/global/corporate/pdfs/energy-economics/statistical-review/bp-stats-review-2021-full-report.pdf ) Der finner vi følgende tall for kjente energikilder:

• Olje: 244 milliarder tonn, som tilsvarer 773 milliarder tonn CO2 ved forbrenning.

• Naturgass: 188 billioner m3, som tilsvarer 374 milliarder tonn CO2 ved forbrenning.

• Køl: 1074 billioner tonn, som tilsvarer 2.750 milliarder tonn CO2 ved forbrenning (forutsatt at køl består av gjennomsnittlig 70 % karbon.

• Sement: Det finnes ingen praktiske grenser for hvor mye kalkstein (kalsiumkarbonat) vi kan finne og lage sement av! Hvis produksjonen fortsetter som nå, vil det bidra med ca 200 milliarder tonn CO2 over en 80-årsperiode.

• Dessuten må vi regne med noen hundre milliarder tonn som slippes ut fra jordbunnen på grunn av drenering av våtmarker og skogbunn. Hvor mye kommer an på hvor ivrige skogeierne er til å «utvikle» eiendommene sine.

Er dette hele historien? Nei.

Den som leiter, han finner. Fra 2000 til 2020 har kjente forekomster av olje økt med 33 %; av gass med 36 %. Kilder som ikke er funnet ennå er ikke medregnet: Verken Barentshavet, LoVeSe eller de store oljelagrene i havet vest for Grønland (som grønlenderne har sagt nei takk til å utnytte - fantastiske Kalaallit Nunaat! ) er tatt med. Eller felt på de store havdyp. Eller - -

I 2012 beregnet US Geological Survey at det var nesten 1/3 så mye olje i uoppdagete kilder, og nesten like mye naturgass i uoppdagete kilder, som det som finnes i kjente kilder i dag. ( https://pubs.usgs.gov/fs/2012/3042/fs2012-3042.pdf ) Og dette gjelder «konvensjonelle» reserver, altså sånne som kan utnyttes med kjent teknologi, bare vi finner dem. Det vil i så fall kunne bidra med ytterligere 600 milliarder tonn CO2.

Det virkelig store potensialet ligger likevel i en kilde som nesten ikke er utnyttet: Metanklatrater. Klatrater er gassmolekyler, i dette tilfellet metan, som er fanget i iskrystaller. Slike klatrater dannes ved biologisk nedbryting i oksygenfritt miljø mellom 0 og 4 grader, og det finnes enorme mengder av dem i permafrosten og på kontinentalsokkelen – mer energi enn i «summen av alle kjente kilder av olje, gass og køl tilsammen», ifølge én kilde. ( https://geology.com/articles/methane-hydrates/ ) Sjekk gjerne flere kilder: Estimatene varierer voldsomt, men alle estimater er enorme. - Klatrater gir fra seg metan når iskrystallene smelter – f eks når permafrosten tiner, eller når vatnet på havbunnen blir varmt nok. Derfor er det flere som mistenker smeltende klatrater for å stå bak den kraftige økningen av metan i atmosfæren: Metannivået er nå nesten 3 ganger så høgt som i før-industriell tid. Smeltende klatrater kan også ha forårsaket de voldsomme klimaendringene for ca 55 millioner år sia, da middeltemperaturen var fra 6 til 10 grader høgere enn i dag. Hvis dagens klimaendringer setter i gang en slik prosess i stor skala, vil den være sjølforsterkende, og da kan vi glømme alle scenarier som IPCC presenterer – nåla går gjennom taket uansett, helt uavhengig av våre egne utslipp.

I en verden der tilgangen til olje og gass strypes, og der det ennå ikke er kommet fart i overgangen til karbonfri energi, kommer klatratene til å bli utnyttet. Særlig avansert teknologi trengs ikke for å skrape havbunnen; det veit enhver reketråler. Så lenge alternativene mangler og det økonomiske potensialet er enormt, blir det fullt mulig å utvikle teknologiske tilpasninger temmelig kjapt.

Legg nå sammen: 1.147 milliarder tonn CO2 fra kjente olje- og gasskilder; 600 fra hittil ukjente; 200 fra sement; 500 fra avskoging og pløying av våtmark; 2.000 fra klatrater; 2.000 fra køl (den siste holder vi nede så godt vi kan – gass er tross alt bedre!): Når vi runder av, blir det fort 6.500 milliarder tonn fram til år 2100. Så det er ikke sikkert vi har tilgjengelig nok karbon til å nå helt fram til 4,4 grader, eller at vi klarer å brenne det opp fort nok. Jeg synes ikke vi bør prøve heller.

Verden har funnet mer olje og gass allerede enn det som er nødvendig for å passere 2-gradersmålet, når vi også regner med sementen. Likevel insisterer flertallet her i landet på at det vi virkelig trenger nå, det er å finne MER olje og gass: Vår oljeutvinning foregår klimanøytralt, veit du, så i virkeligheten er det nesten et klimatiltak å finne mer av den. - I tillegg vil utslipp fra andre kilder gjøre det fullt mulig å komme langt forbi 3,6-gradersmålet med vaiende faner, hvis det er det vi absolutt vil.

Jeg er likevel betinget optimist. Mennesker har evne til å opptre noenlunde rasjonelt når vi ikke lenger har noe annet valg – jfr diverse kapitulasjoner, seinest i krigen mellom Armenia og Aserbadsjan. Og etterhvert som både utbygging og drift av solkraft og vindkraft viser seg å være billigere enn olje, gass og køl, så kommer de fornybare kildene til å vinne: Det er grenser for hvor lenge vi vil kjøre dyrere dieselbiler bare på trass. Energien blir karbonfri, og verden blir elektrisk. Sistemann som begynte å leite etter nye oljefelter går konk som fortjent.

Problemet kan være at overgangen ikke går raskt nok. Vi kommer antakelig under 2,7 grader, men ikke under 2. Og Norge, som burde være i fortroppen for ny energi, har foreløpig bestemt seg for å være i baktroppen. Det kan straffe seg – også økonomisk.

Ekstremværet kommer til å bli enda mye verre

 

President Biden oppsummerte ødeleggelsene etter ekstremværet i 2020 og 2021: I 2020 beløp ødeleggelsene seg til nesten 100 milliarder dollar, og i 2021 ville de gå langt over 100 milliarder. I tillegg kommer tap av menneskeliv og menneskelig lidelse, sa han.

Han snakket bare om ødeleggelsene i USA. Katastrofebrannene i Canada, Hellas, Tyrkia og – aller verst – i Sibir kommer i tillegg. Det samme gjør flomskadene i Tyskland og Kina, pluss pluss. World Meteorological Organization gir en grei oversikt over virkningene av ekstremvær i 2020: «Climate change indicators and impacts worsened in 2020» (https://public.wmo.int/en/media/press-release/climate-change-indicators-and-impacts-worsened-2020 ).

Katastrofebrannene og ødeleggelsene på grunn av flom og orkan skyldtes menneskeskapt global oppvarming, fastslo Biden. «Men dette kan vi stoppe!» la han optimistisk til, og begynte på tiltakslista over hva USA kan gjøre for å stanse global oppvarming.

Beklager, herr president: Dette har du ikke skjønt. Uansett hvilke tiltak vi setter inn, så klarer vi ikke å reversere de klimaendringene som allerede har skjedd. Vi klarer heller ikke å stoppe de endringene som følger ubønnhørlig av ting vi allerede har foretatt oss! Global oppvarming har passert 1,1 grader over før-industriell tid, og det ekstremværet som skyldes denne økningen, det er kommet for å bli. Dessuten kommer det til å fortsette å bli enda varmere ganske lenge, og med mer varme følger mer ekstremt ekstremvær. Det kan vi ikke hindre! Men det vi kan gjøre, det er å hindre at det blir enda mye varmere enn det trenger å bli.

Hvordan kan jeg påstå så sikkert at det vil fortsette å bli varmere? Fordi jeg ikke trur at naturlovene kommer til å slutte å virke bare fordi vi ønsker det. Den oppvarminga som skyldes utslipp vi allerede har gjort, den vil fortsette ganske lenge, sjøl om vi setter full stopp for alle nye utslipp i morgen. (Og det gjør vi jo heller ikke: Utslippene fortsetter å øke; se https://unfccc.int/news/full-ndc-synthesis-report-some-progress-but-still-a-big-concern? )

Klimaet på Jorda er tregt. Se for deg en varmeovn som står og varmer opp en tjukk vegg: Veggen er ikke gjennomvarm ennå, Det tar tid før den blir så varm at den gir fra seg like mye energi som den mottar. Når det skjer, er den kommet i energibalanse, og da blir den verken varmere eller kaldere.

Hovedårsaken til de klimaendringene som foregår nå er at atmosfæren inneholder 415 milliontedeler CO2. Dette har steget fra 280 milliontedeler, som var nivået gjennom de siste to-tre millioner år, fram til vi begynte å brenne olje og køl i stor skala. Klimaet blir varmere helt til energi ut er lik energi inn, og det punktet har vi ikke nådd ennå.

En ny studie fra forskere ved NASA og NOAA (USAs værvarslingstjeneste) viser at forskjellen mellom den energien Jorda mottar og den energien Jorda gir fra seg har økt markant fra 2005 til 2019. («Satellite and Ocean Data Reveal Marked Increase in Earth’s Heating Rate», https://agupubs.onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1029/2021GL093047 ). For hele perioden 2005 til 2019 finner studien et gjennomsnittlig overskudd i mottatt varme på 0,77 W/m2. I 2019 har dette steget til 1,12 W/m2. Det betyr at global oppvarming nå går raskere enn noen gang, og den kommer til å fortsette i dette tempoet ganske lenge. I hvert fall hvis ikke Sola slutter å skinne, eller CO2-innholdet i atmosfæren plutselig går ned. Ingen av delene er særlig sannsynlig.

Studien tar for seg både satellittmålinger og omfattende målinger av temperaturer i havet ned til 2000 meters dybde, issmelting og temperaturøkning i atmosfæren, og finner at de to måtene å beregne netto varmeopptak stemmer godt overens. Ingen tilfeldig målefeil, med andre ord.

Av gjennomsnittlig energioverskudd i perioden ble 88 % absorbert av havet, 5 % av landjorda, 4 % av issmelting og 2 % av en våtere og varmere atmosfære. Det er den sistnevnte vi er opptatt av, for det er her vi befinner oss. Men det lagres altså uhorvelig mye mer energi i havet, og den energien utgjør et magasin som sikrer at vi får det varmt i lang tid framover, uansett hva som skjer med atmosfæren.

En enda nyere studie («Anthropogenic forcing and response yield observed positive trend in Earth's energy imbalance», https://www.nature.com/articles/s41467-021-24544-4 ) fastslår at det er minst 99 % sannsynlig at økningen i ubalanse mellom mottatt og avgitt energi skyldes menneskelig aktivitet.

Men hvor mye varmere blir atmosfæren på ett år, dersom den fortsetter å lagre 2 % av energioverskuddet, og dette overskuddet holder seg stabilt på 1,12 W/m2?

Jeg ganger ut: Jorda har ei overflate på 510 millioner kvadratkilometer, og året har 8.760 timer. I løpet av ett år mottar atmosfæren ekstra energi som utgjør ganske nøyaktig 10**14 kWt, eller 3,6x10**20 joules. Regn sjøl, hvis du er i tvil.

Atmosfæren har en varmekapasitet på 5,95x10**21 joules/grad C, ifølge (relativt) kloke hoder. (https://scholarsandrogues.com/2013/05/09/csfe-heat-capacity-air-ocean/ ). Søk, og du vil finne andre tall, men ikke svært forskjellige tall. Det betyr at hvis alt fortsetter som før, så blir atmosfæren 0,06 grader varmere for hvert år. I gjennomsnitt. For husk at «havet gir, og det tar sin toll», ifølge Søstrene Bjørklund: Atmosfæren får bare litt av det som blir til overs. Og hvor mye som er til overs i ett enkelt år, det avhenger av havstrømmer, vær og vind.

Etterhvert som Jorda blir varmere, stråler den mer energi ut i rommet. Så hvis CO2-innholdet i atmosfæren holder seg konstant, vil temperaturøkningen flate ut etterhvert. Noen enkle konvoluttberegninger, som bare tar hensyn til fysikken og Stefan-Boltzmanns strålingslov (og knapt nok den), tilsier at det skjer når verden er blitt 0,33 grader varmere enn nå. Det betyr at hvis reduksjonen i netto energioverskudd skjer noenlunde linjert, vil Jordas overflatetemperatur være i balanse med mottatt solenergi om 11 år.

Da har jeg ikke tatt hensyn til alle de komplekse sammenhengene som bestemmer vær og klima; alle delsystemene og tilbakekoplingene; kaos- og sommerfugleffektene – med andre ord alt det som inngår i en klimamodell. (Og kom ikke og fortell meg at klimamodellene bommer: De er blitt bedre og bedre, og når en mater inn historiske utslippstall, ser en at modellberegningene stemmer nesten utrulig godt med observert klima, ned til regionalt og nesten lokalt nivå.)

Alt dette har jeg sett bort fra, av den enkle grunn at jeg ikke skjønner opp ned på det. Og for å gjøre det ekstra enkelt for meg sjøl, har jeg sett bort fra nivåene av metan, NOx og andre drivhusgasser, og lagt hele ansvaret på hovedskurken CO2.

Jeg kan bare litt enkel fysikk. Det er den jeg baserer meg på, for jeg er helt sikker på at fysikken også virker. Hvis fysikken gir svar som stemmer noenlunde med det som verdens dyktigste klimaforskere kommer fram til, blir jeg glad og synes at jeg skjønner enda litt mer. Skulle fysikken derimot gi helt andre svar, da ville jeg gå inn i et djupt traume av erkjennelsesmessig art og trenge noe kraftig angstdempende. La oss se om jeg kan unngå det!

Atmosfæren veier 5,5 kvintillioner tonn. (Den amerikanske kvintillionen; et ett-tall med femten nuller bak seg. I norsk versjon av kvintillionen ville ett-tallet ha femten nuller til, men så mange tonn finns det ikke i den lokale galaksehopen.) Av dette utgjør CO2 i dag 415 milliontedeler, eller 2.282 milliarder tonn. Anta at vi fortsetter å slippe ut 40 milliarder tonn i atmosfæren hvert år, og at den gavmilde naturen – havet og biosfæren – fortsetter å absorbere halvparten av våre utslipp, like tålmodig som hittil. Da vil atmosfæren i år 2061 være beriket (hvis det er det rette ordet) med ytterligere 800 milliarder tonn CO2. Totalt 3.082 milliarder tonn CO2, eller ganske nøyaktig 560 milliontedeler: Altså en fordobling fra 280 milliontedeler i før-industriell tid.

(NB: Vi fortsetter ikke å slippe ut 40 milliarder tonn i året – foreløpig øker vi utslippene for hvert år. Men hele verden har lovet at vi skal slutte med det, og før eller seinere holder vi kanskje det løftet. Hold ikke pusten mens du venter, Greta.)

Mange flinke folk har prøvd å beregne klimafølsomheten for CO2, det vil si den temperaturøkningen vi får her på Jorda ved fordobling av CO2-mengden i atmosfæren. Klimaforskningens urhelt, Svante Arrhenius, beregnet at det vi nå kaller klimafølsomhet ligger litt under 5 grader C. Det var nok en overdrivelse. Nyere estimater har ligget på 3 til 3,5. Men jeg skal være enda forsiktigere! Jeg vil bruke tall jeg alt har vist deg: Du ser av regnestykkene jeg har presentert at når virkningen av 415 milliontedeler CO2 har flatet ut, så vil temperaturen ha steget (1,1 + 0,33) 1,43 grader C fra før-industriell tid. Så varmt kan vi ikke unngå at det blir, sjøl om vi stopper alle utslipp i morgen.

Lærebøkene sier at så lenge du ser bort fra alle kompliserende faktorer, så stiger temperaturen logaritmisk med mengden av drivhusgass. Arrhenius sa det samme på en annen måte: Temperaturen stiger aritmetisk når konsentrasjonen øker geometrisk. Det hadde han funnet ut ved observasjon, men læreboka har utledet det analytisk.

Ved et CO2-nivå på 415 milliontedeler vil altså Jorda komme i energibalanse når temperaturen har steget 1,43 grader fra før-industriell tid. 415 milliontedeler tilsvarer 148 % av det før-industrielle nivået på 280. Hvor mye vil temperaturen ha steget når Jorda er i energibalanse ved et CO2-nivå på 200 % av det før-industrielle?

Regnestykket kan du sette opp sjøl. Svaret blir 1,43 grader C x (ln 2/ln 1,48), eller 2,54 grader C. 200 % av før-industrielt nivå blir i regnestykket mitt nådd i 2061, og likevektstemperaturen for denne konsentrasjonen blir nådd noen år seinere.

I «Climate Change 2021 – The Physical Basis» (https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/downloads/report/IPCC_AR6_WGI_SPM.pdf ) presenterer FNs klimapanel fem forskjellige scenarier for utslipp fram til 2100: To svært optimistiske, to pessimistiske, og ett som de anser som realistisk. I det sistnevnte scenariet holder årlige utslipp seg noenlunde konstante fram til ca 2075, og så synker de tilnærmet linjært til 10 milliarder tonn i 2100. Da kan en regne ut at i løpet av perioden fram til 2100 slipper vi ut ca 2.800 milliarder tonn til, hvorav 1.400 blir i atmosfæren og forårsaker en økning til ca 670 milliontedeler CO2 i atmosfæren – eller 239 % av nivået i før-industriell tid.

Temperaturøkningen ved energilikevekt, noen år etter år 2100, blir da, ifølge meg:

1,43 grader C x (ln 2,39/ln 1,48). eller 3,19 grader C.

I klimarapporten står det at dette scenariet vil gi en temperaturøkning på mellom 2,1 og 3,5. med 2,7 som beste estimat. Jeg er fornøyd; jeg bevarer sjelefreden og tilliten til både klimaforskningen og fysikken. Samtidig trur jeg at jeg skjønner mekanismen(e) i klimaeendringene enda litt bedre, og håper at jeg har gjort dem litt enklere å forstå for noen av mine hardt prøvde lesere også.

Det skal legges til at den utslippsbanen vi befinner oss i nå, og som øker ganske linjært til litt over 80 milliarder tonn i 2100, den gir en økning på mellom 2,8 og 4,6 grader, med 3,6 som det mest sannsynlige, ifølge klimapanelet. Og den mest pessimistiske... huttetu.

Konklusjon: Klimaendringene blir verre – vi har forlatt hoppkanten, og det er ingen måte å reversere hoppet på. Vi har den farten vi har. Men vi kan fortsatt avgjøre hvor brutalt vi vil at nedslaget skal være. Det ekstremværet vi har nå kommer ikke til å forsvinne, og når temperaturøkningen når 2,2 grader i stedet for 1,1, kommer ekstremværet til å bli mye mer enn dobbelt så ille som nå.

Og vær så snill: Slutt å klage over at det blir spredt «dommedagsprofetier». FNs klimarapporter beskriver, så godt som forskningen tillater, hvordan klimaet vil utvikle seg hvis vi ikke gjør noe som helst for å bremse økningen. De beskriver også hva som kan gjøres, og hvor mye det er realistisk å få til.

FNs klimapanel er å ligne med legen som forteller deg den brutale sannheten: Hvis du ikke fjerner den svulsten, så ligger du etter all sannsynlighet under torva om et år. Men hvis du får den fjernet og får nødvendig oppfølging, har du håp om et tilnærmet normalt liv. - Ville du skrike opp og frabe deg slike dommedagsskremsler? Ville du si at sånne skremsler bare får deg til å nekte å gå til legen mer – eller er du rasjonell nok til å høre på det faglige rådet han gir deg? Hva slags persilleblad er du egentlig, hvis du ikke tåler å høre sannheten?

Klimaendringene kan ikke stanses, men de kan bremses. Og jo før vi kommer i gang med tiltak som virker, jo bedre kan vi avgrense skaden. Vindkraft, solkraft og atomkraft nå!

Caster Semenya og Christine Mboma er kvinner. Punktum!

 

Daniel Røed-Johansen setter en stigmatiserende betegnelse på to ypperlige idrettsutøvere («Aftenposten», 17. september): «Interseksuelle», kaller han dem. Jeg er overbevist om at ingen av dem ville ha akseptert å få en sånn merkelapp. «I am a woman, and I run fast!» sier Semenya.

Mboma løper også raskt. Det samme gjør hennes lagvenninne Beatrice Masilingi. Det samme gjør Francine Niyonsaba fra Burundi, Margaret Wambui fra Kenya og Aminatou Seyni fra Niger. Felles for alle disse kvinnene er at de er idrettsutøvere i verdensklasse, at de har et naturlig testosteronnivå som ligger et godt stykke over normalen for kvinner, at de blir utestengt fra deltakelse i sine foretrukne idretter – og at alle sammen er kvinner fra det sørlige Afrika.

Det finnes to biologiske kjønn: Menn og kvinner. Menn produserer små kjønnsceller, og kvinner har store kjønnsceller – også kjent som egg. Det er altså slett ikke vanskelig å fastslå utvetydig at alle de ovennevnte er kvinner. Det er ikke nødvendig å finne opp en idrettspolitisk betegnelse som «interseksuelle» for å karakterisere dem. Men det er man blitt nødt til, etter at idretten har vedtatt ei helt vilkårlig grense for hvor mye naturlig testosteron kvinnekroppen kan produsere for at man skal kunne løpe 800 meter og 1500 meter i det gode selskap. Grensa er satt til 5 nmol/liter.

Samtidig som disse kvinnene ble nektet å delta som kvinner, fikk en biologisk mann fra New Zealand lov til å delta som kvinnelig vektløfter. Det fikk han til på den enkle måten at han erklærte seg som kvinne (etter at han hadde gått ut på dato som mannlig toppidrettsutover), og deretter knasket i seg nok hormondempere til at han kom under kravet på maksimum 10 nmol/liter – altså dobbelt så mye som disse kvinnene måtte komme under!

Kvinnekroppen produserer testosteron, akkurat som mannskroppen produserer østrogen. Begge deler er helt naturlig. Så finnes det noen medisinske tilstander som gjør at kroppen produserer litt mer eller litt mindre av et hormon enn det som ligger innafor standardavviket. Men så lenge det ikke dreier seg om sjukelige tilstander, er det ingen grunn til å gripe korrigerende inn med medisiner. En sunn kropp veit vanligvis best sjøl hva som er bra for den.

Det er jo ikke tvil om at et høgt testosteronnivå gjør det lettere å bygge muskelmasse. En lang og slank kropp gjør det lettere å hoppe høgt, og høge naturlige blodverdier gjør det lettere å bygge kondisjon, Naturen er full av helt naturlige avvik som gjør det lettere å lykkes i en idrett. (Unnskyld: Mindre krevende. Innbill deg ikke at noen av disse kvinnene er kommet til toppen i sine idretter uten langvarig og systematisk trening, grensende til blodslit, dag etter dag,år etter år.) Men av en eller annen forunderlig grunn er det bare denne ene fordelen, som bare rammer noen kvinner fra det sørlige Afrika, som bannlyses fra idretten.

Også hos menn finnes det store variasjoner i testosteronnivå – fra 300 til 1000 ng/dl, ifølge diverse medisinske kilder. (300 er forøvrig bare litt over det nivået den nevnte vektløfteren fra New Zealand måtte ned på for å bli godtatt som «kvinne».) Men sia variasjonen er så stor – hvorfor settes det ikke øvre grenser for menn også? Hvorfor blir ikke menn med mer enn 1000 ng/dl pålagt å dope seg ned, dersom de vil løpe 800 meter? Har ikke de også en stor fordel av testosteronnivået sitt, akkurat som de nevnte kvinnene?

Idretten må rydde opp i dette kjønns- og hormonrotet. Og da må den først anerkjenne at det finnes to biologiske kjønn, punktum, og ikke hente sitt begrepsapparat fra den forskrudde ideologien til ekstreme identitetspolitikere.

Rystad-rapporten stemmer kanskje. Hva har det med saken å gjøre?

 

Rystad-rapporten («Utslippseffekten av produksjonskutt på norsk sokkel», https://www.norskoljeoggass.no/globalassets/dokumenter/miljo/miljorapporter/utslippseffekten-av-produksjonskutt-pa-norsk-sokkel_rystad-energy.pdf ), som ble landskjent fordi den ble brukt til et direktesendt bakholdsangrep på Lan Marie Berg før den var publisert, er sikkert bygd på et solid faglig grunnlag. Den er grundig, baserer seg på diverse anerkjente kilder (men er selektiv i valg av kilder, ifølge enkelte kritikere), og den er skrevet av et internasjonalt anerkjent konsulentfirma. De kan sine saker.

Men det er en konsulentrapport, ikke en forskningsrapport. Den er laget på oppdrag fra bransjeforeningen «Norsk olje og gass», som betaler for moroa. Fra et langt konsulentliv veit jeg at du overlever ikke lenge i den bransjen hvis du leverer konklusjoner som er stikk i strid med interessene til oppdragsgiveren. Og hvis du trur det var tilfeldig at rapporten kom akkurat i valgkampinnspurten, og ikke om et halvt år, da har du et lyst og vakkert sinn med stor tillit til direktører.

Rapporten er laget ut fra følgende mandat: «Rystad Energy har på oppdrag fra Norsk Olje og Gass utviklet et rammeverk for å analysere markedsrespons og tilhørende klimaeffekt av et isolert, ikke-markedsstyrt kutt i norsk produksjon av olje og gass. Et kutt i produksjonen antas å bli kunngjort i god tid (minst 10 år før), som gir markedene lang tid til å respondere.»

Så henter de noen erfaringstall fra sine utvalgte kilder, regner litt fram og tilbake, og trekker følgende konklusjoner:

1: Kutt i norsk oljeproduksjon gir marginalt lavere klimagassutslipp (- 8 kg CO2/bbl, utfallsrom -30 til +77)

2: Kutt i norsk gassproduksjon gir høyere klimagassutslipp (+26 kg CO2e/boe, utfallsrom +15 til +108)

3: Kutt i olje- og gassproduksjon på norsk sokkel gir høyere klimagassutslipp (+9 kg CO2e/boe, utfallsrom -2 til + 52)

4: Tilleggseffekter fra reduserte klimatiltak, teknologispredning og grønn gjenbruk bidrar også til økte utslipp.

Produksjonskutt i Norge vil med stor sannsynlighet øke de globale klimagassutslippene.

Som sagt er det blitt reist kritikk mot rapportens premisser, og følgelig dens konklusjoner. Jon Hassel Lien, tidligere strategirådgiver i olje- og gassindustrien og nåværende medlem i MDG, skriver om rapporten: «Den er kritisert fra flere hold som bestillingsverk fra Norsk Olje og Gass og som en lite uavhengig rapport. Den er sammenlignet med SSBs uavhengige og fagfellevurderte forskningsrapport, og har blitt beskrevet som ikke å ha den samme faglige tyngden. Det betyr ikke at Rystads resultater er feil, innenfor de forutsetningene og begrensningene de har brukt. Det bare betyr ikke noe om Rystads beregninger er riktige eller gale.» (https://www.tronderdebatt.no/rystad-rapporten-en-fin-powerpoint-for-spesielt-interesserte-uten-relevans-for-politikken/o/5-122-28467 ) Så følger en analyse av de forutsetningene og begrensningene som rapporten bygger på, inklusive kritikk av kildevalget.

Jeg har aldri vært strategirådgiver innafor gass og olje. Følgelig ser jeg mye enklere på saken. Her er noen momenter som rapporten ikke berører:

• Det er bare MDG som krever at vi skal sette en absolutt sluttdato for norsk utvinning av olje og gass. Det er et dårlig forslag som de ikke kommer til å få gjennomslag for.

• Derimot er det flere, også langt inn i de store partiene, som meiner at Norge skal slutte å leite etter nye oljefelt. Det er et godt forslag som kan få gjennomslag.

Ikke engang MDG tar til orde for at vi skal slutte tvert med å pumpe opp olje og gass i dag. Men populistene bruker rapporten til å angripe miljøvernere «som vil stoppe norsk produksjon av olje og gass og kaste hundretusener ut i arbeidsledighet». De setter altså opp stråmenn som de så angriper av alle krefter. For å si det med Piet Hein:

En yndet form for polemik

bestaar i det probate trik

at dutte folk en mening paa,

hvis vanvid alle kan forstaa.

For å si det presist: Rapporten handler om hva som, ifølge forfatterne, sannsynligvis vil skje hvis man bråstopper produksjon etter å ha gitt varsel minst ti år på forhånd. Den handler ikke om å stoppe leiting etter nye felt. Likevel blir rapporten brukt som et vegg-til-vegg-argument mot enhver begrensning i norsk oljeaktivitet, nå eller i framtida.

Rapportens konklusjoner kan – hvis de er noenlunde riktige - bare brukes mot bråstopp i løpende produksjon på eksisterende felt. Den kan ikke brukes mot stopp i leiting etter nye felt. Eventuelle nye funn som skal utnyttes medfører som kjent nye plattformer, boring, forsyningsskip og en hel infrastruktur. Alt dette medfører store éngangsutslipp som rapporten ikke har med i regnestykkene. Det er heller ikke sikkert at nye funn vil ha den reinhetsgraden som det hevdes at de eksisterende brønnene har, noe som er et annet viktig moment i regnestykkene: For om den nye oljen skulle vise seg å inneholde mer svovel enn den vi leverer i dag, så kommer den nok til å bli pumpet opp likevel, skal du se.

Det er dessuten vanskelig å si noe veldig bestemt om markedsforhold i framtida. For som du veit er det mange ting som stadig forandrer seg – ikke minst framtida! Hvis verden i 2031 er kommet så langt i utbygging av vindkraft, solkraft og (kanskje) atomkraft som IEA håper (https://www.iea.org/reports/net-zero-by-2050 ) og Bloomberg New Energy trur (https://about.bnef.com/new-energy-outlook/?gclid=EAIaIQobChMIltrYsZ3l8gIVi4jICh1vRQVUEAAYASAAEgI6jPD_BwE ), så er det slett ikke sikkert at bortfall av norsk gass blir erstattet med russisk gass (fysjom, fysjom): Det kan like gjerne hende at gassen blir erstattet med elektrisk energi fra dansk vind eller franske atomer.

En stans i leiting vil medføre gradvis nedtrapping av utvinning (etter den toppen som Oljedirektoratet venter i 2025). Flere eksisterende felt vil fortsette å levere olje og gass i minst 30 år til. Imens får industrien tid til å foreta gradvis overføring av kapital, kompetanse og arbeidsfolk til de nye vekstindustriene, sånn at vi unngår den massearbeidsledigheten som populistene truer med.

Jeg har tidligere sagt at Norge kan fortsette å levere energi til verden og leve godt av det, lenge etter at sola har gått ned for oljevirksomheten. ( http://kvernvold.blogspot.com/2020/10/norge-kan-leve-av-energisalg-i-all.html ) Men hvis vi fortsetter å leite etter nye felt som kan vise seg å være ulønnsomme den dagen de leverer olje, 10-15 år fra nå, så risikerer vi i stedet at både næringslivet og arbeidslivet rir inn i solnedgangen sammen med oljen.

Den nyeste IPCC-rapporten fastslår at vi har funnet mer enn nok olje og gass til å ta oss langt forbi 1,5-gradersmålet. Derfor har FN s generalsekretær fastslått at vi må slutte å leite etter nye olje- og gassfelt. Energibransjens beste venn, IEA, har sagt det samme. Danmark, Frankike, Spania, Irland, Nederland, Italia, New Zealand har vedtatt leitestans. Men FN s mest entusiastiske støttespiller, sjølveste Norge, sitter muse stille, mens populistene venter på at «hysteriet» skal gå over. Det gjør det ikke.

«Vor ære og vor magt har hvide seil oss bragt,» skreiv Bjørnson. Men det var i 1861. Seilskutetida gikk mot slutten sammen med århundret, men noen rederier bestilte nye, store seilskip likevel. Disse rederiene er ikke blant oss lenger.

Når verden legger over til sol, vind og atomkraft i stadig større tempo, bør ikke Norge fortsette å bore etter enda mer av det gamle. Vi må komme oss over i det 21. århundret så fort vi bare kan, og ta med oss den teknologien og kompetansen som oljen har gitt oss. Bra for klimaet; bra for Norge.

Vanndamp er den viktigste klimagassen

 

Per Arne Bjørkum skriver i «Aftenposten» den 27. august: «Betyr økt luftfuktighet mer for temperaturen enn CO2?»

I fysikken er det godt kjent at vanndamp er en kraftig drivhusgass. Bjørkum slår altså inn åpne dører når han fastslår at vanndamp spiller en viktig rolle i klimaendringene. Disse dørene har vært åpne ganske lenge; sammenhengen er beskrevet og beregnet av Svante Arrhenius i hans banebrytende arbeid «On the Influence of Carbonic Acid in the Air upon the Temperature on the Ground», publisert i «Philosophical Magazine and Journal of Science» i april 1896. Arrhenius påpeker at oppvarming på grunn av CO2 fører til mer vanndamp, noe som i sin tur gir ytterligere oppvarming. Av hans svært detaljerte beregninger framgår det at temperaturøkningen på grunn av denne kombinerte virkningen vil være ca 5 grader C dersom atmosfærens CO2-innhold blir doblet. (Litt mer på 70 grader nord; litt mindre ved ekvator.) Dette tallet, ca 5 grader C, utgjør altså den første beregningen av klimafølsomheten.

Saken er jo at når det blir varmere, blir det mer vanndamp i atmosfæren. For eksempel: Når gjennomsnittstemperaturen har økt med 1 grad C, inneholder atmosfæren 7 % mer vanndamp enn den gjorde før temperaturøkningen, og disse 7 prosentene har gitt et større bidrag til økningen enn CO2. Denne virkningen er uavhengig av hva som var den primære årsaken til temperaturøkningen – CO2, økt solaktivitet eller svart magi. Vanndamp virker som en multiplikator ved temperaturendringer. Dette har klimaforskningen altså vært kjent med i 125 år, og alle klimaberegninger og -modeller tar hensyn til det.

En av svært få seriøse forskere som framstår som klimaskeptiker, Roy Spencer, skriver at de fleste klimaforskere er enige om at følsomheten for CO2 aleine – altså uten effekten fra vanndamp – er ca 1 grad C. Dette er ikke kontroversielt i det hele tatt, skriver han. Men så hevder han at økt skydannelse opphever denne multiplikatorvirkningen, ved at albedo – refleksjon av solstråling - øker.

Spencer står svært aleine om denne oppfatningen. Noen enkle regnestykker viser at albedo må øke ganske mye for at det skal oppheve virkningen av 7 % mer vanndamp. Økt skydekke fører dessuten også til økt refleksjon av stråling ned mot jordoverflata igjen, noe Spencer ikke tar hensyn til. De klimaendringene vi observerer bidrar ikke til å styrke argumentet hans, for å si det forsiktig.

En studie av klimadata gjennom de siste 22.000 år konkluderer med en klimafølsomhet på ca 3,5 grader. Det betyr i praksis at når temperaturen øker med 1 grad på grunn av CO2 aleine, så øker den med ytterligere 2,5 grader på grunn av økt vanndamp.

Grunnen til at forskningen sjelden legger vekt på virkningen fra vanndamp, er at vanndamp aldri er den primære årsaken. Og i de endringene som pågår nå, er det utvilsomt CO2 som er primærårsaken. CO2-utslippene kan vi gjøre noe med. Fordamping, derimot, er en uunngåelig følge når CO2-mengden øker.