Even Aleksander av Innlandet

 

Karl 1. var den siste keiseren av Østerrike-Ungarn. Han var kritisk til forslaget om å dele dobbeltmonarkiet: Det ville gjøre de politiske forholdene i Europa svært ustabile, meinte han, og det ville slett ikke være til brødrefolkenes beste. Ikke ett øyeblikk var han opptatt av sin egen posisjon; han tenkte bare på hva som var best for østerrikerne, for ungarerne og for menneskeheten.

Jeg kan i farten ikke komme på ett eneste tilfelle av at toppsjefen i et land, et fylke eller en virksomhet har gått inn for å halvere sin egen makt. Når de har argumentert for å bevare egen makt og myndighet ubeskåret, har de alltid gjort det ut fra hensynet til noe allmennyttig, disse sjefene. De har aldri vært opptatt av sin egen posisjon. Alltid das Ding an sich, aldri das Ding für mich. Det skulle jo ta seg ut!

Ta for eksempel Even Aleksander Hagen (Ap). I likhet med partiet sitt var han motstander av tvangssammenslåing av Hedmark og Oppland til den nye konstruksjonen «Innlandet». Det var begge fylkestingene også, og ikke minst flertallet av velgere i de to fylkene, ifølge meiningsmålinger.

Så ble det tvangssammenslåing likevel, og Even Aleksander Hagen (Ap) ble fylkesordfører. Deretter var det stortingsvalg, og etter valget dannet Ap regjering sammen med SP. De to partiene var rørende enige om at tvangssammenslåtte fylker skulle deles igjen dersom fylkestingene ba om det. Aller mest enige var Senterpartistene, som meinte at tvangssammenslåing førte til sentralisering og større avstand mellom velgerne og de valgte.

Men nå hadde Even Aleksander Hagen (Ap) fått et mye større kontor enn før han ble tvangssammenslått. Fra dette kontoret fikk han mye videre utsyn, og nå ville han se framover. En deleprosess ville koste penger, meinte han nå – penger som heller kunne brukes til nyttige oppgaver, som for eksempel å rehabilitere fylkeshuset på Hamar, sånn at kontorene kunne bli enda finere, og det ble mulig å samle kompetanse på ett sted. (Nå ja; to. Det skulle fortsatt være kompetanse på Lillehammer også.) Deling ville dessuten ta lang tid og være til plage for de ansatte.

Toppbyråkratene, som også hadde fått større kontorer med bedre utsyn, var helt enige. Så da begynte både fylkesordføreren og toppbyråkratene å skrive og snakke om hvor viktig det var å se framover. I disse innleggene presenterte de nøkterne og uegennyttige argumenter om at det var best for økonomien og allmennheten at det «Innlandet» fikk bestå. «Innlandet: Fantastiske muligheter!» sto det på hjemmesida til storfylket.

Senterpartistene ville ha rådgivende folkeavstemming om spørsmålet. Det ville verken fylkesordføreren eller partiet hans; de ville se framover og få et fint, rehabilitert fylkeshus på Hamar. En enslig Ap-representant dristet seg til å meine at nå var det vanlige folks tur til å bestemme. Dermed ble rådgivende folkeavstemming vedtatt med én stemmes overvekt.

Men ennå var ikke løpet kjørt! Fylkesordføfreren satte i gang høringer. Samtlige kommunestyrer i Hedmark og Oppland ble bedt om å uttale seg om mulig deling av «Innlandet». Fylkeskommunedirektøren laget en innstilling som alle kommunestyrene kunne legge til grunn. Der sto det at «Innlandet» ikke burde deles, for nå var det viktig å se framover. De lokale Ap-gruppene i kommunestyrene rundt omkring mottok «signaler» fra fylkespartiet om at nå måtte en se framover.

I nesten alle kommunene i «Innlandet» har Storkoalisjonen – Ap og H – flertall, om nødvendig med støtte fra V og FrP. Følgelig vedtok de fleste kommunestyrene at «Innlandet» ikke burde deles, for nå var det viktig å se framover.

Leder i valgstyret var fylkesordføreren. Valgstyret bestemte at det skulle stemmes digitalt: Velgerne skulle presentere seg med sin bank-ID eller en offentlig tildelt elektronisk ID og stemme over nettet. Det ble laget en fin, elektronisk løsning som man måtte logge seg på for å kunne stemme.

Jeg logget meg på for å stemme. På innloggingsbildet fikk jeg tilbud om å få vite mer om hvilke saker fylkeskommunen tar seg av. Det sa jeg JA til, og da kom det opp ei lang liste over allmennyttige ting som Fylkeskommunen Innlandet gjør for innbyggerne. «Innlandet: Fantastiske muligheter!», sto det. Det sto ingenting om hva Hedmark eller Oppland kunne gjøre for innbyggerne. Så hadde jeg vært i tvil, ville jeg kanskje ha nølt: Kunne jeg virkelig ta sjansen på at de flotte videregående skolene kunne bli nedlagt; at fylkesvegene kunne bli dårligere vedlikeholdt; at bussforbindelsene kunne bli dårligere? - Omgitt av så mye mild markedsføring av Innlandet følte jeg meg som om jeg kom inn i et fysisk valglokale der veggene var tapetsert med valgplakater for Innlandet Arbeiderparti.

På sida for avstemming kunne du dessuten få en oversikt over hvor mye administrasjonen meinte det kunne koste å dele fylkene igjen. I utredningen sto det at tallet var en antakelse. I kortversjonen var denne antakelsen blitt til en objektiv sannhet. - Derimot fant jeg ingen oversikt over hvor mye ei skikkelig oppgradering av fylkeshuset på Hamar kunne komme til å koste. Det har jeg funnet ut på andre måter; vedtaket i Innlandet Fylkeskommune sier 356 millioner. Det kan nok fort bli litt mer, skal du se.

11 prosent av velgerne i Innlandet er ikke-digitale. Det gjelder særlig mange av de eldste, som aldri har vært på Internett eller identifisert seg med sikker nøkkel over nettet. Så folk krevde at det måtte bli mulig å stemme manuelt også. Men fylkesordføreren og valgstyret vedtok at yngre pårørende kunne hjelpe de ikke-digitale med pålogging, og i verste fall kunne folk gå på rådhuset i sin kommune og få hjelp. Da måtte de først skaffe seg elektronisk ID, selvfølgelig.

I postkassene til alle «Innlandet»s husstander kom det en lapp med informasjon om rådgivende folkeavstemming. Der sto det også hvordan man kunne skaffe seg en elektronisk ID. Den lappen kom akkurat tidsnok til at hvis du reagerte lynraskt, kunne du rekke å få din elektroniske ID levert i lukket konvolutt allerede dagen etter at avstemminga var avsluttet.

Undersøkelser viste at de eldste var mest kritiske til tvangssammenslåing, og mest tilbøyelige til å stemme for oppdeling. Derfor ville mange motstandere av deling ha trukket et lettelsens sukk hvis noen hadde fortalt dem at valgdeltakelsen blant folk fra 80 år og oppover ble bare 28 %. Som republikanerne i USA veit: Et lurt knep for å sikre flertall er å gjøre det vanskelig for utvalgte grupper å stemme.

Sett under ett var det 46,7 % av de stemmeberettigete som stemte. Av disse var det 50,8 % som ville dele Innlandet; 48,2 % som ville beholde fylket. 1 % stemte blank. Resultatene var ikke før lagt ut på nettet før storfylketilhengerne begynte å snakke det ned: Med så liten deltakelse kunne jo ikke resultatet tillegges vekt!

I valgdeltakelsen var også 16- og 17-åringer regnet med, og av dem var det bare 30 % som stemte. Av 80+-åringene var det altså bare 28 % som stemte. At personer som ikke har stemmerett ved vanlige valg hadde liten deltakelse, ble altså et argument for at valgresultatet ikke var (særlig) gyldig. Og at mange som, ifølge meiningsundersøkelser, var tilbøyelige til å stemme for deling ble forhindret fra å stemme, det ble OGSÅ et argument for at flertallet for deling ikke var (særlig) gyldig!

Fylkesordføreren sa: «I realiteten er velgerne delt på midten.» Det hadde han rett i, men i en helt annen betydning enn den han tenkte på: I Oppland var det nemlig 58 % som gikk inn for deling. I Hedmark, derimot, ville 54,8 % beholde storfylket. På et fargekart over Innlandet, der «Ja til Innlandet»-kommuner var røde og «Del»-kommuner var grønne, utgjorde Mjøsregionen, med Hamar som episenter, en stor, rød rosett i et grønt hav. Argumentet om avstand og sentralisering kunne knapt illustreres bedre.

Forskjellen mellom Oppland og Hedmark illustrerer også mange opplendingers erfaringer gjennom mange år: Alt skal til Hamar. I store deler av landets politiske elite synes begrepet «Innlandet» lenge å ha vært synonymt med «Hamar med någå attåt». Da høghastighetsbane til Hamar ble vedtatt (i hvert fall i prinsippet!), var det jubel på Løvebakken: «Da vil hele Innlandet bli knyttet til arbeidsmarkedet i Oslo!» lød det fra flere politiske kanter. Tvangssammenslåinga endret ikke på noe; tvert imot var det nærmest en selvfølge at fylkeshuset skulle ligge på Hamar.

I privatlivet er det sånn at hvis den ene parten i et ekteskap vil skilles, så blir det skilsmisse, uavhengig av hva den andre parten meiner. En kunne jo tenke at sånn måtte det være i det politiske livet også? Men nei. Fylkesordføreren meinte at en måtte høre på hva kommunene sier også. Og flertallet av kommunestyrer hadde sagt Nei til deling, takket være gode råd fra (blant andre) fylkesordføreren. Even Aleksander Hagen (Ap) ville altså lytte mest til råd som kommunestyrene hadde gitt ham, fordi de hadde lyttet til råd fra Even Aleksander Hagen (Ap). Disse rådene må tross alt veie tyngst, meinte han, og nå må vi se framover.

I Ap hersker det demokratisk sentralisme, i samsvar med tradisjonen fra Lenin, Stalin og AKP(m-l). Så da representantskapet i Innlandet Ap med det minste mulige flertallet vedtok å stemme MOT deling, måtte hele partigruppa stemme mot deling i fylkestinget. Dermed blir det ikke deling. I motsetning til keiser Karl får Even Aleksander Hagen (Ap) beholde det store kontoret sitt.

I hvert fall inntil videre. Men nå må vi se framover: Neste år er det kommune- og fylkestingsvalg, og da er det vanlige folks tur igjen, en dag eller to. Både i Hedmark og i Oppland.

Om stordriftsulemper, ledelse og sånt

 

Tenk deg en virksomhet med et arbeidslag på 6 ansatte. De mottar, fordeler og utfører oppgaver. Det er det de lever av.

Det kan jo tenkes at det kommer akkurat passe oppgaver i akkurat passe fart til at hver ansatt har inntektsgivende arbeid hele tida. Det kan også tenkes at hver ansatt veit akkurat hvilke oppgaver hun skal gjøre, og i hvilken rekkefølge de skal gjøres, for at kapasiteten til arbeidslaget skal bli optimalt utnyttet. Det kan til og med tenkes at hver ansatt sørger for å skaffe seg akkurat den kompetansen hun kommer til å trenge for å fortsette å gjøre god nytte for seg i framtida.

Alt dette kan tenkes. Men det er mye lettere å tenke seg at ingen av disse antakelsene stemmer. Da trengs det ledelse og administrasjon hvis arbeidslaget skal få oppdrag og utføre dem på en måte som gir kroner i kassa og mat på bordet for de ansatte, nå og i framtida.

Derfor ansetter eierne av virksomheten en leder som skal ta seg av prioritering, fordeling og oppfølging, og sørge for at arbeidslaget alltid har nødvendig kompetanse. Hvis ikke kundene kommer av seg sjøl med oppdragene sine, må dessuten lederen skaffe oppdrag.

Kanskje er behovet for administrasjon og ledelse passe stort til én flink sjef. En sjef koster gjerne 25 % mer enn de arbeidsfolka som sjefen sjefer over. Hvordan kan det ha seg? Det henger nok sammen med at det er sjefen som bestemmer lønna, og ikke du. Enhver sjef vil fortelle deg at såpass må du betale for å få en flink sjef. - Så hvis én arbeider koster 100 penger, koster hele organisasjonen nå (6 x 100 + 1 x 125) penger, altså 725 penger. 600 penger går til nyttig arbeid; 125 penger – 17 % - går til ledelse og administrasjon.

For å lede må lederen snakke med folka sine. Det går med et par timer hver uke til formelle fellesmøter. Mye av ledertida ellers går med til uformell kommunikasjon. Hvis det må tas en viktig beslutning, går den ansatte til sjefen, som forhører seg med de andre ansatte og tar beslutningen, som så meddeles samtlige. Medgått tid ved viktige beslutninger er kanskje én dag.

Eieren av virksomheten er en dynamisk fyr. Han (det er vanligvis en mann!) skaffer seg fem sånne virksomheter til. Da har han i alt 36 ansatte som gjør nyttig arbeid, og 6 sjefer som driver med ledelse og administrasjon. Eieren er en svoren tilhenger av effektivitet, og trur at store organisasjoner utnytter ressursene mer effektivt enn små organisasjoner. Det kaller han stordriftsfordeler. Så han slår sammen virksomhetene og får 6 avdelinger med hver sin sjef.

Avdelingene skal jo utnytte ressursene bedre når de blir slått sammen! Da kan de ikke drive på hver for seg. Det trengs samordning; det trengs en felles ledelse og administrasjon som prioriterer, fordeler og følger opp. Avdelingslederne trenger altså en leder. En flink annenlinjeleder koster fort 25 % mer enn en førstelinjeleder, altså 156 penger.

Hele organisasjonen koster nå (36 x 100 + 6 x 125 + 1 x 156) penger, altså 4.506 penger. 3.600 penger går med til nyttig arbeid; 906 penger – eller 20 % - går til ledelse og administrasjon. Hva! Den store organisasjonen skulle jo bli mer effektiv. Men nå er det igjen bare 80 % av ressursene til nyttig arbeid, mot 83 % i hver av de små virksomhetene.

Det skjer dessuten mer enn at kostnader til ledelse øker. Annenlinjelederen må snakke med avdelingslederne sine for å kunne lede dem, så det trengs et ledermøte en gang hver uke. Det tar et et par timer. Hver avdelingsleder bruker nå 4 timer i uka på formelle møter, mot tidligere 2.

Videre: Når det oppstår et behov for endring i avdeling C, må det tas en beslutning. Da blir først avdelingslederen involvert. I lykkelige fall kan beslutningen begrenses til denne avdelingen. Men ofte vil en beslutning berøre hele organisasjonen: Du kan ikke utføre en oppgave på én måte i avdeling C, og på en helt annen måte i alle de andre avdelingene. Så lederen for avdeling C går til annenlinjelederen, som forhører seg med lederne for avdeling A, B, D, E og F. Førstelinjelederne forhører seg med sine undersåtter og gir tilbakemeldinger til annenlinjelederen, som tar en beslutning og meddeler den nedover. Det blir behov for kommunikasjon og informasjon oppover, nedover og på tvers i organisasjonen. Da trengs det fort en koordinator også. Og en informasjonsansvarlig. Og - - regn sjøl.

Antall ledd som kommunikasjonen skal igjennom før beslutningen er tatt og meddelt til hele organisasjonen øker fra tre til minimum ni. Da går nok tida det tar opp fra én dag til tre dager også. Prøv så å forestille seg hvor mange møter, formelle og uformelle, som en viktig beslutning genererer, og hvor mange misforståelser som kan oppstå på vegen. Husk så på at den tida som de ansatte nederst i hierarkiet bruker på møter, den går på bekostning av det nyttige arbeidet som skal utføres: Rett på bånnlinja, med andre ord.

Enhver organisasjon har antakelig et punkt for antall ansatte der stordriftsulempene blir større enn stordriftsfordelene hvis organisasjonen blir enda større. Dette vendepunktet ligger nok på svært forskjellige steder, avhengig av hva slags organisasjon og hva slags oppgaver vi snakker om. Men hvis vi ikke veit hvor punktet ligger, bør vi se med skepsis på forslag om sammenslåing som kommer fra toppen av pyramiden. For øverst i pyramidene sitter det alltid folk som skjønner at jo høgere pyramiden blir, jo større blir sjefskontorene. Den forståelsen sitter i ryggmargen hos sjefene, både i Direktørpartiet og i Forvaltningspartiet.

Ledelse er et nødvendig onde: En organisasjon trenger så mye ledelse at den kan fordele, utføre og følge opp oppgavene på en noenlunde effektiv måte, men ikke ett gram mer. Og da må ikke organisasjonen bli større enn den trenger å være for å få gjort oppgavene sine.

Det kommer alltid en krise! Da må alle få kompensasjon.

 

Talspersonen for Norsk Hytteeierforening er bekymret: Noen hytteeiere har opplevd seksdobling av strømprisen! Skrekkeksemplene omfatter hytteeiere som har måttet betale over 2.000 kroner for en måned. Talspersonen krever at strømkompensasjonen skal gjelde hytter også, for «dette er nok en situasjon som er kommet for å bli». Da blir det mindre attraktivt å eie hytte, og det vil føre til at det blir bygd færre hytter, meiner han.

Rekk opp handa, alle som synes det er trist hvis tempoet i nedbygging av natur blir bremset litt! Men jeg trur han tar feil, dessverre. Folk som betaler noen millioner for en heltidsbolig som kalles «hytte» lar seg ikke skremme av et par tusen kroner for strømmen. (De skrur vanligvis strømmen av og på med mobilen, så hytta bruker nesten ikke strøm når ingen er der.)

Som eier av Kvernvoldssetra synes jeg selvfølgelig at strømregninga er blitt stiv i det siste. Men jeg har ikke klart å mobilisere noe samfunnsøkonomisk argument for at jeg skal få billigere strøm der også, i tillegg til den kompensasjonen jeg får her jeg bor. Men hvorfor ikke? Alle bør jo få kompensasjon for alt.

I 2020 fikk næringslivet kompensasjon for tap de ble påført av alle slags koronatiltak. Ifølge oversikten fra Dun og Bradstreets, som «Aftenposten» publiserte 17. januar, gikk det ikke fullt så ille som nesten alle varslet at det ville gå: Resultatgraden for alle bransjer under ett gikk opp fra 5,4 % til 7,2 %. Størst var framgangen i «Kultur og underholdning», fra 4,5 % til 12,1 %! Sånn kan det gå når den snille Staten tar utgiftene og kompenserer gavmildt for bortfall av inntekter. Og er det noen bransje som har sluppet til i mediene med klaging over tapt lønnsomhet, så er det «Kultur og underholdning».

Det skal sies at oversikten dekker bedrifter med mer enn 1 million i omsetning. Enkeltpersoner kan altså ha kommet mye dårligere ut. Men andre enkeltpersoner har kommet mye bedre ut – det gjelder særlig direktørene. Flyselskapet «Norwegian» måtte reddes i et par omganger, og noen av støttemidlene gikk med til å gi direktørsjiktet ekstra millionbonuser for at de skulle fortsette å være direktører. Bonusene kom i tillegg til lønna, som var til å leve av allerede.

Og nå melder «Dagens Perspektiv» at bonusutbetalingene i næringslivet i 2021 økte med mer enn 6 milliarder. Sånne bonuser betales oftest basert på økonomiske resultater, det vil si inntekter minus utgifter. Kompensasjonene er inntekter, og har altså bidratt til å sikre større og flere bonuser enn noen gang tidligere.

Det er alltid ei krise! Først koronaen, nå strømmen, og snart kommer antakelig økonomiske straffereaksjoner mot Russland. Da blir det slutt på lakseeksporten østover, og da må jo oppdrettsmilliardærene få kompensasjon. - Og uansett hvor mange milliarder den til hver tid sittende Regjering punger ut med i kompensasjon, så finnes det alltid populister (Rødt, SV, FrP) som forlanger at den må punge ut mer. Og sia de holder mindretallsregjeringene som gisler, så bruker de å få viljen sin. Det gjaldt under Solberg, og det gjelder under Støre.

Vi svømmer jo i penger her i landet! Det er fritt fram å forsyne seg fra avkastningen på «Norges Pensjonsfond Utland». Oljefondet, med andre ord.

Oljen og gassen utgjør ressurser som kommer til å ta slutt. Naturen bruker hundre millioner år, minst, på å erstatte de rikdommene vi har pumpet opp. Derfor ble det vedtatt at oljefondet skulle sikre avkastning til etterkommerne våre i all overskuelig framtid. Populister, derimot, ser sjelden lengre fram enn til neste strømregning, og de bruker å få viljen sin.

Og det kommer alltid en krise.

I neste pandemi kan det bli ekstra farlig å bo i by

 

Denne pandemien kommer til å fisle bort til slutt, takket være nye varianter og flere vaksiner. Men det kommer flere pandemier, i morgen eller om ti år, og den neste kan godt være mye farligere enn den vi plages av nå. Svartedauen tok livet av halve befolkningen her i landet.

Gran kommune skal lage ny samfunnsplan. Den skal inneholde ROS-analyse («Risiko og sårbarhet») for forskjellige ulykker: Flom, brann, skred, og så videre. Ut fra erfaringene de siste to åra foreslo jeg i kommunestyret at det også skulle vurderes om fortetting og sentralisering medførte økt risiko for smittespredning ved framtidige pandemier. Men det ville ikke sentraliseringspartiene (Ap, SP og H) ha noe av, så forslaget ble nedstemt.

Derimot vedtok jeg sjøl å gjøre en liten analyse for egen maskin, basert på statistikker som bl a VG publiserer. ( https://www.vg.no/spesial/corona/ ) Jeg gikk gjennom alle kommuner i Innlandet og delte dem i tre grupper: Kommuner med mindre enn 5 innbyggere pr kvadratkilometer, kommuner med 5 til 10 innbyggere pr kvadratkilometer, og kommuner med over 10 innbyggere pr kvadratkilometer. Så hentet jeg tall for totalt antall registrerte smittetilfeller pr kommune fram til 5. januar 2022. Jeg fikk følgende resultater:

• De 21 kommunene med under 5 innbyggere pr kvadratkilometer hadde tilsammen 1974 smittetilfeller, fordelt på 59.363 innbyggere –  i snitt 33 pr. 1000 innbyggere.

• De 12 kommunene med 5 til 10 innbyggere pr kvadratkilometer hadde tilsammen 2715 smittetilfeller fordelt på 64.845 innbyggere - i snitt 42 pr. 1000 innbyggere.

• De 13 kommunene med mer enn 10 innbyggere pr kvadratkilometer hadde tilsammen 11.082 smittetilfeller fordelt på 245.832 innbyggere - i snitt 45 pr. 1000 innbyggere.

Så langt kommunene i Innlandet, inklusive de få og små byene her. Hva med landets store byer?

Jeg hentet tall for Oslo, Bergen,Trondheim, Stavanger, Tromsø og Bodø. Tilsammen hadde disse byen 155.435 smittetilfeller, fordelt på 1.339.238 innbyggere – altså 116 pr. 1000 innbyggere.

Ser vi på hver enkelt by, kommer Oslo dårligst ut med 162 tilfeller pr. 1000 innbyggere. Tromsø hadde 88; Bergen 79.

Tilfeldige variasjoner har selvfølgelig påvirket tallene, særlig for de minste kommunene: Et bønnemøte med en superspreder til steds kan ha sendt statistikken i en liten kommune til himmels. Men i gjennomsnitt jevner tilfeldighetene seg ut, og tendensen er utvetydig.

Smittetallene for de forskjellige kommunene oppgis temmelig fullstendig. Statistikken over antall koronadødsfall pr. kommune, derimot, er dessverre svært mangelfull. VG førte slik statistikk fram til 4. oktober 2021, men de skriver at mange sjukehus ikke har villet oppgi hjemkommunen til folk som dør på sjukehuset. Jeg hentet likevel tallene fram til 4. oktober i fjor fra VGs arkiv. De må altså tas med et par store klyper salt, men de tallene som det var mulig å få tak i viste følgende:

• Kommuner med under 5 innbyggere pr kvadratkilometer: 8 dødsfall pr 100.000 innbyggere.

• Kommuner med 5 til 10 innbyggere pr kvadratkilometer: 6 dødsfall pr 100.000 innbyggere.

• Kommuner med mer enn 10 innbyggere pr kvadratkilometer: 8 dødsfall pr 100.000 innbyggere.

• De 6 byene: 12 dødsfall pr. 100.000 innbyggere. Her var det 4 byer som nesten ikke hadde registrert dødsfall, og da tviler jeg enda mer på datakvaliteten. Her er de tallene som var registrert for de to største byene:

• Oslo: 16 dødsfall pr 100.000 innbyggere.

• Bergen: 20 dødsfall pr 100.000 innbyggere.

Også her er det lett å se en klar tendens, sjøl om tallene for antall dødsfall er mangelfulle og antakelig inneholder systematiske feil. 

Gitt nok data, arbeidskapasitet og tid ville jeg dessuten ha registrert alderssammensetning og tettstedsstruktur i hver kommune: Det kan jo hende at i én tilsynelatende spredtbygd kommune bor omtrent alle innbyggerne i ett tettsted, mens resten av kommunen er skau og fjell. I en annen kommune med like mange innbyggere kan alle bo spredt utover. Hadde dataene vært tilgjengelige, kunne jeg ha beregnet antall smittetilfeller pr 1000 innbyggere i tettsteder, kontra antall tilfeller pr. 1000 innbyggere som bor spredt. Og hvis viljen hadde  vært der, kunne Gran kommune ha gjort dette som del av ROS-analysen i samfunnsplanen. Men det ville altså ikke sentraliseringspartiene, som fortsatt ivrer for mer fortetting og flere folk til tettstedene.

Jeg meiner likevel det er grunnlag for å påstå: Kommer det en pandemi som smitter like lett som koronaen, men som tar livet av 10 % eller mer av alle som blir smittet, blir det farlig å bo alle steder. Men det blir ekstra farlig å bo i by, og i storbyene blir det livsfarlig. Det tryggeste blir nok å bo spredtbygd.

Da er det godt å vite at vi nå har infrastruktur og teknologi som tillater at stadig flere kan bo utafor sentrene og utføre store deler av arbeidet sitt over nettet. Den (relativt) snille og greie pandemien vi fortsatt strever med har lært både sjefer og ansatte at en slik livsstil er fullt mulig i praksis, ikke bare i teorien.

Se dessuten: http://kvernvold.blogspot.com/2020/04/den-neste-pandemien-kan-bli-mye-verre.html

Kjetil Rolness, gassen og regnestykkene

 

Så var det Rolness igjen, da, populismens intellektuelle alibi i Aftenposten. Han har oppdaget at mange har mistet tillit til regjeringen i det siste. Dette er mat for mons: Rolness henter fort fram alle nettets begrunnelser for tapt tillit og slutter seg helhjertet til dem. Nok en gang oversetter han Facebook-kommentariatets ubeherskete utbrudd til noenlunde velskapte og sammenhengende setninger. Dermed kan du og jeg få våre daglige ergrelser servert i lettleste porsjoner av rettferdig harme og nikke gjenkjennende: Akkurat sånn er det, ja! Han treffer spikeren på hodet. (Kjetil Rolness: «Tilliten rakner», Aftenposten, 8. januar.)

Denne gangen tar han for seg – du gjettet det! - strømpriser, korona og alt som ellers er plagsomt for regjeringen Støre akkurat i dag. Jeg skal ikke gå gjennom hele smørbrødlista; jeg skal bare ta for meg en påstand som gjentas så plagsomt ofte av alle slags populister at jeg vil bidra det vesle jeg klarer til å legge den død og makteslaus: «Vi kan drive vanlige folks strømregninger videre til værs ved å «fullelektrifisere» samfunnet», skriver Rolness. «Inkludert oljeplattformene, med null global klimaeffekt (den sparte gassen blir bare brent i andre land).»

Resonnementet er akkurat det samme som følgende: Hvis du reduserer unødvendig kjøring med dieselkokeren din, fører det bare til at innenlandsk oljeforbruk blir litt mindre, og at eksporten øker tilsvarende. Alle kutt i karbonutslipp her i landet er altså bortkastet; det fører bare til at mer karbon slippes ut i utlandet.

Jeg er helt sikker på at sosiologer, også Rolness, lærer å regne i løpet av utdannelsen. Av og til passer det likevel å glømme logikken og regneferdighetene når de kommer i vegen for et lettvint populistisk poeng:

Det er nemlig slik at gassen som eksporteres i stor grad blir brukt i kraftverk til fortrengsel for køl. Køl slipper ut ca 380 g CO2 pr kWt som blir generert (og ca 1.000 når du regner med at sånne kraftverk bare har en virkningsgrad på 38 %). Naturgass slipper ut halvparten. Noe av gassen går kanskje også til oppvarming, til erstatning for kølkraft – det gir enda større utslippsreduksjoner.

Den gassen vi ikke brenner hvis vi elektrifiserer sokkelen, gir altså reduserte utslipp BÅDE på Nordsjøen OG i Tyskland. - Det kan Rolness finne ut hvis han gidder, men da forsvinner ett av hans retoriske poeng som dogg for sola.

Om dette er den beste bruken av den ekstra elektriske kraften vi (forhåpentlig) kommer til å produserer, veit jeg ikke. Jeg holder en knapp på at det ville være mer effektivt – også i klimasammenheng – å eksportere kraften rett til det krafthungrende tyske markedet, til erstatning for kølkraft. Men det kommer ingen regjering til å våge å gjøre før denne vinterens folkestorm mot strømprisene er glømt. Og det blir den ikke med det første; populistene kommer til å holde vinterens strømkrise levende i vår felles hukommelse i årevis framover, som en dyster advarsel mot strømhandel med det fæle utlandet.

Koronasynsing om professorens frykt og beven i "Aftenposten"

 

Professor i filosofi, Einar Øverenger, har oppdaget at «politikere og presse har sviktet i pandemien». I tillegg er han, i likhet med et hopetall av mindre opphøyde synsere på Tryneboka og Twitter, blitt livredd for at det det skal bli innført koronapass. Dette føler han seg forpliktet til å meddele allmenheten. Da er det jo rimelig (?) at han tildeles fire sider i «Aftenposten» til professoral synsing. Sin frykt for koronapass begrunner og forklarer han slik:

«Et koronapass er ødeleggende, skremmende og farlig. ... Først og fremst er dette et uegnet tiltak, de vaksinerte blir også smittet. Å utstyre folk med synlige bevis på at de er innenfor eller utenfor, er en dårlig idé. ... Jeg har absolutt ingen forståelse for at politikere ønsker å innføre dette i Norge, det skaper et «oss» og «dem». Det er det motsatte av fellesskap.»

I et anfall av akutt sinnsforvirring kunne jeg finne på å si: Jeg har et synlig bevis på at jeg er «innenfor» i et bestemt fellesskap. Dette beviset heter førerkort. Det skaper et «oss» som har førerkort og et «dem» som ikke har. Hvorfor skal noen skyves ut av bilførernes fellesskap? Slipp alle ut i trafikken uten et kort som skaper det motsatte av fellesskap!

Det kunne jeg finne på å si, men jeg gjør det jo ikke. Den skremte professoren, derimot, sier akkurat det samme om koronapasset. Har han en eneste motforestilling mot sin egen, banale argumentasjon, så framgår det ikke av intervjuet.

«De vaksinerte blir også smittet.» Sier du det? Dette har altså ikke tilhengerne av vaksinepass tenkt på? Det er kanskje ikke gjort kjent gjennom mediene?

I mitt hypotetiske anfall kunne jeg også finne på å si: Krav til førerkort er et uegnet tiltak, for folk med førerkort kolliderer også. Opplæring, øvelseskjøring og førerprøve er bortkastet og bidrar til å skape det motsatte av fellesskap.

Men jeg sier ikke det heller! Jeg veit nemlig at ferdigheter i bilføring, dokumentert ved et førerkort, reduserer risikoen for å skade seg sjøl og andre ute i trafikken, sjøl om det ikke fjerner all risiko.

På samme måte: Hvis filosofiprofessoren hadde forholdt seg til noe så trivielt som tall og sannsynlighet, ville han ha visst at risikoen for alvorlig sjukdom blir kraftig redusert ved vaksinering. Det samme gjelder risikoen for å smitte andre.

Hvor mye kan vaksinepass redusere smittespredningen ved del-åpning av samfunnet? Det veit jeg ikke, og det veit ikke professoren heller. Men skal de siterte utsagnene oppfattes bokstavelig, så meiner han på ramme alvor at svaret er 0.

Dette er et faglig spørsmål. Det finnes kvalifiserte forskere som studerer sånne ting. Filosofiprofessoren er ikke en av disse. Men er reduksjonen stor nok til at det kan rettferdiggjøre bruk av vaksinepass? Det er et politisk spørsmål, som du og jeg kan vurdere akkurat like godt som en professor.

Professoren meiner nok at hans synsing er mer vesentlig enn de fleste andres: «Som professor ved en høyskole har jeg et ansvar for å delta i samfunnsdebatten. Min kjepphest i alle disse årene har vært å bringe min kunnskap inn i de debattene som foregår ... Jeg står i en humanistisk tradisjon som går tilbake til gresk tenkning og vektlegger individenes evne til selvbestemmelse.» Og sannelig legger han til: «Jeg forstår at makt og politikk handler om noe annet enn forskning og vitenskap.»

Han trur altså at det er ny kunnskap han bringer fram i offentligheten når han sier: «De vaksinerte blir også smittet».

Det er flere enn professoren som kan påberope seg en humanistisk tradisjon. I denne tradisjonen har individene en selvfølgelig rett til sjølbestemmelse. Og reell sjølbestemmelse medfører at man også bærer konsekvensen av sine valg og handlinger! Det er frivillig å lære å kjøre og å ta førerprøven for å få utstedt førerkort. Gjør du ikke det, så har du gjort et valg, og da er konsekvensen at du ikke får lov til å kjøre bil.

På samme måte: Det er frivillig om du vil la deg vaksinere. Men blir det innført vaksinepass, medfører valget ditt om ikke å la deg vaksinere den konsekvensen at du ikke slipper inn på steder hvor det kreves vaksinepass. En sånn liberal selvfølgelighet kan professoren sikkert også lese seg til hvis han leser noen av klasssikerne i den humanistiske, liberale tradisjon. For «sjølbestemmelse» uten konsekvenser er ikke sjølbestemmelse. Det er ansvarsfrihet.

Jeg veit ikke om jeg vil støtte innføring av vaksinepass eller ikke, hovedsakelig fordi jeg ikke har hørt hva fagfolk sier om hvor mye sånne pass kan hjelpe oss. Men når professorale banaliteter mot vaksinepass blir framført over fire sider, i et stemmeleie som om de uttrykker essensen av århundrers visdom, får jeg en ubendig trang til å kreve vaksinepass jo før jo heller.

Øl til jul!

 

Gulatingsloven sier: «Det er no dinest at me har lova ølgjerd, det kallar folk samberingsøl; det skal vera øl av ein mæle malt for husbonden og av ein til for kona hans.» (Oversatt fra norrønt av Knut Robberstad.) Det er uvisst hvor mye en «mæle» er, men vi snakker om betydelige mengder – minst 16 liter, ifølge Robberstad. Det skulle holde til 160 liter øl, og 160 til for ditt hjertes utkårete, om du har noen.

Riktignok sier loven også: «Men den som eig mindre bu enn 6 kyr eller mindre åker enn 6 såld, han skal berre bryggja om han sjølv vil.» Nå er vi mange som verken har krøtter på fjøset eller korn på åkeren. Derimot har de fleste såpass med gods og gull at det gjør ut for atskillige kyr, så hvis du vil holde deg til lovens ånd og ikke bare dens bokstav, så tar du i så du er på den sikre sida.

Dette skrives i slutten av november. Så hvis du holder deg strengt til lovens bokstav, er nok løpet kjørt for i år. For loven legger til: «Ølet skal vera bryggja fyre Helgemess seinast.» Helgemess er allehelgensdag, det vil si dagen etter allehelgensaften – eller «halloween», som folk med svake norskkunnskaper bruker å si.

Men som du sikkert også veit, bygde Gulatingsloven på atskillig eldre tradisjoner. Og hedningene brydde seg ikke det døyt om helgemess. De siktet seg inn mot juleblotet, som etter gammel tidsregning tok til den 12. januar. Denne dagen møttes folk for å drikke jul, og det holdt de på med i atskillige dager derpå. Og DA nyttet det ikke å ha sitt på det tørre lenger. - Så hvis du som jeg blar i Hávamál eller Vǫluspá av og til, mens du brummer forsiktig på «Give me that old time religion», kan det hende du likevel har kortsiktig nytte av mine enkle råd, basert på prøving og feiling gjennom et langt liv. Og takket være de forenklingene som teknologisk utvikling har gitt oss – blant annet at byggkornet kommer ferdig maltet på bokser - , kan du ennå rekke å ha alt på stell når jula ringes inn.

På nettet finner du utallige gode råd fra folk som har utviklet brygging til en kunstart og altså kan mye mer om dette enn jeg. Brygging later til, i noen kretser, å ha blitt enda et felt for sosial konkurranse og spektakulær egenrealisering. Jeg brygger bare for å få øl som jeg sjøl liker, og som jeg ikke trenger skamme meg for å by andre. Men hvis du er en perfeksjonist og vil briljere i bryggekunsten, kan jeg anbefale «Brygg ditt eget øl» av Greg Hughes, Cappelen Damm 2014. Dette er boka for den som ikke vil jukse på ett eneste trinn. - Riktignok jukser de aller fleste – også de ekte feinschmeckerne – på ett punkt: Nesten ingen holder seg strengt til de bayerske reinhetslover av 1516, som ennå håndheves i bajerens hjemland: Øl skal inneholde fire, og bare fire, ingredienser – malt, vatn, humle og gjær.

Jeg jukser utilslørt: Livet er for kort til å ta alle omvegene. Jeg kjøper halvfabrikata i butikken, men så varierer jeg oppskriftene uavhengig av hva som står på bruksanvisningen. «Vegen er berre eit forslag», sa min gamle kollega Halldor, som foretok sauesanking i utmarka med firehjulstrekker. Og her følger (omtrent) det jeg ville gjøre hvis jeg var deg, og var mer opptatt av resultatet enn av prosessen.

Aller først: Skaff deg en dunk. Den dumdristige satser på en gammeldags vinballong. Sånne er blitt vanskelige å oppdrive, og de har sine sider: Du må være litt av en kraftkar for å flytte en full ballong fra kammerset til kjøkkenet når godsakene skal tappes opp: Glipper taket et øyeblikk, er katastrofen et faktum. Forestill deg 25 liter ferdiggjæret øl og tusen glasskår som eksploderer ut i leiligheta. Fantasien rekker knapt nok til for å fatte omfanget av ulykken. Du kan regne med at stemningen i heimen blir anstrengt, og at du får ekstraarbeid i flere døgn framover. Du må rykke tilbake til start med hele bryggeprosjektet, og kanskje med samboprosjektet også. Huff!

Jeg kvir meg for å innrømme det, men sannheten må fram: Jeg satser på plast. (Men flaskene skal være av glass, når jeg kommer så langt! Der er jeg urokkelig.) De firkantete dunkene som er ujevne både i bånn og øverst, der tuten sitter, må du sky som pesten. Du får dem for en billig penge på Europris når du skaffer deg dine halvfabrikata, men jeg advarer innstendig: La det være. Disse dunkene er formgitt av en frustrert designer som endelig har fått fritt utløp for sin kreative skaperkraft, uten å måtte inngå noe kompromiss med hensynet til praktisk bruk. Disse dunkene får du aldri tømt ordentlig når prosessen er unnagjort; det blir alltid igjen en ørliten skvett. Det betyr at du aldri får dem 100 % reine igjen. Har du kommet i skade for å skaffe deg en sånn en, så husk at alle søppelfyllinger har egne containere for hardplast.

Det finns plastdunker på 25 liter som har den vidunderlige egenskapen at de blir tomme når du tømmer dem. Det kommer av at det ikke er lagt ned så mye som et gram kreativ skaperkraft i utforminga; derfor er de runde med flat bånn. Skaff deg en sånn en! Eller, av grunner som vil bli åpenbare etterhvert: Skaff to.

Hvis du har levd noen år, så husker du reklameplakatene i T-banevognene i Oslo, med tegning av en skyldbetynget fyr som nettopp er blitt fersket med en åpnet boks med Moss Maltekstrakt i handa. Budskapet var krystallklart: «Nei nei, det er FORBUDT å lage øl av Moss Maltekstrakt!» sto det. «Maltekstrakt skal spises med skje FOR HELSENS SKYLD.» Disse plakatene må ha inspirert flere generasjoner av T-banepassasjerer til ulovlig egeninnsats på ølfronten.

Jeg trengte riktignok ingen reklameplakat for å innse nytten av maltekstrakt. I slyngelalderen hjalp jeg kompisen min, Torbjørn, med å gjøre ende på kanonølet han hadde brygget. Hans enkle oppskrift står seg godt den dag i dag: To kilo sukker, en kilo malt, et par never rusiner og en gjærpakning til 20 øre. Rør ut i 20 liter vatn som holder romtemperatur, la dunken stå under lokk i sommervarmen bak huset ei ukes tid, vift bort fluene, fyll koppen og drikk. Bakpå en konvolutt har jeg regnet ut at det halvsure brygget må ha holdt sine 7 %, så det var ettertaendes saker for et par trettenåringer. Vi rullet hemtullinger med avispapir og knusktørre tobakksplanter (etterlatt etter krigen i vognskjulet på Kvernvold), fyrte opp, fylte koppene og lot det stå til. - Man lærer så lenge man lever.

Mormor var fra Valdres og hadde bryggekunsten med seg hjemmefra. Hun hadde en hekk med humle som hun stelte. Hun brukte nok å lage malt sjøl også, men i min oppvekst hadde hun gått over til Tomtebrygg med egne tilpasninger. Året rundt brygget hun ganske svakt øl til tørstedrikk, men til jul tok hun sterkere i: En favoritt var mørk sirup i tillegg til sukker. Slike erfaringer fikk meg til å innse: Tomtebrygg er ingen begrensning. Tvert imot; det åpner utallige muligheter.

Mens «Korketrekkeren» på Majorstua eksisterte, var jeg fast kunde og skaffet meg blant annet humle og maltet byggkorn. Der fant jeg også opp et rikt utvalg av øltyper på boks med oppskrifter til hjemmebrygging. Men «Korketrekkeren» forsvant, og Europris dukket opp. Nå har jeg i flere år vekslet mellom halvfabrikata fra Europris og mine egne komposisjoner. Hvis du som jeg har en forkjærlighet for mørkt engelsk øl, så finner du ikke noe bedre i butikken enn Geordie Bitter i en hendig hermetikkboks sammen med en pose ølgjær i ei hylle på Europris. Der finner du også ølkorker, vinkorker og ferdige flasker, om du ikke har mange nok av det slaget sjøl. Til korking trenger du egne apparater – ett til ølkorker; ett til vinkorker. Disse nødvendighetsartiklene er vanligvis å finne et par hyller lengre ned, sammen med hevert, termometer og diverse annet spesialutstyr. Som sagt før: Unngå plastdunkene som du får kjøpt samme sted!

Jeg er blitt lovlydig med åra. Følgelig vil jeg ikke drømme om å medgi at jeg fortsatt misbruker maltekstrakt. Men i det hypotetiske tilfellet at jeg ville begå et så stygt brudd på straffeloven, ville jeg for eksempel gå fram slik:

Kjøp en beholder med Geordie Bitter! Den inneholder ferdiglaget malt til 24 liter brygg. Ifølge bruksanvisningen på pakka skal du tilsette 1 kg sukker og blande alt sammen godt ut i 24 liter vatn som holder mellom 20 og 25 grader. Så heller du i gjær fra den pakningen som fulgte med, rister litt og lar dunken gjære ved værelsestemperatur i ei ukes tid før du begynner å tappe på flasker.

Jeg, derimot, ville ha gjort følgende: Blande ut den ferdiglagete malten i 24 liter vatn, sammen med 1 kg uraffinert brunt sukker: Det gir både bedre farge og bedre smak. Så ville jeg sette til 450 gram maltekstrakt. Det resulterende ølet ville nå bli sterkere og mørkere enn fabrikantene har planlagt, men jeg ville la det stå til: Jeg ville også tilsette 1 liten flaske Tomtebrygg og 2 – nøyaktig 2! - nellikspiker. Begge deler gir ekstra smak. Så ville jeg tilsette halvparten av den medfølgende gjærpakka.

Jeg ville ha hatt en hensikt med å bruke bare halve gjærpakka: For nå ville jeg finne fram (minst) 4 x 450 gram maltekstrakt, samt 1 kg mørk sirup, og røre alt sammen ut i 24 liter vatn mellom 20 og 25 grader. Denne blandinga ville mangle noe vesentlig, nemlig humlesmaken: Derfor ville jeg helle på to bokser vørterøl og to små flasker Tomtebrygg. For å spisse smaken ytterligere: 3 nellikspiker. (Du kan øke til 4, men da balanserer du på en knivsegg!) Den resterende halvparten av gjærpakka ville følge etter.

Så ville begge de to dunkene ha blitt satt til gjæring ved romtemperatur i 7 til 10 dager. (Du smaker deg fram og skjønner sjøl når tida er inne.) Deretter ville jeg tappe begge dunkene på flasker, drysse på 1 teskje sukker pr helflaske (3/4 liter), korke flaskene og la dem ettergjære i et rom ved romtemperatur i ei uke til.

Deretter ville jeg sette flaskene på et kjellerkaldt sted. (Ikke kjøleskap! Det finns en egen plass i helvete for folk som lagrer ølet sitt i kjøleskap. I kjøleskapet skal det bare ligge rosa zinfandel, og til nød annen californsk rosévin, sammen med mjølk og smør og hva du nå ellers har i et sånt skap.)

Jeg ville altså ha hatt to typer øl, framstilt på hver sin unike måte. Deretter ville jeg passe på å holde de to typene atskilt. Som kjent finns det to slags folk: De som liker sterkt og mørkt øl, og de som tvert imot liker enda sterkere og mørkere øl.

Etter enda ei uke i kjellermørket ville ølet være klart til å drikke. Ettergjæringa har sørget for at flaska sier fssst! Og fruser når du heller opp. NB: Hell forsiktig; det finns bunnfall – berm – som du ikke har lyst til å drikke.

Omtrent slik ville jeg ha gått fram i år. Gjør du slik som jeg ville ha gjort, kan vi jo sammenlikne resultatene og trekke konklusjoner i god tid før neste jul. NB: Sørge for at du alltid har et betryggende lager med Tomtebrygg i huset. Matbutikkene har en lei uvane med å pakke det bort tidlig i januar og ikke pakke det ut igjen før neste jul, som begynner ca 15. oktober i de fleste butikker. De kan nok ikke forestille seg at folk brygger øl også på tidspunkter da det strengt tatt ikke er påbudt i Gulatingsloven. Så kjøp Tomtebrygg mens hyllene er fulle av jul, så mye at du er sikker på å ha nok hele året! Ellers kan du bli nødt til å bestille over nettet fra en forretning i Bergen, og slik kan vi jo ikke ha det.

Hvis du regner etter, finner du nå ut at du har akkurat tida og vegen fram til «Grevinnen og hovmesteren». Lykke til! Og på forhånd god jul.