Smitten øker. Må vi stenge ned igjen?

 

Smitten øker igjen. Likevel tar styresmaktene situasjonen med fatning: Norge kan etter all sannsynlighet oppheve de siste restriksjonene i løpet av september, sier Høie, og pådrar seg straks beskyldninger om at slike løfter bare er valgkamputspill.

For min del anser jeg beskyldingen om valgkamputspill som et valgkamputspill. Høie tar alle nødvendige forbehold, slik kan bruker, og han har ryggdekning av fagfolk som sier omtrent det samme. Han har en historikk for å uttale seg oppsiktsvekkende ærlig (til politiker å være). Ikke er han på valg heller, men han har et rykte som skal leve videre også etter valget. Hvis han sier at det er mest sannsynlig at det vil være forsvarlig å åpne for fullt i løpet av september, så er det nok akkurat det han meiner også. Og slik som sentralbanksjefen informerer om en sannsynlig rentebane, slik han ser den nå, slik informerer helseministeren om en sannsynlig bane for åpning. Det er en del av jobben hans.

Enkelte skribenter mistenker regjeringa for å levere ei giftpille til statsminister Gahr Støre. Resonnementet er at hvis Ap med tilhørende herligheter (hvem som nå kan regnes til «herlighetene» på det tidspunktet) vinner valget, så får han den sure jobben med å stenge ned igjen, etter at Solberg har lovet fullt frislepp. Da kan han ha det så godt, da! - Jeg trur ikke på sånne spekulasjoner heller: Politikere flest i dette landet er ikke så «smarte» som denne spekulasjonen antyder – så dumme er de ikke. Intrigen hører hjemme i rollespillet Junta, ikke i traust norsk politikk.

Høies resonnement bygger på følgende:

• Sjøl om smitten øker, er det få som blir alvorlig sjuke. Det kommer av at det er flest unge som blir smittet, fordi de fleste i øvre aldersklasser er fullvaksinert.

• Innen utgangen av september vil så godt som hele den vaksne befolkningen, og en god del av ungdommene, være fullvaksinert.

• Smitten vil fortsatt være der. Men på grunn av vaksinering og tidligere gjennomlevd smitte vil den ikke lenger gi særlig store helseskader. Dette blir et virus vi venner oss til å leve med, akkurat som influensa.

Resonnementet er greitt, men det er et par haker ved det:

• Vaksinen gir langtfra 100 % immunitet. Det ser ut til at den ikke virker fullt så godt mot deltavarianten, som nå har erobret omtrent hele markedet. Muligens vil den virke enda mindre effektivt mot den neste varianten, og den neste, og...

• Det oppstår stadig nye varianter. Mutasjoner er kopieringsfeil, og i løpet av én enkelt infeksjon i én enkelt person skjer det mellom 100.000 og 100.000.000 slike kopieringsfeil, ifølge en kilde som har regnet grundig på slikt: «The total number and mass of SARS-CoV-2 virions», https://www.pnas.org/content/118/25/e2024815118 . (Jeg har ikke kompetanse til å vurdere disse beregningene – det har kanskje du. Men studien er publisert i «Proceedings in the National Academy of Sciences», og da er den ikke helt på jordet.) De fleste kopieringsfeil er harmlause, og det trengs kombinasjon av mange sånne feil for å få fram en helt ny variant. Men i det lange løp overlever de variantene som klarer seg best i kampen mot vaksiner og andre hindringer – sånn virker evolusjonen.

• Daglig registreres det en snau million nye infeksjonstilfeller i verden: https://www.worldometers.info/coronavirus/ . Antall uregistrerte er nok minst like stort. Gang ut med antall kopieringsfeil pr. infeksjon, så ser du hvor det bærer hen. Før eller seinere flater det nok ut, men hold ikke pusten: Det er laaangt igjen, blant annet fordi vaksinering fortsatt er et privilegium forbeholdt de aller rikeste, altså sånne som oss.

• Det blir altså stadig flere nye varianter. Dermed øker også risikoen for at den neste varianten som overtar markedet også vil være ekstra ufyselig. Viruset har riktignok ingen særlig fordel av å være ufyselig, men hvis ufyseligheten ikke utgjør noen ulempe heller, så sprer den seg hvis den er mer smittsom og vaksineresistent enn forrige utgave. Hvis en slik variant dukker opp i Novosibirsk eller i Bogota, så kommer den snart til et kjøpesenter nær deg.

Dermed kan det hende at deltaviruset viser seg så plagsomt at det blir nødvendig å stenge ned samfunnet enda en gang, uansett hva Høie sier i dag. Det er derfor han tar forbehold, akkurat som sentralbanksjefen.

Følgende kan også hende: En fullvaksinert befolkning vil møte stadig nye varianter med stadig nye tilfeller av mild forkjølelse. Sjukefraværet kan gå litt opp, men få blir alvorlig sjuke. På den måten blir befolkningens immunforsvar mot nye utgaver av Covid-19 oppgradert fortløpende, akkurat som når vi møter stadig nye utgaver av influensa. Hvis vi – som New Zealand – stenger ALL smitte ute, så blir kanskje ikke befolkningen tilvendt de nye variantene på naturlig vis, sjøl om vi i utgangspunktet er fullvaksinerte.

Virologi og mikrobiologi er svært krevende fagfelt. Det veit jeg, etter å ha prøvd å lese noen rapporter om mutasjonsfrekvenser hos virus. Jeg skjønner ikke bæra av de lange utredningene, for jeg har ikke det faglige grunnlaget. Det er det andre som har, og da overlater jeg til dem å sette opp beslutningsgrunnlaget når det skal gjøres et vedtak. Å meine noe stikk motsatt av det fagfolk flest meiner minner om hobbykirurgi pr korrespondanse.

Jeg registrerer dessuten at heller ikke virologene har bastante synspunkter på åssen Covid-19 kommer til å utvikle seg. Da trur jeg det er ganske dumt av både deg og meg å være alt for skråsikker også. Regjeringen og helsemyndighetene har til oppgave å manøvrere i en usikker verden, basert på den kunnskap som til hver tid er tilgjengelig. Hittil har de klart det svært godt; jeg ser i hvert fall ingen som har klart det bedre.

Må vi stenge ned landet igjen? Det veit jeg ikke. Det veit ikke du heller. «Lytt til erfarne fjellfolk,» står det i fjellvettreglene. En får så her.

La ikke plasthysterikerne ødelegge norsk økonomi!

 

Plast er et fantastisk produkt. Det er nesten uslitelig; det kan være hardt eller mjukt, alt etter behov; det er uovertruffent som innpakningsmiddel, det kan brukes til poser, det kan brukes til alt fra teskjeer til store båter – alt like slitesterkt. Plast har erstattet glass til alt som selges i flasker av tre gode grunner: Økonomi, vekt, brukervennlighet. Det har erstattet tre, metall, lær og dyresener i gjerder, taktekke, fiskegarn – nevn et produkt, så kan det lages av plast. Plast er grunnlaget for store industrieventyr, i Norge som i resten av verden.

Av og til må plastprodukter kasseres: Brukte plastposer; plastengler som har mistet vingene. Det er sjelden lønnsomt å smelte om plastprodukter, fordi det er mye billigere å lage nytt. Det er ikke nødvendig heller: Plast er et oljeprodukt, og vi har en overflod av olje i lang, lang tid framover. Så da går produktet i søpla. Du vil jo ikke ha brukte plastposer og tomflasker liggende rundt og slenge på plenen, så da får du samle søpla og kjøre den på fyllinga.

Vi har lang tradisjon her i landet for å dumpe plastsøpla i havet. Det kan vi trygt fortsette med: Havet er uendelig stort og blir aldri fullt. Plast er dessuten et naturprodukt som går i oppløsning til slutt, sjøl om det tar lang tid. Du synes kanskje det er stygt med plast som driver opp på norske strender? Da skal du vite at det aller meste av denne plasten kommer fra utlandet – Kina, Afrika, USA. Norge har jo ikke sitt eget hav; avfallet føres med havstrømmene i de store strømsystemene rundt hele kloden.

De verste plasthysterikerne vil forby plast i stadig flere produkter: Engangsbestikk, ja til og med flasker! De vil også innføre særnorske avgifter for å bruke plast i produkter som fortsatt er lovlige. De krever kraftige reduksjoner i bruk av innpakningsplast, og de har allerede fått innført en norsk særavgift på poser av plast.

Grunnen til dette hysteriet er påstanden om at «havet kveles av plastsøppel». Men det kan vi ta helt med ro; havet er enormt sammenliknet med våre små utslipp. Vi har kastet plast dit i generasjoner, og det viser ingen tegn til kvelning! Plast er dessuten, som sagt, et reint naturprodukt. - Noen har latt seg skremme av sentimentale reportasjer om en hval med magen full av plass. Men dette har vist seg å være et engangstilfelle; all plasten i hvalmagen var dessuten utenlandsk, så hva ville et norsk forbud ha hjulpet?

Og her er vi ved sakens kjerne: Norge slipper ut 0,13 prosent av den plasten som havner i havet! Det spiller altså ingen som helst rolle om vi slutter å tømme ut plast. De verste «synderne» er selvfølgelig Kina. Hvis vi absolutt skal gjøre noe med plasten i havet – et problem som er kraftig overdrevet – så får vi presse Kina til å redusere sine utslipp, heller enn å tukle med våre egne. Det siste hjelper jo ikke det skapte grann.

Særnorske avgifter og egne forbud mot plast fører bare til høgere priser for norske forbrukere, og dessuten: Økte kostnader for bedriftene, som skal overleve i et internasjonalt marked der alle andre bruker og kaster plast av hjertets lyst. Det vil altså sette hundretusener av norske arbeidsplasser i fare – bare fordi noen fanatikere har sett en film om en stakkars hval.

Bevar norske arbeidsplasser. La ikke plasthysterikerne ødelegge norsk økonomi! Det er nemlig det politikken deres vil føre til.

Og bare fortsett med å kaste tomflaskene og posene dine i havet, hvis det er enklest for deg. La deg ikke diktere av livsfjerne naturromantikere!

Covid-19, helse og sånt: Norge best i verden

 

Bloomberg er en kunnskapsbedrift som leverer statistikker, analyser og prognoser til finansielle institusjoner og andre virksomheter. Blant mye annet lager de nå for tida en månedlig oversikt over hvilke land som har klart seg best gjennom pandemien. De baserer seg på 15 forskjellige kriterier, deriblant motstandsevne, helsevern, vaksinering, total dødelighet og framgang i gjenåpning av samfunnet. I deres oversikt fra juli i år havner Norge på førsteplass, med Sveits og New Zealand på de neste plassene.

Du kan sikkert være uenig i denne plasseringa. Da får du være uenig i kriteriene, og ikke bare synse i veg etter tykkje og teft. For min del har jeg hele tida meint at det viktigste (men selvfølgelig ikke det eneste) kriteriet må være hvor mange liv man sparer. Jeg har registrert at mange i de skravlende klasser legger større vekt på helt andre ting: Helgeturer til landstedet i Sverige; ubehaget ved å bruke munnbind; retten til ubegrenset fredagsfyll. En profilert finanssynser fastslo at når hun ikke kunne reise på hytta i en periode, var det et brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Andre synsere har meint at restriksjoner på møtevirksomhet setter både ytringsfriheten og demokratiet i alvorlig fare, og i selskapslivet såvel som i NRKs kulturprogrammer går mange rundt med et ubendig behov for å fly rundt og klemme både ghu og Hermann.

All denne survinga blant synsere har fått meg til å lure på hva slags persilleblader vi er blitt med alle våre privilegier her i bortskjemt-landet, når folk på ramme alvor ytrer seg som om kløen i egen navle er viktigere enn menneskeliv. Noen midlertidige begrensninger gjør visstnok at «vi er fratatt alt som gjør livet verdt å leve», som en av disse synserne skrev, fordi han ikke kunne rangle som vanlig med kompisene sine på stampuben eller dra på shopping til London. Likevel har jeg sett at han skriver trøstig videre. Så han tok altså ikke konsekvensen av at livet ikke var verdt å leve.

En dag kan vi bli utsatt for en ekte eksistensiell krise: En koronavariant som både er mye mer smittsom og mye mer dødelig enn alfa, beta, gamma og delta tilsammen; en kjempestor meteor midt i planeten; en supervulkan ett eller annet sted på kloden. (Det store utbruddet i Yellowstone er allerede kraftig forsinket.) Hvordan skal vi overleve en sånn katastrofe, vi som knapt kan overleve noen måner på hjemmekontor eller en påtvungen Norgesferie?

Jeg heier på ordentlige analyser som bygger på tall, ikke bare på privat synsing. Og det aller viktigste tallet er altså, i boka mi, antall døde. Etter internasjonal statistikk er det i skrivende stund 4,388 millioner koronadøde i verden. (Se https://www.worldometers.info/coronavirus/ .) Vi veit at i folkerike land – India, Russland, omtrent hele Afrika, store deler av Asia og Latin-Amerika – er det stor grad av underrapportering. Mange steder av politiske grunner: Nigeria, Zimbabwe, Venezuela, Afghanistan ligger liksom på nivå med Norge i antall døde pr. million? I Russland var det lenge politisk risikabelt å rapportere alt for stor spredning; i India dør de fleste av urapporterte årsaker – så en kan trygt anta at det relle tallet har passert 10 millioner.

Men i noen land, herunder Norge, EU og Storbritannia, fungerer den delen av helsevesenet som registrerer dødsårsaker. Her følger noen flere tall: USA 638.000 døde (1.917 per million innbyggere); Brasil 569.000 døde (2.658 pr million); Storbritannia 130.000 døde (1.918 pr million)... I Norden: Sverige 14.622 døde (1.438 pr million); Danmark 2.562 døde (441 pr million); Finland 995 døde (179 pr million). Og Norge, da: 809 døde; 148 pr million innbyggere. Mindre enn Finland; mye mindre enn Danmark; en tiendedel av Sverige. Alt sett i forhold til folketallet.

Nørges dødstall er ikke helt enestående: New Zealand er bedre; Kina er mye bedre. I begge disse landene, særlig i Kina, har det vært gjennomført tiltak som ville ha vært utålelige for svært mange mennesker her i landet, ikke bare for sutrekoppene. Så analysen fra Bloomberg tar hensyn til flere faktorer, deriblant hvor langt landet er kommet i vaksinering. Derfor befant USA seg tidligere helt i toppen, takket være det agressive vaksineringsprogrammet til Biden-administrasjonen. Nå detter USA på lista, for nå stanger Biden & Co mot politisk og irrasjonell vaksinemotstand, samtidig som smittetallene stiger. Israel har fått lovord for å ha kommet svært langt med vaksinering, men nå stiger smittetallene der også. Og antall døde pr. million er oppe i 718 pr million innbyggere, altså nesten 5 ganger Norges tall.

Så trass i ustanselig kritikk fra kverulanter og synsere kan vi være svært godt fornøyd med måten styresmaktene – både fagmyndighetene og regjeringen – har handtert pandemien på. Men ikke bare de. For om ikke Bloomberg var nok, så er det nettopp kommet en stor amerikansk undersøkelse av hvor godt helsetjenesten fungerer i 11 høginntektsland: USA, Storbritannia, Sveits, Sverige, Norge, New Zealand, Nederland, Tyskland, Frankrike, Canada og Australia. ( https://www.commonwealthfund.org/publications/fund-reports/2021/aug/mirror-mirror-2021-reflecting-poorly ) Undersøkelsen bygger på en mengde måltall fordelt på fem kategorier: Tilgang til helsetjenester, Tjenesteprosessen, Administrativ effektivitet, Likebehandling og Resultat av behandling.

Undersøkelsen viser at USA – kanskje til forbløffelse for amerikanerne, men ikke for noen andre – har de overlegent dyreste og dårligste helsetjenestene av alle 11 land. Men hvilket land kom klart best ut i denne undersøkelsen? Norge.

Så: Norge fikk en inngang til pandemien som mange land kunne misunne oss, takket være resolutte tiltak i starten, da myndighetene måtte ta beslutninger på et svært usikkert grunnlag. De fleste vi kan sammenlikne oss med famlet og fomlet så lenge at pandemien rakk å spre seg vidt og bredt i hele samfunnet: I Storbritannia som i Sverige viste det seg omtrent umulig å få kaviaren tilbake på tuben igjen når den først var ute. Deretter har tiltakene vært justert fortløpende – under stadig press, både fra sutrepomper og fra alle slags særinteresser – på en måte som har virket balansert og godt tilpasset situasjonen. Vi har dessuten hatt kommunikatorer – faglige og politiske – som har forklart og begrunnet tiltak på en begripelig måte, sånn at de stort sett er blitt forstått, akseptert og etterlevd av allmennheten.

Detaljer kan diskuteres og kritiseres, men i det store bildet har Norge handtert situasjonen bedre enn noe land det er rimelig å sammenlikne oss med. (Og da meiner jeg det er helt urimelig å sammenlikne oss med øylandet New Zealand eller det totalitære diktaturet Kina.) Men dessuten har vi hatt det beste utgangspunktet vi kunne ha for å handtere en så omfattende trussel mot liv og helse – nemlig et helsevesen som, i hvert fall akkurat nå, framstår som best i verden. Det gjelder både de fagfolka som har jobben med å levere helsetjenester; sjukepleiere, leger og andre ansatte i helsesinstitusjonene, og måten arbeidet organiseres og styres på.

Så kan du måpe og riste på hodet så mye du vil: Sjøl om tingene alltid kan gjøres enda mye bedre, er vi altså milevis borte fra den elendigheten som beskrives når det sutres over helsevesenets utilstrekkelighet. Kanskje kritikken av og til heller kan ta utgangspunkt i hvor godt helsevesenet faktisk fungerer, og rettes inn mot enkelte punkter eller områder der den kan bli enda bedre? Slik kritikk kan jo faktisk bli konstruktiv, ikke bare surmaget og urimelig.

Seinere kommer jeg til å meine en del om forskjellige (bort)forklaringer på hvorfor det egentlig har gått utrulig bra her i landet (hittil!). Men akkurat nå synes jeg det er grunn til å reflektere litt over at uavhengige, internasjonale undersøkelser fastslår at vi er best i verden, både i handtering av Covid-19 og i helsestell generelt. Det kan da ikke bare skyldes flaks, trur du vel?

"Når skal du skaffe deg elbil, Øyvind?"

 

Jeg propaganderer for solkraft og vindkraft fra morgen til kveld, og for raskest mulig elektrifisering av industri og transport. For verden må jo komme seg over fra karbonbasert energi til utslippsfri energi litt faderlig fort, ellers går det riktig ille med miljøet på kloden vår. Du synes det har vært fælt med varmebølger, oversvømmelser, skogbranner og orkaner alt nå, etter oppvarming på 1,1 grader? Vent til du ser hva som hender når verden er blitt 3 grader varmere. Eller mer. For det kommer den til å bli hvis vi ikke gjør noe med problemet. Oppskriften har vi.

Men vi må klare å bremse global oppvarming uten at samfunnet og arbeidslivet går i stå, ellers går vinninga opp i spinninga og vel så det! Uten privatbilen stopper Norge: Derfor må biltrafikken over fra bensin og diesel til elkraft. Vi må få elbiler i de tusen garasjer, helt ut til de drivende garn, og ladestasjoner ved vegkroer og kjøpesentere så langt øyet kan se. Og dermed er det mange som spør meg: Hvorfor kjører du ikke elbil sjøl, da?

Det lurer jeg også på! Til nå har jeg nøyd meg med å si: Det lønner seg ikke – verken økonomisk eller med hensyn til utslipp – å skifte midt i livsløpet til en bil. En stor del av utslippene foregår jo på fabrikken, før bilen har kjørt en eneste kilometer. Hver gang jeg kjøper en ny bil, setter jeg i gang sånne engangsutslipp. Og det skal en jo ikke gjøre hvis en ikke må!

Utslippskostnaden må avskrives over bilens totale kjørelengde, og jo lengre du kjører, jo lågere blir totale utslipp pr. kilometer. Følgelig: Kjør den bilen du har så lenge den går. Når den er gammel og mett av dager, frakter du den til de evige gjenvinningsmarker. Av stål er den kommet, til stål skal den bli; av stål skal den igjen oppstå! - Da er det på tide å kjøpe en ny en. Den neste bilen jeg skaffer meg blir altså en elbil, men først skal jeg bruke opp den jeg har. (Og hvorfor ble det ikke en elbil sist jeg skiftet, da? Lang historie, og livet er kort. Nå ser vi framover.)

Etterhvert har jeg skjønt at det nytter ikke bare å anta og synse når en skal meine noe om elbil: En må regne også. Så jeg har funnet noen tall.

Faktisk.no faktasjekket i si tid en påstand fra elbil-entusiaster om at det slippes ut like mye CO2 ved produksjon av en elbil som ved produksjon av en tilsvarende bensinbil. Konklusjonen etter grundig gjennomgåelse av data fra fjern og nær var: Helt feil. Faktasjekkerne viste bl a en rapport som var gjengitt i Teknisk Ukeblad, der det sto at en elbil i mellomklasse «koster» 10,1 tonn CO2 i produksjon, mot 5,5 tonn for en tilsvarende bensinbil. Hovedforskjellen ligger i energikrevende produksjon av batteri. - Andre kilder oppgir andre tall. Men trauste, gamle TU kan ikke være helt på jordet, tenker jeg, så jeg holder meg til dem.

Bensinbilen min bruker under 0,5 liter på mila om sommeren, og litt over om vinteren. Jeg kjører sikkert ikke optimalt, men det finns enda verre sjåfører. (Forskjellen mellom vinter og sommer skyldes ikke ufullstendig forbrenning, piggdekk eller andre gode, tekniske forklaringer. Den skyldes at det er kaldt om vinteren og varmt om sommeren, og luftmotstanden er større når det er kaldt enn når det er varmt. Dermed trengs det mer energi for å tilbakelegge samme distanse på samme tid. Spør en skøyteløper.) Og bensin gir fra seg 2,32 kg CO2 for hver liter som forbrenner. Ved et forbruk på 0,5 på mila slipper den altså ut 1,16 kg for hver mil jeg kjører. Hold godt fast på det tallet.

Elbilen går på strøm. Jeg skal være generøs og si at en tilsvarende bil til den jeg har bruker 1,8 kWt på mila. (Nå vil elbil-entusiastene skrike opp: Er du tullerusk! Den bruker mye mindre! Jeg, for eksempel, kjørte fra Flekkefjord på - - javisst, javisst. Men jeg er en klønete elbilist som trøkker klampen i bånn i lange motbakker, og da renner kilowattimene ut.) Merk at energiinnholdet i 0,5 liter bensin er 4,55 kWt: Det meste av energien den bruker er altså bortkastet; den blir til varme og lyd. «Brrum brrum! Sier pappas bil.» Det er lyden av ineffektivitet.

Strøm er ikke utslippsfri, hvis noen trur det! Men nesten, her i landet: Ifølge NVE kostet strøm forbrukt i Norge 17 g CO2 pr kWt i 2019. Strømmiksen i EU, derimot, som består av en herlig blanding av strøm fra gass, fra køl, fra atomkraft og fra vindmøller, snittet ut på 255 g pr kWt i 2019, ifølge European Environment Agency. (Elbilmotstandere bruker å regne med mye høgere tall som er 10 år gamle. Verden endrer seg, ikke minst i EU, og ifølge deres egne prognoser skal de snitte ut under 100 g pr kWt i 2030.)

Så da kan vi regne! La oss finne den kjørelengden jeg må passere for at bensinbilen min og en tilsvarende elbil skal ha kostet like store utslipp. La oss kalle denne magiske lengden L. I Norge er den gitt ved:

5.500 kg + 1,16 kg x L = 10.100 kg + 0,017 kg x 1,8 x L,

det vil si: L er 4.071 mil, eller 40.710 km. Så langt må jeg altså kjøre akkurat denne el-bilen for at det skal lønne seg, reint utslippsmessig. - Men når jeg så har kjørt 200.000 km, har bensinbilen forårsaket i alt 28,7 tonn, og elbilen 10,7 tonn. Og deretter - -

Når vi bruker EU-tall, ser vi at L blir litt større: På EUs elmiks måtte jeg kjøre 65.620 km før elbilen lønner seg med hensyn til utslipp. Etter 200.000 km eller mer? Det kan du regne ut sjøl.

Disse tallene er ikke fullstendige: For at bensinen skal komme på tanken, må oljen finnes og pumpes opp. Så må den fraktes, destilleres og distribueres. Tankbilene går ikke på strøm, de heller. Elbil-tilhengere vil si at utslippene fra denne prosessen er like store som utslippene ved forbrenning. Men elektrisiteten skal også distribueres: Det trengs kopper som skal finnes, graves ut, fraktes til fabrikker der den blir til ledninger, og så skal ledningene legges. Ladestasjoner skal installeres. Alt dette gir enorme utslipp, påstår elbilmotstanderne.

Alle sånne infrastrukturkostnader ser jeg bort fra! «Flyene går jo likevel,» sa Per Kleppe, da han skulle forklare hvorfor det ikke kostet skattyterne noe at han brukte bonuskortet sitt privat. Det samme sier jeg, ellers blir det aldri noe regnestykke.

I grunnlagstallene jeg bruker, «koster» altså elbilen 4,6 tonn mer å produsere enn bensinbilen, først og fremst på grunn av energien som går med til å lage batteriet. Her inngår det nok betydelige mengder karbonbasert kraft. Etterhvert som verden beveger seg over på karbonfri kraft, vil forskjellen på grunn av energien ved batteriproduksjon gå ned.

På nettet vil du finne du massevis av «livsløpsanalyser» som sammenlikner elbiler og andre biler. Disse konkluderer som oftest med at etter en viss kjørelengde – typisk 50.000 km, avhengig av tykkje og teft – vinner elbilen med hensyn til utslipp. Og fra dette skjæringspunktet øker forskjellen til fordel for elbil dramatisk.

Men når jeg nå har en bil, så har CO2-skaden fra fabrikken allerede skjedd. Nå må jeg spørre meg: Hvor langt kan jeg kjøre med den bilen jeg har, før jeg når det punktet der det ville ha lønt seg (utslippsmessig sett) om jeg heller hadde skiftet ut bilen i dag? Det punktet er der hvor fortsatt kjøring med bensinbilen min treffer totale utslipp hvis jeg heller kjøper en elbil akkurat nå:

1,16 kg x L = 10.100 kg + 0,017 kg x 1,8 x L

og altså: L = 8.938 mil, eller 89.380 km. - Kommer jeg til å kjøre så langt med bensinbilen min? I så fall burde jeg heller skaffe meg en elbil i dag.

Min intelligente leser vil straks innvende: «Du kan gjøre akkurat det samme regnestykket neste år. Og året deretter. Og året deretter. Og så videre! Du vil jo i praksis aldri nå det punktet hvor det heller ville ha lønt seg å skifte den dagen du setter opp regnestykket.»

Sant nok. Men likevel ikke: Før eller seinere når bilen sin Best Før-dato. Og hvis den inntreffer før jeg har kjørt 89.380 km fra i dag, så vil det ha lønt seg å vente, også med hensyn til utslipp. Jeg kommer nok til å bytte til elbil før jeg har kjørt alle disse kilometrene. På det tidspunktet vil antakelig utslippene forbundet med batteriproduksjon ha blitt mindre også.

Framtida er usikker. Det som likevel er helt sikkert, er at hvis jeg skaffer meg ny bil en gang, så blir det en elbil. I mellomtida soner jeg mine utslippssynder ved å betale alle tenkelige CO2-utgifter uten å mukke. Gakk hen og gjør likeså!

Forskningen er gjennomsyret av svindel og bedrag!

 

I partiet Vi Ekte Norske har vi lenge hatt mistanke om at forskning er en svindyr hobby som eliten driver med, og som vi vanlige skattebetalere må bekoste. Mistanken er blitt styrket av flere overskrifter vi har sett det siste året. Derfor bestemte vi å holde noen kveldsmøter for å finne ut hva forskerne driver med. Her er det vi har funnet ut til nå:

• Biologene har laget noe de kaller «utviklingslæren», der de påstår at dyr og planter har utviklet seg i hundrevis av millioner år! De påstår også at menneskene stammer fra apekatter, og at vi oppsto i Afrika. Derfra har vi vandret ut i hele verden, også til Norge, sier de. Men vi veit jo at verden ble skapt i år 4004 før Kristus, og at vi ekte nordmenn har bodd her sia da. Svindelen om at vi stammer fra apekatter og at vi har forfedre blant svartingene drives for å lure oss til å godta masseinnvandring, og for at forskerne skal bli rike.

• Filologene - sånne folk som liksom skal ha greie på språk – påstår at norsk er et «indoeuropeisk» språk, og at det kom hit til landet sammen med folk fra Svartehavet. Men når du hører folk fra India, Pakistan og andre steder hvor de snakker ubegripelig kaudervelsk, skjønner du jo at vårt vakre språk ikke har noe som helst med slik babling å gjøre. Den kan de drive på med i Langtvekkistan, men ikke her. Svindelen om språk drives for å lure oss til å godta masseinnvandring, og for at forskerne skal bli rike.

• Geologene påstår at Jorda ble laget for fire og en halv milliard år sia, og astronomene sier at hele universet begynte for over 13 milliarder år sia. De påstår også at det utvider seg, og at stjernene fyker bort fra hverandre. Men du ser jo med dine egne øyne ei stjerneklar natt at de står stokk stille! Dette tullet deres blir oppmuntret av fysikere som driver med noe de kaller relativitetsteori og kvantefysikk også. Men som sagt før så veit vi at Jorda ble skapt i år 4004 før Kristus. Svindelen om det gigantiske universet drives for å lure oss til å godta masseinnvandring, og for at forskerne skal bli rike.

• Legene påstår at vi har hatt en pandemi som har tatt livet av mange millioner mennesker. Men vi i partiet har avslørt at «pandemien» bare er en vanlig influensa, og at nedstenging og smittevern har vært påtvunget oss fordi Staten vil kontrollere oss! Koronasvindelen drives for at vi skal finne oss i alle slags forbud, og for at forskerne skal bli rike.

• På vårt neste møte skal vi snakke om geografi og diskutere påstanden om at Jorda er rund som en ball. Jeg kan lett tenke meg noen slutninger vi kan komme til å trekke.
  
  

Jo mer vi graver, jo mer forskningssvindel finner vi altså. Den klarer vi fint å avsløre på tre timer etter middag, uansett fagområde. Det kommer av at vi er praktiske folk med lang erfaring fra livets skole. På noen få møter har vi avslørt utviklingslæren, geologien, biologien, astronomien, fysikken, filologien og skolemedisinen. Disse «forskerne» driver bare med svindel, og de tapper skattebetalerne for store summer, så alle disse fagene vil vi legge ned. Nå skal vi som sagt se litt på hva geografene driver med, og på det siste møtet før valget skal vi snakke om klimaforskerne og meteorologene. Det gleder vi oss til.

Pengene vi sparer på å legge ned forskningssvindelen kan vi bruke på å fjerne bompengene, bygge flere motorveger, halvere prisen på diesel og bensin, senke alkoholavgiftene kraftig, sende samer, muslimer og andre utlendinger tilbake dit de hører hjemme, samt subsidiere charterturer til Syden. Dessuten må vi ha noen kloke koner til fødestasjonene, men de er mye billigere enn leger. Så kan vi virkelig få fart på Norge! Samtidig kan vi få gitt en skikkelig trøkk til den snørrhovne eliten som har lest mange bøker og trur de skjønner noe. Det fortjener de.

Godt valg! Stem på partiet Vi Ekte Norske – det er VI som tar landet vårt framover!

Laurel Hubbard som "kvinne": Toleranse og tull i idretten

 

VG-kommentator Leif Welhaven skriver et langt stykke om «Kjønnsfloke i OL» uten å berøre det som er kjernen i problemstillingen, nemlig dette: Det finnes to biologiske kjønn, og det er like umulig å endre sitt biologiske kjønn som å endre sin biologiske art. Jeg kan aldri bli biologisk kvinne, uansett om jeg skulle ønske det aldri så intenst, akkurat som jeg aldri kan bli en biologisk sjimpanse.

Laurel Hubbard får delta i OL som «kvinne», enda han er og blir biologisk mann. Kroppen hans vil aldri produsere egg, uansett hvilke hormoner han tilfører den. Samtidig finnes det flere biologiske kvinner som nektes å delta fordi kroppene deres naturlig produserer mer testosteron enn det nivået en kvinnelig idrettsutøver får «lov» til å ha. Best kjent er sørafrikanske Caster Semenya. To andre utøvere som nektes deltakelse av samme grunn er Christine Mboma og Beatrice Masilingi fra Namibia. Av disse kvinnene kreves det at de skal dope seg ned fra sitt naturlige testosteronnivå for å få lov til å delta som kvinner. Alle nekter. «I am a woman and I run fast,» sier Semenya, som sant er. Men det er ikke godt nok i idretten lenger.

Argumentet for å stenge ute kvinner med naturlig høgt testosteron-nivå er at dette nivået gir dem en «urimelig» fordel. Det er aldri blitt særlig godt dokumentert hvor stor denne fordelen er. Men å utestenge folk på grunn av naturlig medfødte fordeler blir som å kreve at Michael Phelps skal amputere ned fotbladene sine til mer alminnelig størrelse, eller at lange og tynne høydehoppere skal hoppe med blylodd. Utestengelse av kvinner med naturlig høgt testosteron-nivå er bare blitt logisk nødvendig fordi testosteronnivået er blitt et kriterium for å godta biologiske menn som sier de er kvinner.

Det er aldri blitt klargjort hvorfor å «føle seg» som det ene eller det andre kjønnet absolutt må trumfe biologien. Idretten demonstrerer hvor absurd situasjonen blir når toleransen for folks følelser blir så politisk hyperkorrekt at den vipper over i reinspikka tull.

Men hvor er toleransen for Semenya, Mboma og Masilingi, som bare ønsker å få konkurrere som som akkurat det de er, nemlig kvinner – med akkurat de kroppene som naturen har gitt dem?

Kjønn, identitet og makt: En rapport fra krigen

 

I Storbritannia ble det for noen år sia forberedt et lovforslag om at enkeltpersoner kunne endre sitt juridiske kjønn ved å fylle ut et skjema og betale et lite gebyr. Disse planene forårsaket diskusjon, også i sosiale medier. Maya Forstater, en skatteekspert som arbeidet for Center for Global Development, tvitret sin oppriktige oppfatning om lovforslaget. Hun skrev blant annet: «Det jeg ikke kan begripe er at folk jeg beundrer, som støtter vitenskapen og som kjemper for menneskerettigheter og kvinners rettigheter, binder seg sjøl i knuter for å slippe å si den sannheten at menn ikke kan bli kvinner (fordi det kan såre mennenes følelser)». Hun skrev også: «Jeg deler bekymringene til @fairplaywomen om at en radikal utvidelse av den legale definisjonen av «kvinner», slik at den kan omfatte både menn og kvinner, gjør den til et meningsløst begrep, og vil underminere kvinners rettigheter og beskyttelsen av sårbare kvinner og jenter.»

Det skulle hun nok ikke ha skrevet. For ved dette senteret arbeidet det, som en lett kan forestille seg, mange rettenkende mennesker, og de ble fryktelig opprørt over skatteekspertens reaksjonære (eller «middelalderske», et yndlingsbegrep blant dem som er på parti med framtida) synspunkter. De ble så opprørt (er det lov å si oppskjørtet?) at de forlangte henne fjernet fra jobben. Dermed fikk hun sparken, sånn at toleransen og framskrittet kunne feire en ny seier.

Maya Forstater feiret ikke. Hun gikk til søksmål i arbeidsretten, og der tapte hun. Dommen falt i desember 2019. Dommeren begrunnet avgjørelsen blant annet med at hun ikke har rett til å «overse rettighetene til en transperson og den enorme smerten som forårsakes av feilkjønnethet ... Disse holdningene fortjener ikke respekt i et demokratisk samfunn.» Hele begrunnelsen var 26 sider lang.

Men som den hensynsløse personen hun var nektet Forstater å gi seg. Hun fastholdt at kjønn er uforanderlig, og at det må det være lov å si uten å miste jobben. Så hun førte saken videre, og i appellretten fikk hun medhold. Dommeren fastslo at sjøl om uttalelsene hennes kunne føre til at enkelte følte seg såret, kunne de ikke hevdes å angripe eller true noen.

Denne avgjørelsen er nylig falt. Den fastslo at Forstaters syn på biologisk kjønn som noe virkelig, viktig og uforanderlig er beskyttet av loven, også om enkeltpersoner føler seg krenket av et slikt syn. Hva som skjer med ansettelsesforholdet er fortsatt ikke avklart, og arbeidsgiveren er lite tilfreds med utfallet. Der arbeider det fortsatt mange rettenkende mennesker som ikke tåler feiltenkende kolleger. De kan ikke leve med at middelaldermørket igjen senker seg over arbeidslivet, kan du skjønne.

Det hører til historien at forslaget om å gjennomføre egenrapportering av ønsket kjønn er lagt til sides i Storbritannia. I Norge, derimot, er lovgiverne progressive og på parti med framtida, så her ble en slik lov innført allerede i 2016. Der står det: «Personer som er bosatt i Norge og som opplever å tilhøre det andre kjønnet enn det vedkommende er registrert med i folkeregisteret, har rett til å få endret sitt juridiske kjønn. Departementet kan gi forskrift om at loven skal gjelde for norske statsborgere bosatt i utlandet.» Etter at skattekontoret (!) har godkjent en formell søknad, blir kjønnet endret i folkeregisteret, og «Det juridiske kjønnet skal legges til grunn ved anvendelsen av andre lover og forskrifter.»

Maya Forstaters sak fikk ekstra publisitet fordi J K Rowling engasjerte seg til hennes fordel. Dette førte i sin tur til et ramaskrik der rettenkende mennesker i hele verden tok avstand fra Rowling – bl a med krav om at bøkene hennes skulle fjernes fra offentlige biblioteker. Slike krav er ennå ikke oppfylt, såvidt jeg veit.

Men rettenkerne gir seg ikke, selvfølgelig: Intolerante ytringer og ytrere må slås ned med hard hånd. Vi kan jo ikke tillate folk å meine hva som helst, bare fordi de påberoper seg naturvitenskap og andre middelalderske fordommer! Framskrittet ruller ubønnhørlig videre.