Hva var det egentlig som hendte for 66 millioner år sia?

 

1: Utryddelsen

For 66 millioner år sia fant den femte store massedøden på Jorda sted. Forskjellige kilder oppgir at 75 % av alle dalevende arter døde ut – deriblant dinosaurene. (Unntatt fuglene, som egentlig er dinosaurer, har vi lært. Kra kra!) Det har lenge vært antatt at årsaken var en gigantisk meteoritt som traff oss midt i planeten, nærmere bestemt ved Yukatanhalvøya i Mexico. Spor etter nedslaget er fortsatt synlige som et krater med en diameter på 150 km. I seinere tid er det også blitt påpekt at det pågikk store og langvarige vulkanutbrudd før nedslaget, noe som kan ha forsuret livet for både landlevende og havlevende skapninger og bidratt til utryddelsen.

Klimavirkningene av nedslaget har vært beregnet, simulert og diskutert opp stolper og ned vegger. Jeg liker å skjønne ting jeg leser om, og sånne hendelser skjønner jeg best gjennom tall og beregninger. Så her følger noen enkle og uforpliktende regnestykker, i håp om at både jeg og min intelligente leser kan bli enda litt klokere. «Muneleg klok kvar mann vere,» står det i Håvamål. «Ovklok vere han ikkje.» Det siste klarer jeg nok fint å unngå.

Jeg vil altså (prøve å) regne på klimaet før, under, etter og lenge etter nedslaget. Jeg har ingen store og sofistikerte modeller til å hjelpe meg, og slett ingen kraftige superkomputtere til å kverne slike modeller. Jeg kan litt grunnleggende fysikk. Dessuten har jeg en kalkulator, en kulepenn, et par gamle konvolutter til å regne på, samt adgang til nettet. La oss se hvor langt jeg kommer!

I slutten av krittida, rett før nedslaget, antas klimaet å ha vært vesentlig varmere enn i dag, med en global snittemperatur på 19-20 grader C – 4-5 grader varmere enn i dag. Det stemmer godt med estimater som sier at CO2-innholdet i atmosfæren kan ha vært ca 800 deler pr million, mot 415 i dag. Men når jeg påstår at disse tallene passer godt sammen, må jeg også si noen ord om begrepet «klimafølsomheten».

2: Klimafølsomhet

Den enkle definisjonen på klimafølsomheten til en gass er: Den temperaturøkningen som følger når konsentrasjonen av en bestemt gass i atmosfæren blir fordoblet. Teoretiske beregninger viser at klimafølsomheten for CO2 aleine, altså når en ser på hvilken effekt dobling av denne gassen ville ha hvis ingenting annet endret seg, er litt over 1 grad Celcius. Også «klimarealistene»s skytshelgen, meteorologen Roy Spencer, er enig i det: «It has been calculated theoretically that, if there are no other changes in the climate system, a doubling of the atmospheric CO2 concentration would cause about 1 deg C of surface warming. This is NOT a controversial statement…it is well understood by climate scientists.» ( http://www.drroyspencer.com/global-warming-101/ )

Merk at klimafølsomheten dreier seg om dobling. Så hvis dobling av CO2 (isolert sett) gir en økning på 1 grad, kreves det ny dobling for å få en økning på 1 grad til. Det kommer av at drivhuseffekten fungerer logaritmisk, ikke linjært, noe som kan vises teoretisk og som har vært kjent omtrent så lenge som drivhuseffekten har vært kjent.

Men CO2 virker ikke aleine. Oppvarming – enten den skyldes CO2, solintensitet eller magiske besvergelser – påvirker mengden av vanndamp i atmosfæren, og vanndamp er en mye kraftigere drivhusgass enn CO2. Jeg er den stolte eier av «The Handbook of Chemistry and Physics, 47^th edition» (ei hendig lita handbok på 2,6 kilo – altså i praksis umistelig). Der finns det, blant uhorvelig mye annet, tabeller over metningstrykket av vanndamp. De viser at i det aktuelle temperaturområdet stiger metningstrykket for vanndamp med ca 7 % for hver grad temperaturen stiger. Nå er ikke jordatmosfæren mettet med vanndamp, men det kan også vises teoretisk at mengden av vanndamp vil øke proporsjonalt med metningstrykket, så lenge det finns vatn som fordamper. Og det gjør det her på Jorda. 

Derfor tar klimaforskere hensyn til en multiplikatoreffekt som skyldes vanndamp. Forskjellige kilder oppgir litt forskjellige tall, men en vanlig opplysning er at hvis CO2 aleine står for 20 % av drivhuseffekten, så står vanndamp for over 50 %. Dette er beregnet ut fra satellittobservasjoner av hvor mye strålingsenergi som «mangler» i de respektive absorpsjonsområdene. (Se også https://skepticalscience.com/water-vapor-greenhouse-gas-intermediate.htm .) Hvis vanndamp fanger 2,5 ganger så mye varmestråling som CO2, må en altså regne med en multiplikatoreffekt på 3,5, dersom en vil beregne samlet temperaturstigning fra både CO2 og vanndamp. Spencer meiner at økt skydannelse motvirker denne effekten, men han står ganske aleine blant klimaforskere. Og den globale oppvarminga hittil stemmer mye bedre når en regner med en slik multiplikatoreffekt enn når en bare regner med CO2 uten sekundærvirkninger.

En multiplikatoreffekt på ca 4 er sannsynliggjort empirisk, ved studier av temperaturer og CO2-innhold gjennom de siste 25.000 år. ( https://www.acs.org/content/acs/en/climatescience/atmosphericwarming/climatsensitivity.html ) Og klimaforskningens store helt, Svante Arrhenius, kom til samme resultat da han i 1896, etter ett års beregninger med blyant og papir, konkluderte med at en dobling av CO2 i atmosfæren ville føre til 4 grader økning i gjennomsnittstemperaturen. ( https://blogs.bl.uk/science/2016/12/the-first-paper-on-carbon-dioxide-and-global-warming.html )

Som den enkle fysikersjelen jeg er, meiner jeg at klima til sjuende og slutt dreier seg om energitransport og -balanse, akkurat som de fleste andre ting her i universet. Sjamaner og kreasjonister (Spencer er tilhenger av «intelligent design») får si hva de vil: I mine enkle regnestykker setter jeg den kombinerte klimasensitiviteten av CO2 og vanndamp lik 3,5.

3: Krittida

Jeg kommer tilbake med bruk og misbruk av klimasensitiviteten seinere. Men først litt om klimaet i slutten av krittida. Som kjent er den globale middeltemperaturen i dag 15 grader C, mens «svartlegemetemperaturen» - den temperaturen som planeten ville ha hvis det ikke fantes noen drivhuseffekt – er 18 kuldegrader. Uten drivhuseffekt ville det altså ha vært veldig kaldt og stusslig her på Jorda. Men det spørs hvor mye drivhuseffekt vi har godt av: Det hersker i hvert fall enighet blant opplyste folk om at det ikke bør bli særlig mye varmere enn det er nå.

Her ute hvor vi befinner oss stråler Sola med en intensitet på rundt regnet 1366 watt på hver kvadratmeter som står vinkelrett på stråleretningen. Sola har ikke lyst like sterkt bestandig: Energimengden den gir fra seg øker med ca 6 % for hver milliard år som går, hovedsakelig fordi den bruker opp hydrogenet sitt og går gradvis over på tyngre stoffer – se kapitlet om Solas utvikling av en flink fyr på Northwestern University. ( https://faculty.wcas.northwestern.edu/~infocom/The%20Website/evolution.html ) Det betyr at for 66 millioner år sia var det bare 1360 watt pr kvadratmeter her ute hvor vi bor. (Dermed var soloverflata ørlitt kaldere enn i dag også: Bare 5.770 grader, mot hele 5.776 grader i dag. Sollyset var ørlitt rødere, men ikke så mye at det spiller noen som helst rolle i de følgende regnestykkene.)

Hvis Jordas albedo (den andelen av energien som blir reflektert direkte) var den samme som i dag, altså 0,30, og global gjennomsnittstemperatur var 19 grader (mot 15 i dag), må drivhuseffekten ha vært sterkere enn i dag. Hvor mye?

Svartlegemetemperaturen finner vi ved å bruke Stefan-Boltzmanns strålingslov – se ovennevnte kilde. Ved albedo lik 0,30 og solenergi pr. kvadratmeter lik 1360 watt blir svaret: 18,3 minusgrader. Drivhuseffekten utgjør altså (i mitt regnestykke) en forskjell mellom svartlegemetemperatur og virkelig temperatur på 37,3 grader, mot 33 i dag.

Hvis CO2-innholdet i atmosfæren var ca 800 deler pr million, var det nesten dobbelt så høgt som nå. Ifølge betraktningene om klimafølsomhet vil det ha utgjort en forskjell på 3,5 grader. Det gjenstår likevel 0,8 graders forskjell. Hvordan (bort)forklarer jeg det?

Med ett ord: Metan! I krittidas dampende jungler har det ikke vært mye krøtter eller andre drøvtyggere som raper metan når de ørter. Derimot fantes det uhorvelig mange og store våtmarker, der arkene (mikroorganismer som bryter ned organisk materiale i anaerobe miljøer) koste seg nede i torvlagene og produserte metan i store mengder. Metan brytes ganske raskt ned i atmosfæren, men nivået holdes oppe hvis det ustanselig blir produsert nytt. Dersom metannivået den gangen også var dobbelt så høgt som i dag, er det mer enn nok til å forklare de 0,8 gradene.

Andre tenkelige forklaringer er selvfølgelig at tallene mine, regnestykkene mine eller begge deler er spinnville. Jeg holder en knapp på metan. (Klimasensitiviteten basert på dobling av metan lar seg også beregne. Den øvelsen overlater jeg til min intelligente leser.)

Enkelte vrangpeiser vil innvende: «Du har antatt en albedo på 0,30, akkurat som i dag. Men dette var ei tid med MYE mer luftfuktighet enn i dag, og følgelig tettere skydekke! Albedo har sikkert vært mye større enn 0,3.»

Javel: Jeg griper kalkulatoren og beregner svartlegemetemperaturen ved en strålingsintensitet på 1360 watt pr kvadratmeter, og en albedo på 0,5. Svaret blir 234 Kelvin, eller 39 kuldegrader. Samlet drivhuseffekt ville i så fall ha utgjort 59 grader! Altså: Nei. Da måtte det ha vært... hvor mye CO2? Regn sjøl. - Skydekket var sikkert tettere i krittida enn i dag: Det ble transportert mye mer vanndamp gjennom atmosfæren enn nå, så da var det også mye mer uvær og mer skydannelse. Til gjengjeld fantes det ingen polkalotter, og snødekket vinterstid var nok skrint. Altså mye mindre snø og is, som reflekterer solskinn langt mer effektivt enn skyer. Så da er det liten grunn til å anta at albedo har vært vesentlig høgere enn nå.

Et avvik på 0,8 grader ligger dessuten godt innafor feilmarginen på de tallene jeg opererer med. CO2-innholdet, for eksempel, kan ha vært fra 500 til 1000 deler pr million, ifølge kildene. Globalt temperaturgjennomsnitt kan ha vært 20, ikke 19. Albedo og metaninnhold i atmosfæren finns det INGEN pålitelige tall for. Så: Jeg bommer med 0,8 grader? Ærlig talt! Vent ikke millimeternøyaktighet i konvolutt-regnestykkene mine. At jeg ikke bommer med mer (hvis jeg bommer!), viser bare at jeg ikke er helt på bærtur. Basta.

4: Smellet

Meteoritten traff Jorda, og i løpet av ett sekund ble krittida avsluttet.

Aller først ble det fryktelig varmt. Smeltet og gløende fjell ble slynget ut og regnet ned over hele kloden. Det satte i gang skog- og torvbranner på alle kontinenter. Kokende vatn fosset som gigantiske tsunamier over havet. Trykk- og varmebølgene drepte dyr øyeblikkelig over avstander på tusenvis av kilometer. Så ble himmelen svart av røyk og støv, sot og avgasser, og det fenomenet som Carl Sagan kalte «kjernefysisk vinter» satte inn. Etter den intense varmebølgen ble det veldig kaldt.

Ifølge flere studier har sammenstøtet forårsaket ei voldsom nedkjøling som varte i noen tiår, og deretter global oppvarming som varte i noen hundre tusen år. Én studie har brukt klimamodeller til å beregne at temperaturene på land sank med minst 26 grader C. Etter mer enn 30 år tok temperaturene seg opp igjen, og 1000 år seinere var klimaet mellom 1 og 2,6 grader varmere enn før nedslaget. ( Brugger, Feulni, Petri: «Baby, it's cold outside: Climate model simulations of the effects of the asteroid impact at the end of the Cretaceous»; https://agupubs.onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1002/2016GL072241 )

En annen studie finner et fall på 28 grader C over land, og 11 grader C over havet. (Bardeen m. fl.: «Abrupt Climate Change Caused by Global Fires from a Large Meteor Impact»; https://ui.adsabs.harvard.edu/abs/2015AGUFMPP41A2209B/abstract .) Av en tredje studie, som har sett på mikrofossiler før og etter meteoritten, framgår det at avkjølinga ble fulgt av en periode på 100.000 år med global oppvarming på ca 5 grader C. (MacLeod m. fl.: «Postimpact earliest Paleogene warming shown by fish debris oxygen isotopes (El Kef, Tunisia)»; https://science.sciencemag.org/content/360/6396/1467 .)

Den som leiter, kan finne flere studier av klimaet før, under og etter katastrofen, og av virkninger på livet på land og i hav. Resultatene spriker med hensyn til hvor kaldt det ble til å begynne med, og hvor varmt det ble etterpå. Så da regner jeg ufortrødent videre.

5: Meteoritten

Det var en gigantisk meteoritt – eller en liten asteroide – som traff Jorda. Den hadde en masse på minst 5*10¹² tonn, og traff Yukatan med en hastighet på ca 20 km/sekund. (Tallene kan anslås ut fra størrelsen på krateret.) Dermed har sammenstøtet utløst en energi på ca 10²⁴ Nm, som tilsvarer 16 milliarder Hiroshima-bomber – eller nesten 20 % av den solenergien som treffer Jorda i løpet av et år. Sagt på en annen måte: 1736 ganger menneskehetens samlete energiforbruk i løpet av et år.

Noen kilder oppgir større tall; andre oppgir mindre tall. Den som leiter kan finne mengder av beregnete eller estimerte tall til å korrigere mine beregninger med. Husk likevel at radien på krateret gir en slags ramme for energien som ble utløst – så hvis en antar at meteoritten hadde mye større masse, må den til gjengjeld ha truffet Jorda med mindre hastighet. Jeg har valgt moderate tall, omtrent midt på treet.

Energiutløsningen gjorde et kraftig inntrykk på jordskorpa. Det var ikke bare vatnet som kokte og dampet bort i mange mils omkrets: Fjellet i nedslagsområdet kokte og ga fra seg enorme mengder karbon, svovel og pulverisert stein. Varmesjokket utløste globale skogbranner, som i sin tur sendte mer karbon ut i atmosfæren i form av CO2.

Svært mye av den utløste energien gikk med til å smadre og smelte stein og slynge den ut over Jorda. Hvor mye? La oss anta halvparten. Resten gikk med til å sette luft og vatn i bevegelse. Etterhvert som stormene og tsunamiene ble bremset ned, gikk bevegelsesenergien over til varme.

Mesteparten av denne halvparten gikk nok med til å slynge kokende vatn ut i kilometerhøge tsunamier – la oss anta 90 %, altså 4,5* 10²³ Nm. Anta igjen at denne energien etterhvert ble til varme i de 100 øverste metrene av havet.

I dag dekker havet ca 360 millioner kvadratkilometer, og særlig mye større eller mindre kan det ikke ha vært i krittida. Det fantes riktignok ingen store breer, men det betyr nesten ingenting i regnestykket: Breene på Antarktis og Grønland utgjør i dag ca 35 millioner kubikkilometer, mens havet har et volum på 1,34 milliarder kubikkilometer. Smelter breene, vil havet stige med kanskje 70 meter: En dråpe i havet.

Så hvis havet var omtrent like stort som nå, utgjorde de øverste 100 metrene 36 millioner kubikkilometer. Å verme opp et slikt volum 1 grad C krever ca 1,5* 10²³ Nm. (Regn sjøl – hent tallene du trenger i dine nærmeste fysikalske tabeller, eller for eksempel her: https://scholarsandrogues.com/2013/05/09/csfe-heat-capacity-air-ocean/ .) Det betyr altså, under de forutsetningene jeg har valgt, at havet absorberte nok energi til å verme opp de øverste 100 metrene 3 grader. Skulle hele havet blitt likt oppvarmet, ville oppvarminga bare ha blitt 0,08 grader. Havet er stort, og det har en enorm varmekapasitet.

Med atmosfæren stiller det seg ansless! Den har bare ca 1/1000 av varmekapasiteten til havet (se samme kilde som sist). Så hvis «bare» 0,5* 10²³ Nm gjensto til oppvarming av atmosfæren, ble det likevel i gjennomsnitt 8,4 grader varmere i lufta. Over hele jordkloden.

Jeg må også regne med varmen fra de globale skogbrannene. Som det framgår lengre nede, har jeg anslått at tilsammen 650 milliarder tonn karbon gikk opp i røyk i disse brannene – halvparten fra torv og skogbunn; halvparten fra skog over bakken. For å gjøre en lang historie kort – en historie om brennverdier av våt og tørr torv, av våt og tørr ved, osv – bruker jeg en gjennomsnittsverdi: Brennverdien av fuktig køl angis til ca 6.000 kcal pr. kg. Jeg multipliserer, konverterer kalorier til Nm og deler på atmosfærens varmekapasitet, og finner at brannene gir et tillegg som tilsvarer 2,7 grader temperaturøkning i hele atmosfæren. Totalt: En temperaturøkning på 11,1 grader, når energien fordeles likt mellom hvert eneste gram luft som atmosfæren består av.

Varmen ble selvfølgelig ikke jevnt fordelt: Noen steder har det vært kokende varmt; andre steder bare en mild luftning. Skogbrannene har pågått i ukevis; torvbrannene i år. Alt i alt ble det forferdelig varmt på svært kort tid. Heldigvis (?) gikk det fort over.

Hvor lang tid tok det før den første varmeperioden ble avløst av kraftig nedkjøling? Hav og atmosfære ble tilført energi på tilsammen 5* 10²³ Nm fra nedslaget, og 0,16* 10²³ Nm fra brannene, har jeg sagt. De siste 0,16 kan vi nesten se bort fra, ikke minst fordi noen av brannene fortsatte lenge etter at det var blitt kaldt.

I mørket som fulgte ble mesteparten av sollyset stengt ute: La oss si at bare 10 % slapp igjennom, mot 70 % før katastrofen. Jorda ble snytt for 60 % av den innfallende strålinga som hadde holdt temperaturene i balanse. Dette utgjorde et energibortfall på ca 9*10²¹ Nm i døgnet, mens Jorda altså var blitt tilført et ekstra «fond» på 5* 10²³ Nm. Men Jorda fortsatte ufortrødent å stråle fra seg energi i form av varmestråling, så lenge den var varm nok til det. Så etter 55 døgn var fondet tømt. .

Det kan ha gått raskere: Det kan hende at absolutt ingenting av sollyset slapp igjennom i et par måneder. Null. Nada. Da har det tatt bare 48 døgn.

Nå vil den intelligente leser si: Det har gått enda litt raskere, for en varm klode stråler ut mer energi pr. tidsenhet enn en temperert klode. Det har hun helt rett i, og disse helt nøyaktige beregningene kan hun gjøre sjøl.

6: Mørket

Jorda ble innhyllet i et ugjennomtrengelig mørke av sot, støv, avgasser. En studie nevner enorme mengder aerosoler i form av SO2 og SO3. Solskinn trengte nesten ikke igjennom. Ei overopphetet Jord fortsatte å gi fra seg energi i form av varmestråling, men mottok nesten ikke energi i form av solskinn. Så temperaturen sank, og sank, og sank. Tre regnestykker:

• Ved en albedo på 0,50 var Jordas svartlegemetemperatur 234 K – det vil si 39 kuldegrader.

• Ved en albedo på 0,90 var Jordas svartlegemetemperatur 174 K – det vil si 99 kuldegrader.

• Ved en albedo på 0,95 var Jordas svartlegemetemperatur 144 K – det vil si 129 kuldegrader.

Jorda fortsatte å stråle ut varme helt til temperaturen var i balanse med mottatt stråling – det vil si helt til temperaturen (svartlegemetemperatur pluss aktuell drivhuseffekt) stemte med gjeldende albedo.

Som det framgår seinere i mine regnestykker, har jeg antatt at CO2-innholdet i atmosfæren ble omtrent doblet etter katastrofen. Men hvis vi forutsetter samme drivhuseffekt som før katastrofen, ville temperaturen i verste fall synke til 92 kuldegrader, dersom skylaget holdt seg like tett og opprettholdt en albedo på 0,95.

Så hvor lang tid tok det før det ugjennomtrengelige mørket begynte å letne: Ett år? Ti år? - Husk at Jorda fortsatt hadde et enormt varmereservoar utover atmosfæren: Havet. Atmosfæren ble fort nedkjølt, men havet fortsatte å gi varme til atmosfæren så lenge det ikke ble tiliset.

Havvatn begynner å fryse til ved ca 2 minusgrader. I regnestykkene mine fikk havet først en energimengde som tilsvarer 3 graders oppvarming av de øverste 100 metrene. Før sammenstøtet var overflatetemperaturen 19 grader. Ei nedkjøling til det punktet der havet begynte å fryse til, krevde altså at havet først kvittet seg med energi tilsvarende (19 + 3 + 2) varmegrader – 24 varmegrader. Det er 8 ganger så mye energi som havet mottok i sammenstøtet.

Nedkjølinga foregikk ved varmeutveksling gjennom vind, storm og havstrømmer. Uvær er energi som flytter seg, og det har vært veldig mye uvær i denne tida. Hvor raskt varmetapet mot atmosfæren og videre ut i rommet foregikk er et regnestykke som er alt for stort for mine små regneferdigheter! Men Jorda måtte altså kvitte seg med 3,6*10²⁴ Nm energi før de øverste 100 meter av havet var kjølt ned til - 2 grader. Det er nesten nøyaktig like mye energi som Jorda mottok fra Sola i løpet av ett år før katastrofen (etter at vi har trukket fra for en albedo på 0,3). Etter sammenstøtet var Jorda som sagt mye varmere og strålte ut energi mye raskere enn før, men etterhvert som den ble kaldere, gikk det saktere. Og saktere. Det er ikke urimelig å anta at Jorda det første året etter smellet alt i alt strålte ut omtrent like mye energi som det siste året før smellet. Da var det blitt temmelig subarktisk helt ned til tropene.

Men etter ett år var skyene som innhyllet Jorda blitt tynnere. Mye støv og oske var vasket ut. Det er fortsatt blitt stadig kaldere, men avkjølinga har gått saktere, for litt etter litt slapp det igjennom mer sollys. Det er ikke sikkert at store havområder rakk å fryse til. Hvis for eksempel albedo ikke var 0,95 eller 0,9 lenger, men 0,5, og hvis drivhuseffekten var omtrent som før sammenstøtet (men husk at CO2-innholdet ble doblet!), så var gjennomsnittlig overflatetemperatur oppe i 271 K – eller 2 kuldegrader. Akkurat på frysepunktet til havvatnet.

Den som vil finne ut nøyaktig hvor lang tid det tok før vippepunktet ble nådd trenger store kunnskaper, klimamodeller som kopler sammen mange komplekse prosesser, samt kraftige datamaskiner. Jeg har ingen av delene. Flere av kildene sier at det har tatt noen årtier før de få overlevende skapningene kunne skimte stjernehimmelen igjen. Jeg synes det høres lenge ut. Men på ett eller annet tidspunkt ble vippepunktet nådd. Jeg postulerer altså at vippepunktet befant seg ved albedo lik 0,5 og en temperatur på 2 kuldegrader; frysepunktet for havvatn. Fra dette punktet gikk temperaturene oppover igjen.

7: Varmen

Hvis 20 % av asteroiden var karbon i forskjellige former, og halvparten av dette karbonet endte i atmosfæren, utgjorde det 500 milliarder tonn. Like mye kan ha blitt frigjort fra fjellet i bakken. Verdens skoger og jordsmonnet under dem utgjør i dag et karbonlager på ca 650 milliarder tonn, men datidas skoger har, sammen med torver og sumper, inneholdt vesentlig mer karbon enn skogene i dag. Hvis dette karbonlageret var dobbelt så stort som dagens, og 50 % gikk opp i røyk, utgjør det ytterligere ca 650 milliarder tonn. Legger vi sammen karbonet fra asteroiden, fra fjellet og fra den brennende skogen og skogbunnen, blir det tilsammen 1.650 milliarder tonn, som i den oksygenrike atmosfæren utgjør over 6.000 milliarder tonn CO2.

415 deler CO2 pr million, som er dagens nivå i atmosfæren, utgjør litt under 800 milliarder tonn karbon. 1.650 milliarder tonn karbon tilsvarer altså 800 deler pr. million. CO2-nivået fra før katastrofen ble dermed doblet, ifølge mine tall.

På lengre sikt, det vil si etter at klimaet hadde stabilisert seg, og temperaturene hadde steget til Jorda igjen var i termisk likevekt med innkommende solenergi, er det rimelig å si: Klimasensitiviteten er 1 grad ved fordobling av CO2-nivået. Hvis multiplikatoren på grunn av vanndamp er 3,5, så ble økningen i global temperatur etter stabilisering 3,5 grader C. Hvis det globale gjennomsnittet før katastrofen var 19 grader, så var det altså kommet opp på 22,5 grader når det hadde gått så lang tid at klimaet var blitt (noenlunde) stabilt igjen.

Forskere som har skrevet studier om dette angir en økning på 1 til 5 grader, i en varmeperiode som varte i flere hundre tusen år. - Det går an å være i hvert fall litt skeptisk til lengden på denne perioden. For etter at klimaet var stabilisert, ble det fart på planteveksten. Skogen vokste. Og vokste!

Det var ikke samme slags skog som nå, men kølgruvene viser at de var laget av nøyaktig samme materialer. I Norge er brutto tilvekst i skogen, det vil si før hogst, ca 25 millioner kubikkmeter i året. Disse kubikkmetrene inneholder omtrent 5 millioner tonn karbon. Skogen i Norge dekker ca 120.000 kvadratkilometer – men fordi noe av dette er «uproduktiv» skog (som skogeierne kaller det når skogen bidrar til biologisk mangfold, men ikke til kroner på konto), og sia konvoluttene mine foretrekker tall i tierpotenser, runder jeg av nedover til 100.000 kvadratkilometer.

Verdens landareal utgjør i dag 148 millioner kvadratkilometer. Jeg runder av nedover til 100 millioner kvadratkilometer med skog, og antar at dette har utgjort et område som er minst like produktivt som de norske skogene i dag. Jeg nekter altså å tru at verdens skoger for 66 millioner år sia var mer klønete i sitt CO2-opptak enn norsk granskog i dag! Med disse beskjedne antakelsene burde skogene, når de fikk vokse vilt og uhemmet i et mye varmere og våtere klima enn vårt, klare å ta opp 5 milliarder tonn karbon i året – sannsynligvis mye mer. Da bør det ha tatt mindre enn 350 år før skogen har tatt opp igjen de 1650 milliarder tonn karbon som ble pumpet ut i atmosfæren under og etter nedslaget. Det gjenstår altså et problem som hodet mitt ikke klarer å finne ut av: Hvorfor varte den nye varmeperioden i flere hundre tusen år; ikke bare i 350? Kan det også ha noe med metan å gjøre?

8: Oppsummering

På slutten av krittida var det en god del varmere på Jorda enn i dag, med dampende jungler og et yrende liv til vanns og til lands. Det fantes nesten ikke breer. Hovedgrunnen til varmen var at CO2-innholdet i atmosfæren var mye høgere i dag - mellom 500 og 1000 deler pr million, mot 415 akkurat nå.

Plutselig, for 66 millioner år sia, sluttet krittida med et smell. Da inntraff den femte store masseutryddelsen i Jordas historie, fordi en gigantisk meteoritt traff Jorda med ødeleggende kraft. Det første sjokket forårsaket voldsomme vinder og kilometerhøge tsunamier som valset over kloden med glovarm luft og kokende vatn. Det sendte enorme skyer av pulverisert, smeltet og gløende fjell ut i rommet. Regnet av gløende fjell førte til skogbranner over hele kloden. Himmelen ble svart og nesten ugjennomtrengelig for synlig lys.

Aller først ble det veldig varmt. Etter kort tid ble det raskt kaldere og kaldere, fordi skyer av støv, oske og avgasser stengte mesteparten av alt solskinn ute. Det kan hende det ble så kaldt at deler av verdenshavet ble islagt. - Denne perioden, sier flere forskere, varte i flere årtier.

Men etterhvert regnet støvet, oska og avgassene bort; himmelen klarnet, og solskinnet trengte igjennom. Det begynte å bli varmere igjen. Og etterhvert ble det mellom 1 og 5 grader varmere enn det hadde vært før katastrofen. Livet tok seg opp igjen. Basert på de få skapningene som hadde overlevd katastrofen oppsto det helt nye former som begynte å dominere verden. - Den nye varmeperioden varte i flere hundre tusen år, ifølge forskerne.

Jeg har prøvd å skjønne gangen i disse hendelsene som endret Jorda og livet på planeten vår til det ugjenkjennelige. Det har jeg prøvd ved å gjøre enkle beregninger basert på fysikk og energi. Disse regnestykkene er å anse som rimelighetsbetraktninger: Kan det stemme at det foregikk sånn og slik? - har jeg tenkt. Og stort sett stemmer det sånn noenlunde når jeg regner. Men regnestykkene gir ingen nøyaktige forklaringer med to streker under svaret – slike forklaringer må komme fra forskere med kunnskaper, modeller og datamaskiner. Regnestykkene forteller meg at det kan ha foregått omtrent på denne måten, ikke mer.

Det gjenstår også mange detaljer jeg ikke har klart å skjønne ved hjelp av regnestykkene. Hvis jeg leser mer om den femte store masseutryddelsen, kommer det sikkert til å dukke opp flere slike. Uansett: Disse rimelighetsbetraktningene setter meg i stand til å forstå prosessene mye bedre enn før jeg satte meg til å regne. I hvert fall til å tru at jeg forstår dem bedre.

Det er å håpe at leseren – hvis hun har hatt tålmodighet til å følge meg helt hit – også har fått en litt bedre forståelse av hendelsene.

Dinosaurene skjønte ingenting. De ble uskyldige ofre for hendelser de overhodet ikke kunne påvirke. Vi, derimot, skjønner godt hva som foregår, her vi står et stykke inne i den sjette store masseutryddelsen. Denne utryddelsen skyldes ikke en diger meteoritt; den skyldes deg og meg.

Vi må reise oss mot mattediktaturet!

 

Dag etter dag blir vi fóret med bastante påstander om matte – av politikere, skolefolk, massemedier og andre som lever godt av mattesubsidier. Dermed skaffer de seg også enerett til å si og skrive om alt som handler om beregninger, alt fra økonomi til klima. Det er på tide med et folkelig opprør. Nå må vi som har erfaring og utdannelse fra livets lange skole si tydelig fra at dette orker vi ikke mer! Vi vil ikke ha dette mattediktaturet lenger.

Ta for eksempel den bastante påstanden om pi. (De skal til og med ha oss til å skrive denne magiske størrelsen med et tall som ikke finns på tastaturet til normale mennesker!) Fra barna kommer på skolen, blir det banket inn i hodene på dem at pi er 3,14159.... - Og så videre gjennom hele skolegangen og langt ut i det virkelige liv. Matematikkens yppersteprester finner dessuten på stadig flere desimaler og forlanger store forskningsmidler for å lage enda flere. Nå har de brukt store datamaskiner til å lage 31 trillioner desimaler, og enda er de ikke tilfreds! Dette krever enda større dataressurser enn det store pyramidespillet om kryptovaluta.

Pi skal være det tallet du får når du deler omkretsen av en sirkel med radien. Og enhver som har tegnet et runding kan jo fastslå at dette tallet kan variere ganske mye. Historisk veit vi at den har variert enda mer, og det kan verken forskere eller politikere gjøre noe med! Naturen gjør som den sjøl vil, helt uavhengig av oss mennesker.

Verdien av pi påvirkes som kjent av Jordas krumming, av banen rundt sola, av rommets krumning og mye annet. Gjennom millioner av år har den vært helt nede i 3, og langt over 3,25. Det finns for eksempel noen få uavhengige forskere som ikke støttes med millioner fra Forskningsrådet. Noen av dem arbeider med interessante teorier om at Jorda er flat, men da forutsetter de at pi varierer og blir større jo nærmere du kommer til Nordpolen. MSM setter selvfølgelig munnkurv på alle slike forskere! Men slike ting må det altså være lov å diskutere, ellers kommer forskningen aldri videre. Alle oppfatninger må få lov å komme fram. Folk med ti års universitetsutdannelse skal ikke ha enerett til å meine noe om pi!

Vi må altså reise oss mot mattehysteriet som gjør oss til lydige slaver av den statsautoriserte forskningen. Meld deg inn i den nye foreningen «Avvis mattehysteriet – kjemp for sanne verdier av pi!» Vi har allerede flere tusen medlemmer, for folket orker ikke mer.

Forskningen, politikken og Simen Gaure

 

Simen Gaure skriver ( https://www.aftenposten.no/viten/i/yRa50x/atomvinteren-var-80-tallets-skrekkscenario-hva-kan-vi-laere-fra-datide ): «På 1980-tallet var vi redde for atomkrigen og for konsekvensene av den, nedkjølingen som ble kalt for atomvinteren. Hvor kom den fra? Hvor ble den av?»

Det er ingen grunn til å tru at en atomkrig i dag vil være mindre forferdelig enn den var på 1980-tallene, sjøl om faren for slik krig ikke har vært like mye framme i offentligheten. Men Gaures ærend er ikke å avdramatisere atomkrigen; det er å fremme tanken på at klimatiske virkninger av atomkrig kanskje ikke er så dramatiske som man antok på 80-tallet. Så kopler han 80-tallets frykt for «atomvinter» med dagens klimaforskning, og antyder på subtilt vis at begge deler styres av forskernes politiske mål. På slutten skriver han nemlig:

"Den vitenskapelige utredningen av slike spørsmål fortsetter i dag, dog uten de helt store katastrofeoverskriftene og langt mindre dramatisk, kun 2–5 graders nedkjøling.

Akkurat hvorfor atomvinteren ble et så hett tema på 80-tallet, mens det ikke blir det nå, vet jeg ikke.

Muligens fremstår ikke 2–5 graders nedkjøling så dramatisk når verden allerede er livredd for en oppvarming på 2–5 grader? Kolliderer de to katastrofescenarioene?"

Her fastslås det altså at nedkjøling på «kun» 2-5 grader ikke er særlig dramatisk. Det er jo ikke mulig å utføre eksperimenter som kan verifisere eller avkrefte påstander om «kjernefysisk vinter». Men for 65 millioner år sia utførte naturen et eksperiment som i hvert fall kan minne om atomkrig, nemlig et gigantisk meteornedslag som førte til Jordas femte store masseutryddelse. Ifølge mange forskere skjedde det først kraftig avkjøling som varte i noen år, og deretter like kraftig global oppvarming. Og «kraftig» betyr, i denne sammenhengen, endring på 5 grader C: «Fem grader høres kanskje ikke så mye ut, men det var en enorm omveltning for livet på jorden. – Det er en veldig stor temperaturstigning. Hvis det skjedde i dag, ville konsekvensene for livet på jorden være verre enn våre verste estimater for de globale temperaturstigningene over det neste århundret, forteller Kenneth Macleod, som er professor ved Department og Geological Sciences ved University of Missouri, i en e-post til videnskab.dk.» ( https://forskning.no/ny-dinosaurer-fossiler/dinosaur-drepende-meteoritt-ga-jorden-heteslag/264487 )

Når det gjelder hva som skal til for å utløse istid, kan Meteorologisk Institutt opplyse: «Under siste istid var den gjennomsnittlige temperaturen i verden bare 4-8 grader lavere enn i 1850. En endring på bare noen få grader betyr altså dramatiske forandringer.» ( https://www.met.no/vaer-og-klima/klimasvar/klimaendringer-eller-global-oppvarming-hva-er-forskjellen-copy ). Det er altså ingen grunn til å avdramatisere globale temperaturendringer på 5 grader. Men Gaure skjønner veldig godt hvordan faktafornektere i klimadebatten vil bruke den avsluttende kraftsatsen hans: "Velger forskere hva de skal overdrive etter hvilke politiske prosesser de ønsker å påvirke? Ikke vet jeg."

Simen Gaure lurer på hva vi kan "lære av" skrekkscenariet fra 80-tallet. Han antyder, uten egentlig å ta ansvar for det han antyder, at dette skrekkscenariet ble fremmet ut fra politiske motiver, og at det samme gjelder vår tids skrekkscenarier fra klimaforskningen. Det er naturlig å møte ham med samme metode, ved å spørre:

Ligger det en politisk hensikt bak når Simen Gaure antyder at klimaforskere og meteorologer fremmer katastrofescenarier ut fra politiske motiver? - Ikke veit jeg.

Jon Helgheim meiner at innvandrerne må ta seg sammen

 

Jon Helgheim meiner alltid at innvandrerne må ta seg sammen. Om noe rammer dem er det deres egen skyld, og de ville få det mye bedre hvis de integrerte seg og fulgte skikk og bruk her i Norge, meiner Jon Helgheim. Sånne utsagn bruker følgerne hans å dele på Tryneboka, og så trykker de «Like» og skriver at innvandrerne kan pakke seg hjem hvis de har noe å klage på. (Og «hjem» i denne sammenhengen betyr aldri Stavanger eller Røros. Det betyr alltid Pakistan eller Syria. Aldri Ringelia; alltid Somalia.) Mange av dem skriver også ting som den som administrerer kontoen til Jon Helgheim bestemmer seg for å slette etter ei stund.

Denne gangen meiner Jon Helgheim at innvandrerne må ta seg sammen etter at FHI har publisert en rapport om Covid-19 blant innvandrere. ( https://www.fhi.no/publ/2021/covid-19-blant-personer-fodt-utenfor-norge-justert-for-yrke-trangboddhet-me/ ). Rapporten sier at innvandrere er kraftig overrepresentert i Covid-19-statistikken, men at sosiale forhold – trangboddhet, låg inntekt, yrker i servicenæringer som medfører mye kontakt – ikke er hovedårsaken, i motsetning til hva mange har antatt. Så da har Jon Helgheim straks konkludert med at innvandrernes kultur er grunnen til smittetrykket, og at forskere og politikere som leiter etter andre forklaringer bare ønsker seg mer politisk korrekte svar. ( https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Ga9XOm/naar-forskere-og-fagfolk-oensker-seg-mer-politisk-korrekte-svar ). Nå er ikke dette noe nytt; Jon Helgheim visste jo at kultur og religion var grunnen til smittetrykket blant innvandrere lenge før FHI laget noen rapport om saken. ( https://www.aftenposten.no/meninger/leder/i/Epw4EA/aftenposten-mener-heldigvis-har-ikke-frp-ansvar-for-haandteringen-av-k )

FHIs rapport handler riktignok slett ikke om «kultur og religion». Helgheim baserer altså sin konklusjon på forskningen i hans eget hode, nå som i andre saker der det står «innvandrere» i overskriften. FHI sier heller ikke at sosiale forhold ikke spiller noen rolle, slik Helgheim tillegger dem. Derimot sier de at sosiale forhold spiller mindre rolle enn mange har antatt. Da trenger vi ikke leite lenger, meiner Jon Helgheim, for han sitter klar med sitt vanlige svar.

Heldigvis finns det forskere som ikke lar populismen sette grenser for hva de skal forske på. To slike forskere heter Hugo Zeberg og Svante Pääbo. I en oppsiktsvekkende studie som ble publisert i fjor høst ( https://www.nature.com/articles/s41586-020-2818-3 ) viste de at befolkningen i Sør-Asia har en stor overrepresentasjon av genetiske varianter som disponerer for kraftig Covid-19: 30 % av befolkningen er bærere av den identifiserte haplotypen, mot 8 % i Europa, står det. Dette funnet forklarer at folk som har sine gener fra denne delen av verden løper mye større risiko for å bli alvorlig sjuke av Covid-19 enn vi blåøyde norskinger.

Ekstra pikant er det når de to forskerne fastslår at akkurat denne kombinasjonen er en arv etter vårt samrøre med neandertalere og denisovere. Så hvis innvandrere med røtter i disse delene av verden skal følge Helgheims råd og «ta seg sammen», må de skaffe seg en tidsmaskin og reise minst 40.000 år bakover i tid, sånn at de kan gripe inn mot uheldige aktiviteter blant være felles tipptipptipp....tippoldeforeldre.

Nå har europeere arvet omtrent like mye DNA (ca 2 %) fra neandertalere som indere og pakistanere, så det må ha vært en mekanisme i sørligere land som har selektert akkurat denne kombinasjonen og gjort at den har spredt seg i befolkningen. Annen forskning har for eksempel indikert at noen genetiske varianter fra neandertalere har hatt betydning for immunforsvaret.

Folk med genetiske røtter i Afrika sør for Sahara, derimot, kan pustet lettet ut når det gjelder arven etter det forhistoriske samrøret: I denne delen av verden finns det (nesten) ikke spor etter neandertalere. Skulle det bli funnet et neandertalgen sør for Sahara, er det nesten helt sikkert ført dit indirekte og mye seinere av folk fra Europa eller Midt-Østen. Men når det gjelder de mest mørkhudete blant oss spiller antakelig et annet forhold inn: D-vitaminmangel.

Det er en grunn til at jeg er lys i skinnet. Før tipptipptippene mine kom riende hit til landet med øksene og bølingene sine for fire-fem tusen år sia, til plage for alle som bodde her fra før, var befolkningen også her kledelig lysebrun i skinnet, ifølge nyere forskning. Det var et kraftig seleksjonspress som gjorde at hudpigmentet forsvant: D-vitamin produseres når solskinnet treffer huden, og får du for lite solskinn, får du for lite D-vitamin. Da stryker du med før du rekker å få særlig mange etterkommere. Dermed blir bleikfisene premiert med flest etterkommere, og resultatet ser du rundt deg i dag.

Mørkhudete folk som nettopp er kommet hit produserer ikke brått så mye D-vitamin som jeg. Sør for Sahara får du nok solskinn likevel; da er det viktigere å ha nok pigment, sånn at du unngår hudkreft. Derfor er den mørke huden blitt kraftig selektert i sørligere strøk. Og derfor lider mange mørkhudete av D-vitaminmangel, dersom de ikke får i seg nok Møllers tran. Etterhvert finns det mange enkeltstudier som indikerer at D-vitaminmangel er en risikofaktor ved luftvegsinfeksjoner. Legetidsskriftet Lancet har nylig publisert en metastudie (oppdatert fra en tilsvarende studie i 2017) som bekrefter at D-vitamin gir en viss beskyttelse mot slike infeksjoner. ( https://www.thelancet.com/journals/landia/article/PIIS2213-8587(21)00051-6/fulltext ) En indisk studie ( https://pmj.bmj.com/content/early/2020/11/12/postgradmedj-2020-139065 ) viser noe av det samme; likeens en studie fra Spania. Det virker fortsatt usikkert om D-vitamin kan hindre at du blir smittet, men de publiserte studiene tyder i hvert fall på at angrepet kan bli mildnet ved riktig inntak av vitaminer.

Det kan altså hende at innvandrere fra Afrika går rundt med en risikofaktor som verken de eller Jon Helgheim veit om, nemlig mørk hud. Den kan de heller ikke gjøre stort med, uansett hvor mye de tar seg sammen.

I tillegg må det nevnes at andre norske forskere er kritiske til (deler av) FHIs rapport. ( https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/pAz9BE/smitte-blant-innvandrere-vi-forholder-oss-i-aller-hoeyeste-grad-til-ek ) De meiner at den ikke har sett på sosiale forhold i tilstrekkelig detalj til at konklusjonen kan være sikker. Enda mer kritiske er de til Helgheims lettvinte forklaringer, som bare støtter seg på tanker inne i hans eget hode.

Av og til meiner FrPs talspersoner altså at det har vært forsket mer enn nok. I andre sammenhenger meiner de at det har vært forsket alt for lite! Det gjelder særlig ett område der de sikkert har tenkt å sette inn populistiske angrep fram mot valget, nemlig klimaet. De har nemlig vedtatt at det må forskes mer på mulige naturlige årsaker til klimaendringene.

Vedtaket deres sier ingenting om hvilke naturlige årsaker det ikke har vært forsket nok på. Jeg gjetter at det kommer de heller ikke til å si noe om, all den tid de fleste av dem ikke har peiling på hva det faktisk har vært forsket på.

Såvidt jeg har skjønt, har de også vedtatt at det ikke finns systemisk diskriminering i Norge. De fleste av dem unngår likevel å uttrykke seg så presist som åndsfrenden Jimmy Åkesson: I en valgdebatt kunne han fastslå at hvis innvandrere ikke blir ansatt, uansett hvor godt kvalifisert de er, kommer det av at «dom hör inte till här i landet».

For FrPs talspersoner meiner jo tross alt at innvandrere som alt er kommet hit kanskje kan høre til her, bare de tar seg sammen.

Kleptokratiet 2.0: Om likestilling, solidaritet og direktører

 

I et hierarkisk samfunn gjelder det en naturlov som bestemmer hvordan fellesgodene skal fordeles: Jo kortere avstand du har til makta, jo større del av godene får du. Jo kortere avstand til grautfatet, jo mer graut får du i bollen. - I mange afrikanske land er det en selvfølge at hvis du får en maktposisjon med tilgang til offentlige midler, så bruker du en del av disse midlene til å berike landsbyen din og slektningene dine. «Korrupsjon» heter det når det foregår i Afrika. I Norge heter det nettverksbygging.

I Norge roser vi oss av at vi har et egalitært samfunn. Slik skal det fortsatt være, ifølge valgtalene. En grunnleggende norsk verdi er fortsatt at «alle skal med». (I hvert fall nesten alle.)

Det er antakelig riktig at Norge er mer egalitært enn omtrent alle land vi kan sammenlikne oss med. Men også det norske samfunnet blir stadig mer hierarkisk. Den utviklinga er svært tydelig hvis man ser på hvordan lønnsforskjellene utvikler seg. Sagt kort: Sjefene forsyner seg stadig grådigere og med større selvfølgelighet. I store, halvstatlige selskaper beriker direktørene seg uten synlige hemninger av vår felles formue: Se «Det norske kleptokratiet» ( http://kvernvold.blogspot.com/2020/10/det-norske-kleptokratiet.html ). Begrunnelsen er alltid: «Vi må betale det det koster å få dyktige ledere.» Følgelig blir sjefene noen millioner kroner flinkere for hvert år som går.

Tilsvarende utvikling, i litt mindre format, ser en i det offentlige: Skoledirektørene i Oslo sitter atskillig nærmere skolebyråden enn norsklæreren, og får følgelig en mye mer spenstig lønnsvekst. På samme vis skyter lønningene til rådmennene i alle landets kommuner fart, sammenliknet med lønna til læreren, hjelpepleieren eller hjemmehjelpa. («Kommunedirektører», heter det visstnok nå, etter regelverket i liksom-likestillingen som herjer i kommunene. Men jeg skriver «rådmann» så mye jeg vil og så lenge det ennå er lov!) - I kommunen er alle på samme lag. Men det blir stadig mer strekk i laget.

Nettverket av stadig flinkere og dyrere direktører har også spredt seg til medlemsorganisasjoner som egentlig skal være basert på likestilling og solidaritet, altså den såkalte samvirkebevegelsen. For ei tid sia ble det dokumentert at de åtte områdedirektørene i COOP hadde lønn som kunne sammenliknes med direktørlønn i oljebransjen. ( https://www.nettavisen.no/okonomi/her-er-coop-toppenes-monster-lonninger/s/12-95-3424103517 ) Best betalt var sjefen for COOP Midt-Norge med 11,2 millioner; deretter fulgte sjefen for COOP Øst med 8,8. I tillegg kommer generøse pensjoner og sluttpakker hvis de av en eller annen grunn må gi seg. Ingen av de åtte hadde lønn under 2 millioner.

Nettstedet «Smarte penger» ( https://www.smartepenger.no/ ) har beregnet gjennomsnittslønn for fulltidsjobb i Norge de siste 30 år. Ifølge deres tabeller har dette gjennomsnittet økt med 52 % fra 2007 til 2019. COOP-direktører har hatt en litt annen lønnsutvikling: I 2007 tjente den best betalte av dem 1,8 millioner, som sikkert også var til å leve av. Men i 2019 tjente altså den best betalte 11,2 millioner. Det tilsvarer en vekst på 522 %! Direktørene må være blitt nesten ufattelig mye flinkere på bare 12 år. Hvordan kunne butikken i det hele tatt gå rundt i 2007?

Nyss har det vært oppstuss rundt en annen gigant tuftet på medlemsfordeler og fellesskap, nemlig OBOS. Der ble toppsjefen i 2020 begunstiget med 4,6 millioner i samlet lønn. Det er verdt å merke seg at oppnådd bonus utgjør over 800.000. Målet som resulterte i en så feit bonus var overskuddet. Det setter unektelig selskapets (lukrative) salg av utleieboliger i et helt nytt lys: Hvis disse leilighetene var blitt solgt til sjølkost til medlemmer, kunne overskuddet, og dermed bonusen, fort ha blitt ansless!

OBOS-sjefen har dessuten en direksjon. Jeg har ikke klart å finne ut hvor mye den kostet i fjor, men i 2018 hadde også disse direktørene til salt på egget. ( https://finansavisen.no/nyheter/boers-finans/2019/04/saa-mange-millioner-fikk-obos-sjefen-i-loenn ) Jeg klarer ikke helt å forestille meg at de har gått særlig mye ned i lønn etter det.

Vi kan fastslå: Det er ikke bare halvstatlige selskaper som har mekanismer for at ledelsene skal kunne grafse til seg av fellespotten. Det samme skjer i bedrifter som er bygd på samvirketanken, hvor overskuddet og fordelene skulle gå til medlemmene. Hvorfor har dette skjedd?

Dette har skjedd fordi slike bedrifter sakte men sikkert også er blitt del av nettverket av direktører og styreledere. Også disse styrerommene er blitt sauset inn i ideologien om hvor ufattelig verdifulle de dyktige lederne er. Derfor må de lønnes, og lønnes, og lønnes. (Og de dyktige lederne, de slumper i ni av ti tilfeller til å være folk vi kjenner; folk som likner på oss, og som en gang kommer til å sitte i våre styrer.)

Overskuddet i en virksomhet skapes av hele organisasjonen. Men når overskuddet er skapt, skal det fordeles, og det blir gjort av dem som har makt til det – det vil si ledelsen. Når ledelsen stort sett bare omgås andre ledelser som snakker om hvor viktig det er å ha dyktige ledelser, bygger de seg en sjølforståelse som gjør det helt naturlig å berike seg. Hva skulle vitsen med en maktposisjon ellers være?

Gjennom forskjellige medlemskort har jeg også noen ørsmå maktposisjoner. Og nå bruker jeg nok medlemskortet i COOP litt sjeldnere enn før.

Mer koronasynsing fra professor Tvedt

 

Terje Tvedt fortsetter å skrive om koronaen og mot smitteverntiltakene uten å forholde seg til ett eneste tall. ( https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/qA4EBz/koronastrategien-og-samfunnets-sunnhet ) Det blir som når nettets pandemifornektere, helt uten tallgrunnlag, fortsetter å påstå at Covid-19 bare er en mild influensa. Men sia jeg åpenbart har mye større respekt for tall enn professor Tvedt, får jeg prøve å hjelpe til litt:

I Storbritannia er det pr dato (23. april) registrert 127.345 dødsfall som skyldes Covid-19. Det utgjør 0,2 % av befolkningen. På litt over et år har pandemien krevd nesten en fjerdedel så mange britiske liv som 2. verdenskrig krevde på nesten seks år: Det er grunnen til at britene, i likhet med amerikanerne, begynner å sammenlikne pandemiens dødstall med krigens.

Tallet i Storbritannia ville ha vært enda mye høgere hvis ikke regjeringen hadde satt inn svært strenge tiltak for å begrense smitten – strengere enn noe vi har sett i Norge. Kritikken mot Johnsons regjering har likevel vært knallhard. Den har hovedsakelig gått ut på at myndighetene lot smitten få god tid til å spre seg i hele befolkningen før de satte inn særlig kraftige tiltak.

Mange andre land gjorde omtrent som Storbritannia: Nøle med tiltak inntil smitten hadde spredt seg til uhandterlige nivåer, slik at de ble tvunget til å stenge ned med midler som aldri ble aktuelle i Norge. Ifølge en studie fra det polytekniske universitetet i Madrid hadde Spania i 2020 en overdødelighet på over 24 %, sammenliknet med snittet for 2016 til 2019. Storbritannia hadde 17,9 % overdødelighet; Norge hadde 0,1 %.

Hvis Norge hadde hatt proporsjonalt like mange koronadøde som Sverige, ville det nå ha vært registrert 7.448 dødsfall her i landet – ikke 735, som er det faktiske tallet. Tvedt klarer ikke å se at det ene er noe bedre enn det andre. Han har heller ikke forklart hvilke samfunnsverdier Sverige har ivaretatt så mye bedre enn Norge at et forholdstall på over 10 i antall døde blir mindre viktig.

Enkelte bortforklarer forskjellen mellom Sverige og Norge med at nordmenn bor spredtbygd, i motsetning til svenskene. Ifølge SSB bor 82 % av oss nordmenn i byer og tettsteder, mot 87 % av svenskene. Andre tyr til «flaks» som forklaringsmodell, og fjerner dermed grunnlaget for enhver diskusjon.

Selvfølgelig er det ikke mulig for noen regjering å garantere innbyggerne evig liv. Så når Tvedt tillegger meg at jeg gjør «friheten fra trusler mot liv og helse» til et absolutt krav, overordnet alt annet, så vrangtolker han meg inntil det absurde. Som en annen debattant har påpekt: Avveining mellom forskjellige personers frihet og rettigheter må gjøres ut fra forholdsmessighet. Men i den avveiningen må liv og helse veie tungt, sjøl om det er nærliggende for mange av oss å tillegge andres helse litt mindre verdi enn vårt eget velvære.

Tvedt ordlegger seg som om myndighetenes koronatiltak utgjør trusler mot demokrati og ytringsfrihet, uten å påpeke en eneste begrensning i ytringsfriheten eller i våre demokratiske rettigheter. Uten dokumentasjon blir slik bekymring fortsatt bare synsing.

Det er dessuten verdt å merke seg at bekymringen for ytringsfriheten kommer fra en person som på kort tid har ytret seg over tilsammen 6,75 helsider på landets mest leste debattsider om samme sak. Så om ytringsfriheten her i landet er alvorlig truet, har trusselen ennå ikke nådd helt fram til professor Tvedt.

Professoral synsing over fire helsider om "makt og frihet"

 

I dag, 9. april 2021, setter professortettheten på debattsidene i «Aftenposten» en nesten uslåelig rekord: Fem av seks debattsider beslaglegges av professorer. Den sjette deles mellom to direktører, en tidligere statssekretær og en lærer. En kan altså fastslå at debattredaksjonen også i dag ivaretar sitt journalistiske mandat, nemlig å sikre gode ytringsmuligheter for landets sosiale elite.

Samtlige professorer ytrer seg om pandemien. Fem av dem meiner (sammen med en sivilist, som riktignok også er tilknyttet Universitetet i Oslo) at «smittetall kan ikke trumfe selve samfunnet». Neivisst; har noen sagt det? Men jeg skal la deres ytring hvile i denne omgangen, blant annet fordi de tilsammen innehar både medisinsk og juridisk kompetanse, sånn at de kan sies å ytre seg ut fra fagkunnskaper. Det kan en ikke si om historieprofessor Terje Tvedt, som aleine fyller fire (!) sider med pretensiøs synsing. ( https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/41wPPV/makt-og-frihet-i-smittejaktens-tid ). Derfor skal jeg konsentrere meg om ham.

Han har synset om samme sak tidligere, den gangen bare over to sider. Da la han fram sin kongstanke om at myndighetene, heller enn å innføre drastiske smitteverntiltak, burde ha utvidet kapasiteten i helsevesenet. Da kunne koronaen ha fått bølge fritt over landet uten å gjøre særlig skade, mens alle alvorlig sjuke ville ha fått betryggende behandling. Nå pukker han videre på den samme fikse idéen, denne gangen over fire sider. (For spesielt interesserte: Dette er egentlig en nær slektning av Great Barrington-erklæringa, som forlengst er plukket i fillebiter av fagfolk innen helse og smittevern verden over. Det er det tvilsomt om Tvedt er klar over.)

Det kan jo godt hende at mye mer burde ha vært gjort for å styrke behandlingskapasiteten. Men det ville på ingen måte ha gjort omfattende smitteverntiltak overflødige. Helseministeren har prøvd å forklare historieprofessoren hvorfor et frislepp ville ha fått langt større skadevirkninger enn vi har hatt under pandemien, men den forklaringa har professoren nektet å oppfatte. Hovedgrunnen til det er antakelig manglende tallforståelse. Han raljerer over «R-tallet, som nesten ingen hadde hørt om før 2020», uten å skjønne hva dette tallet uttrykker. Det er tydelig at eksponensialfunksjonen ikke står særlig sterkt innen historiefaget:

R-tallet står for «reproduksjonsfaktoren» og uttrykker hvor mange personer én smittet person i gjennomsnitt fører smitten videre til. Så lenge dette tallet er høgere enn 1, vil antall personer som er smittet stige og stige, helt til store deler av befolkningen er eller har vært smittet. Hvis tallet for eksempel ligger konstant på 2,5 med en smitteperiode på ti dager, vil én smittet person smitte 2,5 nye. Disse vil i sin tur smitte 6,25 nye, som smitter 15,6 nye, som smitter... - Etter to måneder vil én person ha ført smitten videre til (2,5 + 6,25 + 15,6 + 39,1 + 97,7 + 244) = 405 personer. Lenge før det er kommet så langt vil skadene være så åpenbare at smitteverntiltak tvinger seg fram, uavhengig av hva historieprofessorer måtte meine. Kyndige fagfolk med god tallforståelse anbefalte derfor at det skulle settes inn tiltak lenge før skadene ble så tydelige som i Nord-Italia. Det er grunnen til at vi har sluppet såvidt lett fra det i Norge.

Det kan hende at Tvedt har hørt vage ymt om «flokk-immunitet», som enkelte forståsegpåere (blant annet i Sverige) fablet om i begynnelsen. Slik flokk-immunitet oppnår vi når antall nye smittetilfeller er lik antall personer som slutter å være smittebærere. Hvis reproduksjonsfaktoren uten smitteverntiltak ligger på 2,5, oppstår den når 60 % av befolkningen har vært smittet. Det betyr ikke at viruset ikke lenger smitter nye personer, men det betyr at antall personer som er sjuke samtidig passerer toppen. I det lange løp vil så godt som hele befolkningen bli smittet.

USA har ikke hatt noe særlig effektivt smittevern før massevaksinering av befolkningen kom i gang. I det landet er pr. i dag 573,877 personer døde, ifølge statistikken som samles på www.worldometers.info . Det utgjør mer enn 1,7 promille av befolkningen. Landet har aldri vært i nærheten av å oppnå flokk-immunitet på den «naturlige» måten: Antall registrerte smittetilfeller utgjør ifølge samme statistikk 31,7 millioner. Det betyr at 1,8 % av registrerte smittetilfeller har endt med døden. Antakelig har minst dobbelt så mange vært smittet uten at det er blitt registrert, men uten vaksine ville man likevel ikke ha vært i nærheten av flokk-immunitet. Antall dødsfall ville ha fortsatt å stige kraftig i lang tid ennå.

Oversatt til norske forhold ville 1,7 promille bety 9.000 døde, og uten vaksine ville ikke pandemien ha stoppet der heller, hvis den fikk spre seg fritt. Kunne slike dødstall ha vært unngått hvis Regjeringa hadde gjort slik historieprofessoren insisterer på at den burde ha gjort – styrke kapasiteten og ellers la alt skure?

Historiene fra USA, hvor garasjer og lagerskur ble tatt i bruk for å gi plass til alvorlig sjuke personer, gir et tydelig svar: Det ville ha ført til at stadig flere døde i provisoriske sjukestuer også hos oss, mens overarbeidete leger og sjukepleiere jogget rundt og ordnet respiratorkøene så godt de kunne. Å hastverksutdanne titusenvis av ufaglærte til hjelpepleiere (som i sin tur ville ha blitt smittet) ville heller ikke ha vært mulig, for ikke å snakke om alle de ekstra legene som vi også ville ha trengt.

Tvedt viderefører myten om at uten drastiske smitteverntiltak ville ikke pandemien ha fått særlig alvorlige virkninger i samfunnet. Han skriver: «Det å være opptatt av konsekvensene for barns psyke, arbeidsløsheten og næringers sammenbrudd blir naturlig nok oppfattet som en distraksjon.» For det første er dette en grov karikatur av myndighetenes holdning til disse problemstillingene. Men for det andre slutter Tvedt seg til den naive skare som innbiller seg at en frittherjende pandemi ikke ville ha fått noen konsekvenser for barns psyke, for arbeidsledigheten eller for næringers sammenbrudd. Tilstandene i alle land hvor pandemien har fått herje friere enn i Norge burde ha fått ham til å innse: Det er ikke sunt for barns psyke om besteforeldrene dør, om foreldrene blir sjuke og sengeliggende, om skolen må stenge fordi lærerne blir sjuke. Arbeidslivet i Nord-Italia slapp slett ikke uskadd fra pandemien før smitteverntiltakene kom på plass. Alternativet til kraftig nedbremsing var aldri at samfunnet kunne fortsette «som normalt»: I hvert fall finns det ingen eksempler på land i den virkelige verden der en slik politikk har vært vellykket.

En veit ikke om en skal le eller gråte når historikeren blir medisiner: «Å hindre at mennesker blir syke ... kan i det lange løp true sivilisasjonen selv, siden det er virus som trigger det kollektive immunforsvar,» klarer han å skrive. For «bare en smitteutsatt befolkning kan være en sunn befolkning. Det var jo, for eksempel, mangel på motstandsdyktighet som nesten utryddet befolkningen i Sør-Amerika da spanjolene kom dit...» Urbefolkningen i Sør-Amerika var altså usunn, fordi den ikke hadde vært utsatt for smitte som kunne «trigge immunforsvaret»?

Immunforsvaret fungerer ikke på den måten. Befolkningen i Mexico hadde helt sikkert et fortreffelig immunforsvar som tok seg av de fleste stedlige sjukdommer for spanjerne kom dit. Likevel sank befolkningen fra anslagsvis 25 millioner til 6,3 millioner i løpet av en menneskealder, fra 1519 til 1548. Det skyldtes ikke at befolkningen var spesielt usunn: Det skyldtes at de ikke hadde noen immunitet mot nye virus fra Europa, deriblant kopper og meslinger. - Og at denne befolkningen ble redusert til en fjerdedel av nye, ukjente virus, det skal være et argument for at nye virus bør få herje fritt? Som de sier i fjernsynet: Real-ly?

Som sagt kan det hende at historieprofessoren har problemer med tallforståelse. Han skriver nemlig: «Det er foreløpig ikke mulig å svare generelt på om Norges strategi var bedre eller verre enn Finlands, Frankrikes, New Zealands, Sveriges eller Floridas.» - Det kommer selvfølgelig an på hvilke kriterier en legger til grunn. Men et uttalt og svært viktig mål – i Norge som i andre land – har i hvert fall vært å spare menneskeliv. Og etter det kriteriet er det ganske enkelt å fastslå empirisk hvem som har lykkes dårligst: Florida har pr dato 33.922 døde (1.579 pr million innbyggere); Frankrike har 98.065 døde (1.500 pr million); Sverige har 13.595 døde (1.340 pr million). Og Norge? 684 døde; dvs 125 døde pr. million. - Sverige har altså 10,7 ganger så mange døde pr million innbyggere som Norge. Det samme forholdstallet bevares også i de nye dødstallene. Er det likevel plent umulig å fastslå at Norge har lykkes mye bedre enn de aller, aller fleste etter dette kriteriet? Da spør jeg igjen: Er det virkelig så vanskelig å skjønne tall?

Tvedt antyder at vi er i ferd med å miste grunnleggende demokratiske rettigheter. Virkelig? Er det ikke lenger det representative demokrati, ved Storting og regjering, som styrer landet? Er ytringsfriheten alvorlig truet? Jeg registrerer jo at «Debatten», «Politisk kvarter» og «Dagsnytt atten» lever i beste velgående. Det publiseres også alle slags leserinnlegg og kronikker, kloke som vrøvlete, og valget til høsten er ennå ikke avlyst. Å dramatisere tilstanden til en slags langsom kvelningsdød for demokratiet og rettsstaten er rett og slett hysterisk. Vi er godt nok forsynt med konspirasjonsteorier allerede; vi trenger ikke historieprofessorer som konstruerer enda flere.

I sitt svulstige forsvar for det han trur er «frihet» avslutter Tvedt sin kronikk slik: «Dette handler om ... å bevare og styrke det beste vi har: Et skjørt, demokratisk samfunn hvor alt må kunne diskuteres, og som hviler på ideen om at innbyggerne må ha en høy grad av personlig frihet og ansvar.»

Tvedt har ikke møtt særlig alvorlige hindere mot å utøve sin demokratiske rett til å diskutere så mye han vil i store opplag. Det kan riktignok være vanskeligere for andre som mangler tittel og kjendisfaktor å slippe til over fire sider på landets mest leste debattsider, men det er ikke noe nytt.

De fleste av oss er dessuten like opptatt av å bevare den personlige friheten i det norske samfunnet som Tvedt skriver at han er. Det gjelder også friheten fra trusler mot liv og helse. Hvis jeg skulle ha rett til å spre så mye smitte jeg bare vil, ville min uhemmete utfoldelse være en trussel mot din frihet.

I et samfunn må alle finne seg i at ens egne rettigheter begrenses av andre menneskers tilsvarende rettigheter. John Stuart Mill blir av og til tillagt følgende sitat: «My right to wave my fist ends where your nose begins.» Det betyr også at min rett til å spre virus slutter der hvor din nese begynner. Derfor må jeg bruke munnbind i butikken, og derfor må jeg sitte i karantene hvis jeg har utsatt meg for smitte, sånn at jeg ikke smitter deg. Det er et spørsmål om frihet – ikke bare for meg, men også for deg.