Kommer aldri levende herfra igjen: Forord

 I 1977 trengte Harry og Roger å avreagere i sorgen etter at Elvis plutselig gikk bort. Derfor væpnet de seg med gitarer og motorsykler og tok båten til England for å leve ut siste rest av ungdommens villskap. Der borte havnet de på ei rundreise gjennom mange av multiversets verdener, men klarte omsider å redde både sivilisasjonen og virkeligheten slik vi kjenner dem.

I 2002 er begge blitt 25 år klokere. Og kanskje ikke.

You're lookin' at a man that's gettin' kind-a mad

I had a lot of luck, but it's all been bad

No matter how I struggle and strive,

I'll never get out of this world alive.

Fred Rose and Hank Williams: «I'll never get out of this world alive»

Hyllest til Tore Hund , helten på Stiklestad

 

I Hurdalsplattformen står det (femtende kapittel, første vers): «(Regjeringa vil) Sørgje for at 1000-årsjubileet for slaget på Stiklestad blir ei nasjonal markering. Stiklestad Nasjonale Kultursenter skal vere navet i jubileet. Det skal utarbeidast ein plan, for å setje i stand steinkyrkjer frå mellomalderen fram mot tusenårsmarkeringa.»

I år ble 29. juli, også kjent som olsok, feiret med mye brask og brumm, tilstelninger og festligheter landet rundt. Dette kommer til å balle på seg hvert eneste år fram til 1000-årsjubileet i 2030, uansett åssen det går med dagens regjering. Det kommer nok nye språklige plattføtter etter denne, kanskje med helt andre nav, bærebjelker, dynamoer og grunnmurer, men olsok er kommet for å bli.

«Nasjonal markering» - kanskje ikke helt, bare nesten, på linje med 17. mai. Jeg kunne støtte en slik ambisjon hvis det var riktig person som ble hedret, men det er ikke tanken. Tvert imot kommer det offentlige Norge til å fortsette å feire og hedre voldsmannen og psykopaten Olav Digre, også kjent som Olav den hellige.

Denne fyren var landets mest framgangsrike massemorder på begynnelsen av 1000-tallet. Her følger en kortfattet oversikt over hans liv og virke:

Han vokste opp hos stefaren sin, den fredelige storbonden Sigurd Syr, som mor hans ble gift med etter at faren hans, Harald Grenske, ble brent inne på en frierferd til Sigrid Storråde. Dama ble muligens så fornærmet over tilbudet om å bli hustru nummer to hos en ubetydelig småkonge at hun skjenket ham full og satte fyr på ølstua. Dette var altså ei dame som bar tilnavnet sitt med rette. -

Denne Harald påberopte seg å være sønnesønns sønn av Harald Hårfagre. Samme avstamming påberopte stefaren Sigurd Syr seg: Landet var stappfullt av folk som hadde Harald Hårfagre som tippoldefar, tipptippoldefar og så videre. Nesten alle slike regnet seg følgelig som rette arving til landets kongekrone, så det fantes alltid flust med kongsemner. Harald Hårfagre var kanskje ikke riktig like produktiv som Djenghis Khan, som har 16 millioner sønnesønnesønnesønnne .... sønnesønnesønner i dag, men han gjorde så godt han kunne.

Som kongssønn var Olav riktig bortskjemt og stor på det: Tolv år gammel trasset han seg til å få sitt eget vikingskip med full besetning. Med dette skipet seilte han til Danmark, hvor de kyndige læremestrene hans lærte ham å drepe og plyndre helt til han møtte motstand. Deretter seilte han videre til Sverige og praktiserte denne lærdommen, og videre til Finland og hele vegen langs Østersjøkysten for å repetere kunnskapen. Overalt klarte han å stikke av med krigsbyttet og slavene han hadde tatt før det dukket opp folk som klarte å gjøre motstand. Etterhvert fikk han rykte på seg for å være uvanlig flink til å drepe og plyndre, slik at flere drapsmenn og flere skip sluttet seg til ham.

I de følgende åra reiste han rundt i England, Frankrike og Spania og arbeidet seg stadig høgere opp i hierarkiet av mordere og ransmenn, i skiftende allianser med kongsemner og andre kjeltringer. Han ble særlig kjent for sitt stunt (som han gjennomførte to ganger, ifølge noen kilder) med å slå tau rundt bærestolpene til bruene over Themsen og ro medstrøms nedover elva, slik at bruene og mennene som forsvarte den forsvant i bølgene. «London Bridge is falling down, falling down, falling down, London Bridge is falling down – my fair lady,» synger engelske skoleunger den dag i dag.

Det fører for langt å gjennomgå den evig lange lista over plyndringer, voldtekter, tortur og drap som Olav og hans menn utførte på egne og oppdragsgiveres vegne. Men det skal nevnes at han ikke bare arbeidet i egen virksomhet; han leide også ut talentet sitt til folk som betalte godt nok: Han tjente kong Ethelred the Unready – Adalråd Illråde på norsk – så lenge det var lønnsomt, og seinere hjalp han Knut den mektige opp på Englands trone.

Ute i Europa merket Olav seg den effektive maktideologien som kongene der ute betjente seg av, nemlig kristendommen som støtteapparat for verdslig makt. Med denne ideologien banket makthaverne og deres håndlangere, presteskapet, inn i hodene på folk at slik det er én allmektig hersker i himmerik, slik er det også allmektige herskere her i Jorderik - utpekt av Gud sjøl, som Hans lokale representanter. Som i himmelen, så óg på Jorda: En perfekt maktpyramide; kongen hadde alltid Gud på sitt parti. Den som er utpekt av Gud trenger ikke bry seg med å bli valgt på tinget, slik skikken var i det tilbakestående bondelandet Norge. Ikke trenger han bekymre seg om begrensninger i maktbruken heller, allmektig av Guds nåde som han er.

Olav la sikkert også merke til at for å framstå som en likemann blant konger og fyrster ute i Europa, måtte han komme i kristelige klær. Så han omfavnet kristendommen med stor entusiasme og lot seg kristne sammen med hele mannskapet sitt, en gang han var i Rudsborg – Rouen – på plyndring.

Halldor K. Laxness har skrevet en vidunderlig satire over sagaer og vikingromantikk, «Gerpla» (på norsk: «Kjempeliv i nord»). Han beskriver Olav som en bleikfeit torturist med gode talegaver. I forbindelse med kristninga lar han Olav argumentere som følger: "Jeg meiner at jeg veit mangt om kristendommen bedre enn andre menn her i skipslaget; til det kommer at jeg har skåret av nese og ører, og dessuten klipt ut tunga og stukket ut øynene på mange flere lærde menn og nonner enn andre norrøne menn." (Klønete oversatt av meg, med Laxness i den ene handa og Íslensk-dönsk ordbok i den andre.) Så forklarer han at hvis hele besetningen lar seg kristne, vil Rikard jarl her i borgen slippe dem inn, gi dem rikdommer og la dem forsyne seg av landets kvinner og andre goder uten at de trenger å løfte armen til ett eneste sverdslag.

Jeg trur Laxness fanger Olavs tanker om omvendelse bedre enn alle helgenlegendene. Uansett la ikke denne omvendelsen noen demper på strevet hans med å plyndre, torturere og drepe menn, kvinner og barn, ofte ved å brenne dem inne.

Han ble sikkert skuffet og sur da Knut ikke belønnet ham med et saftig stykke land, trass i innsatsen hans med (blant annet) å plyndre og rasere både Canterbury og London. Så i 1015 reiste han hjem for å erobre et land for egen regning. Klarte han det, kunne han gjøre plyndringa permanent og kalle det «skatt». Slik gjorde de mest framgangsrike røverhøvdingene det ute i Europa, hadde han lagt merke til. Han var blitt søkkrik av plyndring og løsepenger, og sølvet kunne han bruke til å kjøpe seg vennskap og støtte. Han hadde også med seg sin egen biskop, Grimkjell, og flere prester: De skulle skaffe ham støtte blant kristne som syntes det gikk tregt med avskaffelsen av hedenske skikker. De skulle også bygge opp en kristen organisasjon til støtte for den nye kongen. - Gud og Mammon i skjønn forening, altså, i tillegg til mange flinke drapsmenn.

Norge var på den tida styrt av lokale høvdinger – jarler, herser, småkonger. I «Opplandene», som omfattet det nåværende Innlandet pluss Ringerike, satt det minst seks konger. Kystlinja fra Viken i sør til Kvitsjøen i nord ble kontrollert av mektige høvdinger som Erling Skjalgsson, Mørejarlene, Ladejarlene, Hårek på Tjøtta og Tore Hund på Bjarkøy. Takket være gjensidige allianser og giftermål var det ganske fredelige forhold, og følgelig lokal oppslutning om de forskjellige høvdingene. Danske konger, som i lang tid hadde dominert i Viken – Oslo-fjorden med omegn - , hadde i en periode vært overkonger i hele Norge, men det var mer i navnet enn i gavnet. Kong Knut var i England og strevde med å konsolidere makta si der, og i hans sted var det Håkon, sønnen til Eirik ladejarl, som styrte. Landsstyret hans var neppe særlig tyngende; de forskjellige smårikene og tinglagene gjorde stort sett som de sjøl ville, så lenge de ikke plyndret hos andre. «Himmelen er høg, og keiseren er langt borte,» som kineserne sa, helt til keiseren skaffet seg mistenksomme AI-øyne på hvert gatehjørne. Ingen overordnet makt brydde seg om lokale forhold. Ingen konge, sentral eller lokal, blandet seg inn i hvilke guder folk dyrket – Tor og Odin, tusser og alver, ånder i skog og mark eller Kristus. Sistnevnte var allerede godt representert i hele landet; mange stormenn hadde egne prester hos seg. Andre helgarderte ved å blote til både Jesus og Frøy.

Så kom Olav hjem, og da var det slutt på freden.

Han satte straks i gang med det han kunne: Plyndre og drepe. Han fikk fanget Håkon jarl i et bakholdsangrep og tvang ham til å rømme landet, etter å ha frasverget seg retten til å styre. Etter et seinere slag klarte han også å jage halvbroren til Håkon, Svein, fra landet. Dermed var den siste ladejarlen borte, og den viktigste motmakta til Olav fjernet.

Ved hjelp av rikdommene han hadde med seg og støtten fra stefaren sin, Sigurd Syr, klarte Olav å slå ned motstanden i størstedelen av landet. For å sikre makta beslagla han store eiendommer – særlig i Trøndelag, der ladejarlene ikke lenger kunne verge land og folk – og ga dem til sine egne, betrudde menn. Han reiste rundt med større følge enn noen konge før ham og holdt veitsle på kongsgardene som han hadde skaffet seg. Ofte tvang han bøndene til å avstå mat og drikke som de vanskelig kunne unnvære. Hoffskalden hans, Sigvat, har beskrevet hvordan han konsoliderte makta. Tilsvarende beskrivelser finnes i andre kilder. Historikeren Øystein Morten oppsummerer: «(Olav hadde) handlet raskt ved å ri rundt til de forskjellige områdene for å avsette de gamle kongene; noen hadde han myrdet, andre lemlestet. Samtidig hadde han kjøpt seg hærstøtte i form av sølv og gull. Enhver motstand var blitt møtt med nådeløs vold, og mange gårder ble brent til grunnen. Frykten hadde lammet befolkningen. Det var massehenrettelser ved hengning; grupper av lik med ben dinglende fra trærne. De som ikke ville la seg døpe.» (Øystein Morten: "Jakten på Olav den hellige", Spartacus 2022). Sigvat skald, som i andre kvad stadig lovpriser Olav for alle menn han klarer å gi til ravnene, utbryter begeistret:

«Den gavmilde kongen, / han som rikt

ga ulvene føde, / han lemlestet tjuvpakk.

Slik hindret han tjuveri. / den vennekjære kongen

lot hver tjuv og kjeltring få bøte.

Hogg av armen, / slik ble det fred i landet.»

Guds fred, kan en si. For imens var biskop Grimkjell i full gang med å bygge en organisasjon og et kirkelig propagandaapparat i samsvar med kongens krav. Kongen fremmet kjærlighetens evangelium med forskjellige motiverende tiltak, ifølge Flatøyboka: "Han undersøkte nøye folks kristendomshold, og der hvor han syntes det var mangelfullt, lærte han dem de rette seder og var så ivrig hvis de ikke ville gi slipp på hedenskapen, at han viste noen ut av landet, noen lot han lemleste, miste hender eller føtter eller få øynene stukket ut, noen ble hengt og noen halshogd. ... Slik fór han rundt i hele dette riket. ... Han straffet både mektige og småfolk like hardt."

Så når Olav etterhvert fikk full kontroll, skyldtes det neppe at alle var like begeistret for styret hans. Det skyldtes heller at all motmakt i landet var pulverisert, eller i hvert fall nøytralisert. Men i utlandet samlet uvennene hans seg; først og fremst Knut den mektige, som fortsatt meinte at det var han som var landets rette konge. Og sommeren 1028 rustet han ut en stor flåte og seilte til Norge for å gjøre opp med oppkomlingen. Olav måtte flykte over hals og hode til Sverige og videre til Gardarike, mens Knut lot seg hylle på tingsted etter tingsted, sammen med stedfortrederen sin, den tidligere landsforviste Håkon Ladejarl. Dermed var alt som før, slik det skulle være, tenkte Knut den mektige.

Men Olav ga seg ikke. Hos gamle venner og kjente i Gardarike og Sverige klarte han etterhvert å samle sammen en broget skare av hirdmenn, landevegsrøvere og vikinger – mange nok til at han våget å gjøre et nytt forsøk på å vinne landet med makt.

Ryktet løp foran ham. Men de som samlet seg for å møte ham, det var ikke hæren til Håkon Ladejarl eller Knut den mektige; det var de forbitrete trønderne som hadde gledet seg da de trudde.de var kvitt Olav en gang for alle – denne ransmannen som hadde brent gardene deres, forsynt seg av avlingene, beslaglagt store eiendommer, hengt eller halshogd mange gode menn og tvunget dem til å dyrke den guden som han hadde valgt ut. Det var bønder og andre som ville ha liv, eiendom og gudstru i fred for den allmektige statsmakta; felle sine egne dommer på tinget; blote til den guden de ville, enten det var Odin, Kristus eller åndene i jord og vatn.

I spissen for bondehæren gikk stormenn fra flere deler av landet. Fremst av dem var Tore Hund fra Bjarkøy. Han var det som klarte å gi kongen banesåret ved å støte spydet sitt gjennom ham, etter at han først var blitt alvorlig såret sjøl.

Opprøret nedenfra lyktes; bøndene seiret over et allmektig vanstyre. Men seierens frukter ble bitrere enn de hadde håpet. Danskestyret kom tilbake, og de innførte om mulig enda strengere lover og hardere skatter enn Olav hadde gjort. Snart bredte opprøret seg også mot dem. Til slutt ble de drevet ut av landet, og kampen mot dem ble ledet av noen av de samme som hadde ledet opprøret mot Olav.

Olav ble derimot mer populær etter døden enn han noen gang var i levende live. Det geistlige apparatet som Grimkjell hadde bygd opp med Olavs hjelp satte i gang med å produsere helgenlegender etter mønster fra England. Øystein Morten skriver: «Kongens drøm om døden før slaget, det at han kastet fra seg sverdet og overga seg, kjertelysene over graven, blodet som leget såret på motstanderens hånd, miraklene rundt vannet helgenen ble vasket med, den blinde som gned seg i øynene, rødmen i ansiktet året etter, luktene, håret og neglene som vokste og måtte klippes – alt dette fantes allerede i den engelske kirkens beretninger om Sankt Edmund og Sankt Oswald.» Grimkjell og folka hans gjorde som moderne fantasy-forfattere; de plagierte eventyr som hadde vist seg effektive tidligere. Det gjorde hoffskalden Sigvat også.

Ingen av historiene om Olavs liv og virke er fullt ut pålitelige, selvfølgelig. De er skrevet ned etter mange gjenfortellinger på folkemunne, og det er ikke alle kildene som er enige om at det var noe stort slag på Stiklestad i det hele tatt. Men ALLE historiene om Olavs ustanselige og hensynslause voldsbruk gjennom mer enn 20 år er konsistente og svært konkrete. Det er atskillig større grunn til å feste lit til dem enn til helgenlegendene som er produsert som avskrift av engelske forbilder.

På olsok feires altså legenden om en mann som aldri har eksistert; en helgen som hevdes å ha lagt grunnlaget for nasjonen Norge – med andre ord et stort nasjonalt eventyr. Olav var en massemorder av verste skuffe, og som konge representerte han maktovergrep, vanstyre og undertrykkelse. Jeg vil heller hedre en helt som gjorde opprør mot undertrykkelsen; en mann som kjempet for lokalsamfunnet mot ei overmektig statsmakt. I stedet for Olav hedrer jeg Tore Hund. Et par dager forsinket hever jeg en seidel mørkt, skummende, heimebrygget øl og feirer torsok. Skål!

Fossekraft er litt bedre enn fotosyntese - men ikke mye

 

Nesten all den fornybare energien vi rår over stammer fra sola. Solenergien sirkulerer gjennom ledd etter ledd og når oss til slutt i form av «bioenergi», vindkraft, vasskraft, bølgekraft – eller solkraft. Hvor effektivt utnytter de forskjellige sluttleveransene den opprinnelige solenergien? La oss regne.

Sola leverer i gjennomsnitt 240 W pr kvadratmeter jordoverflate – dag etter dag, år etter år, årmilliard etter årmilliard. (Nå ja; litt mer etterhvert som tida går: Solenergien øker noen få prosent hver eneste årmilliard, sier astronomene. I det lange løp kan det ikke fortsette slik, men de nærmeste århundrene går det nok greit.) 240 W er det som er igjen etter at skyene og overflata har reflektert ca 100 W. Regnet over alle årets timer summerer strålingsenergien seg til 2.100 kWt pr kvadratmeter, og ganget ut over Jordas 510 millioner kvadratkilometer blir det 1,07 x 10¹⁸ kWt i året. En ørliten del av denne energien høster vi på forskjellige måter og utnytter den til våre egne formål:

Solceller fanger solenergien direkte og omformer den til elektrisk kraft. Dagens solceller er langtfra perfekte; de utnytter mindre enn 20 % av den innkommende solenergien, og fungerer best når sola stråler vinkelrett på panelet. Her i nord skinner Sola ganske skrått. Så med alle fradrag på grunn av dårlig vær og skråsol kan du nøkternt regne med å få ut 100 kWt i året pr kvadratmeter panel, eller omtrent 5 % av den innfallende solenergien.

Teknologien blir bedre. En vakker dag får vi solpaneler som utnytter energien over hele strålingsspekteret, fra infrarødt til ultrafiolett, og som klarer å utnytte både spredt belysning og direkte solstråling. 5 % er likevel veldig mye bedre enn alt du kan sammenlikne med i dag.

La oss et øyeblikk late som om «biodiesel» er klimanøytral. (Det er den ikke: Den kan være verre, like ille som, eller bedre enn fossil diesel med hensyn til utslipp av drivhusgasser, men slike beregninger må gjøres over livsløpet til den enkelte dieselkanne.) Den oljeveksten som gir best avkastning i Norge synes å være raps. På nettet ser jeg at produsenter i solrike innlandsbygder får ut 120 liter pr. dekar. Diesel gir 10 kWt varmeenergi pr liter, så under gode forhold kan du altså få ut (120 x 10)/1000, eller 1,2 kWt varmeenergi, pr. kvadratmeter.

Hva! Dette er 1,2 prosent av det du kan få ut med solpaneler – eller grovt regnet 0,7 promille av innkommende solenergi!

Og dette er den varmeenergien du får fra rapsoljen. Hvis du vil ha energien levert som elektrisk kraft, må du bruke oljen i et kraftverk, og da er du heldig hvis du får en virkningsgrad på 40 %. Da blir det igjen 0,5 kWt elektrisk kraft pr kvadratmeter, eller 1/200 av den elektriske energien du får hvis du bruker samme areal til solcellepaneler.

Raps er en av de beste kandidatene til bioenergi her i landet. Du kan gjerne gjøre tilsvarende beregninger på trevirke, og da får du like nedslående resultater. (Til hjelp på kalkulatoren din: Tørt trevirke har brennverdier på rundt regnet 5 kWt pr kg, og egenvekten er ca 500 kg pr kubikkmeter. Ifølge SSB er tilveksten 24 millioner kubikkmeter i året, fordelt på 81.000 kvadratkilometer produktiv skog – i snitt altså 0,3 kubikkmeter pr dekar. Regn sjøl – men resultatet blir 0,75 kWt pr kvadratmeter. Levert som varmeenergi.)

Foreløpig konklusjon:Fotosyntesen er en svært lite effektiv måte å høste solenergi på. Normalt gir den mindre enn 1/100 så god utnyttelse som dagens solceller. Og solcelleteknologien blir stadig mer effektiv; det blir ikke fotosyntesen.

La oss heller regne på vår nasjonalskatt, fossekraften! Den er i hvert fall effektiv. Og det er riktig; god ingeniørkunst gjennom mange generasjoner gjør at moderne kraftverk utnytter inntil 95 % av den potensielle energien til vatnet og leverer energien som elektrisk kraft. Denne delen av prosessen kan ikke gjøres særlig mer effektivt.

Men dette er bare det siste trinnet i en lang prosess som omdanner solskinn til elektrisk kraft.

Prosessen starter når energien i sollyset blir absorbert av jordoverflata. Noe av denne energien går med til å fordampe vatn. I gjennomsnitt over hele jordoverflata faller det 990 mm nedbør i løpet av et år. Det betyr at det fordamper like mye, for det kommer ikke til mer vatn i kretsløpet, og det blir ikke borte noe heller. Over alle Jordas 510 millioner kvadratkilometer fordamper det følgelig 5,04 x 10¹⁷ kg vatn i året. Fordampingsenergien for vatn ved ca 20 C er 0,681 kWt pr kg. Summert over hele Jorda går det med 3,44 x 10¹⁷ kWt til fordamping: 32 % av all solenergi som blir absorbert i jordoverflata, eller 23 % av den solenergien som treffer Jorda. - Fordamping og nedbør utgjør altså en stor del av energiomsetningen på Jorda, og av den motoren som driver klima, vær og vind.

Så stiger vanndampen og blir til skyer. Når dampen stiger, tilføres den potensiell energi, og det er den potensielle energien som utnyttes i kraftverk og konverteres til elektrisk kraft.

Når dampen har steget til 3000 meter over havet og blitt til regnskyer, har den fått tilført 0,0082 kWt pr kg vanndamp som potensiell energi. Se så for deg et fjellområde i Norge, 1000 meter over havet. Der ligger det en demning til et kraftverk. Demningen har et nedbørsområde på 10 kvadratkilometer: All nedbør innafor dette området renner til slutt ned i denne dammen. Gjennom røret føres vatnet ned til turbinen ved havoverflata (eller mer realistisk: Flere turbiner på vegen ned). Der konverteres potensiell energi til elektrisk kraft med en effektivitet på 0,95, takket være solid teknologi fra mange generasjoner av NTH-ingeniører.

Anta at nedbøren på fjellvidda faller som gjennomsnittet på Østlandet og Jorda forøvrig, altså 990 millimeter i året. Se bort fra fordamping og annet tap på vegen til dammen. Da er tilsiget fra dammens nedbørsområde 9,9 millioner kubikkmeter, eller 9,9 milliarder kg, pr år.

Vatnet mister 2/3 av sin potensielle energi ved fallet fra 3000 meter ned til 1000 meter. 95 % av resten blir til elektrisk kraft: 25,7 GWt i året, til glede for forbrukerne, industrien og utlendingene. - Tallet er optimistisk: Det forutsetter som sagt at alt vatnet i tilfangsområdet blir brukt i produksjonen, og slik er det nok sjelden. De fleste kraftverk har dessuten mye mindre fallhøgde enn de 1000 meter jeg opererer med: Finn yndlingskraftverket ditt her. https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_vannkraftverk_i_Norge Sjøl liker jeg aller best Toverud kraftstasjon, en praktfull bygning som rommer lokal kultur- og industrihistorie i mer enn hundre år. https://no.wikipedia.org/wiki/Toverud_kraftstasjon (Det var strengt forbudt å gå på røret opp til Sortungen. Men det de foresatte ikke veit, det har de ikke vondt av.)

Med all den innebygde optimismen i tallene: Hvor mye energi får kraftverket i regnestykket mitt ut av et tilfang på 10 kvadratkilometer, sammenliknet med solenergien som treffer det samme området?

Vi er på Østlandet. Fra det skrånende solskinnet mottar bakken noe sånt som 1800 kWt pr kvadratmeter pr år. På 10 kvadratkilometer blir det 18.000 GWt. Kraftverket får altså ut 1,4 promille av dette. Eller 2,8 prosent av det du kunne få ut med solceller, hvis området ble brukt til dét, i stedet for tilfangsområde for fossekraft.

Vi har lært:

• Med solpanelet får vi ut 5 % av solenergien som elektrisk kraft.

• Bioenergi fra raps gir oss 0,3 promille av solenergien som elektrisk kraft.

• Bioenergi fra trevirke gir oss 0,15 promille av solenergien som elektrisk kraft.

• Fossekraft gir oss i beste fall 1,4 promille av solenergien som elektrisk kraft.

Dette er eksempler. Andre regnestykker kan settes opp, men de vil ikke avvike vesentlig fra disse. Og disse eksemplene viser at fossekraft er en del mer effektivt enn bioenergi, men den bleikner mot solkraften. 5 prosent er 35 ganger så mye som 1,4 promille.

Pris deg lykkelig for fossekraften! Den har antakelig gitt oss vel så mye velstand som oljen. Men når vi må skaffe oss MYE mer elektrisk kraft, heter løsningen solkraft og vindkraft. Utbygging av sol og vind gir mange ganger så effektiv arealbruk, og følgelig mye mindre naturskade, enn fortsatt utbygging av fossekraft.

Se også: http://kvernvold.blogspot.com/2020/10/norge-kan-leve-av-energisalg-i-all.html

"Vi har drekki og eti nok!"

 

Etter pandemien måtte alle kompenseres. («Etter pandemien»? Den fortsetter som før, men nå er den avblåst over hele verden unntatt Kina. Ingen andre har råd, politisk eller økonomisk, til å drive på. Bare keiseren har makt til å gjøre akkurat som han vil.) Så bøndene måtte få «tidenes landbruksoppgjør»; flyteknikerne trudde de måtte få 16 % (!) for å «sikre rekrutteringen» (til et yrke der folk står i kø for å få utdannelse). Lærerne, lektorene, sjukepleierne og alle trøste-og-bærefagene måtte få et skikkelig løft, fordi de hadde «stått i det» under pandemien. (Det hadde kassadamene og servitørene også, og de ble hardere rammet av pandemien enn noen annen yrkesgruppe. Men kassadamer og servitører mangler både mastergrad og slekt og venner i redaksjonene, så de dukket aldri opp i Debatten eller Dax 18.)

Nå har alle dessuten krav på lange ferieturer og på å «unne seg noe ekstra». Nå må alle få økt kjøpekraft som kompensasjon for to triste år. Ikke sant?

«Økt kjøpekraft» kan oversettes til «økt forbruk». Er det en naturlov at forbruket skal øke, og øke, og øke?

Tydeligvis ikke: Nå stanger forbruksveksten mot virkeligheten i form av økte priser – ikke bare på energi, men på alle varer og tjenester som produseres ved bruk av energi, det vil si alle. - Javisst, roper folk, og da må vi kompenseres for strømpris, bensinpris, renteøkning og inflasjon! For økt kjøpekraft har vi krav på. Skulle bare mangle, etter disse fæle åra!

I 1961 reiste jeg på min første utenlandstur. Den gikk helt til København med danskebåten. Tidligere ferieturer hadde gått til så eksotiske steder som Sandefjord, Inderøy og Balestrand. Jeg var privilegert, med to foreldre som tjente bedre enn de fleste. Norge hadde ett radioprogram, og der sendte de stusslige programmer om landbruk og fiske. Til gjengjeld kunne jeg ta inn både Radio Lux og svensk P2 ved å skru av dekslet bak på radioen og skyve forsiktig på kondensatoren med pekefingeren. Fjernsyn fantes i Sverige og i Donald.

Fra 1961 til i dag er kjøttforbruket pr person doblet her i landet. Totalt forbruk pr person, målt i faste kroner, er mer enn tredoblet. Jeg har tilgang til et uendelig antall fjernsynsstasjoner, og nesten alle gnåler om stadig flere steder jeg må reise til og stadig flere ting jeg må kjøpe. Er jeg tre ganger så mett, tre ganger så tilfreds og tre ganger så lykkelig som jeg var i 1961? Ikke helt. Jeg må nok få enda litt mer kjøpekraft. Eller?

Ifølge FNs hovedrapport om naturmangfold fra 2019 er 50 prosent av verdens naturlige økosystemer blitt ødelagt på de siste 50 åra. Over 30 prosent av verdens fiskeressurser fiskes over bærekraftig nivå. Mer enn en fjerdedel av alle kjente arter er utrydningstruet. Plastforurensning er mer enn tidoblet sia 1980. Og så videre; og så videre. Bildet er det samme over hele linja: Vi bruker ikke naturen – vi bruker den opp i stadig raskere tempo.

Det finnes et internasjonalt nettverk, Global Footprint Network, som hvert år beregner en «Global Overshoot Day» - den datoen i året da verdens totale forbruk passerer naturens evne til produksjon og tilvekst for hele året. I 2022 faller denne datoen på 28. juli. ( https://www.overshootday.org/content/uploads/2022/06/Earth-Overshoot-Day-2022-Nowcast-Report.pdf ) Fra denne datoen og ut resten av året, sier rapporten, fortsetter vi mennesker å forbruke uten at det skjer noen tilvekst. Datoen faller tidligere for hvert år.

Norge ligger helt i front i overforbruket. Vår lokale «Overshoot day» falt i år på 12. april. ( https://bergensia.com/april-12-norways-overshoot-day-in-2022/ ) Det betyr at hvis hele verden hadde vårt forbruksmønster, måtte vi ha hatt mer enn tre og en halv jordklode å fordele forbruket på, dersom det skulle skje uten verdiforringelse.

For et par år sia påstå jeg at vi har bevilget oss en forbruksvekst som ikke baserer seg på økt produksjon, men på stadig større uttak av naturressurser.

( http://kvernvold.blogspot.com/2020/05/vi-har-ikke-hatt-konomisk-vekst-pa.html ) Beregningene av vår og verdens «Overshoot day» viser at det samme fortsetter i dag: Vi eter opp stadig mer av såkornet, og vi gjør det i stadig større tempo.

Thorbjørn Berntsen – en av få overlevende Ap-ledere som hadde møkk under negla – sa: «Vi har drekki og eti nok!» Så la han til: «Hele opplegget går ut på å få mer i påsan. Kjøpe mer, bruke, kaste, fortere og fortere. Er det noen mening i dette? Da det var tomt i brødboksen var det mening. Men er det noen mening når du faen ikke får igjen lokket på brødboksen engang?» ( https://frifagbevegelse.no/anbefaling/thorbjorn-berntsen--jeg-har-for-lengst-mistet-trua-pa-det-derre-okonomiskvekstsamfunnet-vi-har-drekki-og-eti-nok-6.158.655440.603a3f29fd )

Han får mer rett for hver dag som går. I år flater levestandarden ut her i landet, om den ikke synker et hakk eller to. Det har antakelig både vi og verden godt av.

Så må jeg legge til: Jo, det finnes folk som sliter. Det finnes ekte nød, også i Norge. De trenger fortsatt støtte. Men det er ikke de nødlidende som er mest synlige i kravet om kompensasjon og kjøpekraft. 

Jeg har driti meg ut igjen! Om Caster Semenya, kjønn og sånt

 

Et debattinnlegg av Frode Saugestad tvang meg til å lese meg grundigere opp på saken om Caster Semenya. Da måtte jeg grave meg ned under dynger av reportasjer og debattinnlegg (deriblant mine egne) som utelukkende handler om testosteronnivåer. Sjelden er en kropp og dens hormoner blitt så grundig omtalt og diskutert som akkurat hennes. Derfor bifaller jeg uten forbehold følgende twittermelding fra Jonathan Gault: «The grace with which Caster Semenya has carried herself over the last 10 years is absolutely remarkable. She has endured criticism, hatred, and an invasion of privacy for no other reason than choosing to be herself. Semenya has emerged as a role model and someone to be admired.»

Etter mange spatak har jeg også spadd meg ned til den faktiske grunnen til at Semenya tapte saken sin for idrettens voldgiftsdomstol (CAS) i 2019: ( https://www.tas-cas.org/fileadmin/user_upload/Media_Release_Semenya_ASA_IAAF_decision.pdf - seinere ble også anken hennes avvist.) Som alle andre - inklusive internasjonale telegrambyråer, BBC, NRK, Aftenposten og alle landets sportsredaksjoner – trudde jeg at dette bare dreide seg om testosteron. Men det gjorde den ikke: Saken baserte seg på bestemmelser som krever at utøvere med 46 XY-syndrom skal regulere ned sitt testosteron-nivå for å kunne delta i øvelser for kvinner. Flere utøvere er seinere blitt stanset etter samme bestemmelse. ( https://www.sportsintegrityinitiative.com/dsd-regulations-call-out-athletes-as-biologically-male/ )

Kvinner uten dette syndromet kan ha akkurat så mye testosteron som naturen har utstyrt dem med.

Hva betyr dette, da? Det betyr at etter en biologisk definisjon er disse utøverne hannkjønn, men at de har utviklet seg og vokst opp med en dominerende kvinnelig anatomi. De har oppfattet seg som kvinner, og omgivelsene har oppfattet dem som kvinner – først i voksen alder er deres biologiske kjønn blitt fastslått. I fysiske idretter vil de alltid ha den fordelen som Y-kromosomet medfører. Å regulere ned testosteronnivået vil dempe fordelen, men neppe fjerne den helt. Det er heller ikke gitt at hormondemping vil være sunt for dem: De skal leve resten av sine liv med den kroppen naturen har gitt dem, også det testosteronnivået som er naturlig for en biologisk mann. Semenya har klokelig avvist alle forslag om hormondemping for å kunne fortsette å konkurrere som kvinne.

Slike og liknende utviklingsforstyrrelser i det anatomiske kjønnsuttrykket forekommer hos 0,018 prosent av befolkningen, leser jeg. At de forekommer, utgjør ikke noe argument i den ene eller den andre retningen i diskusjonen om kjønn og identitet: Les for eksempel noen kloke ord fra Swarajya Staff. ( https://swarajyamag.com/sports/keep-your-agenda-out-of-my-sport-the-oversimplification-of-caster-semenya-case ) Men jeg er redd de utgjør et argument mot alt for eplekjekk skråsikkerhet i vanskelige saker. Dermed kan jeg fastslå offisielt: Jeg har driti meg ut igjen. Det blir nok ikke siste gangen heller. Skulle du komme i skade for å lese noe av det jeg tidligere har skrevet om Semenya, blant annet her på Øyvinds Globb, så husk å ta det med store klyper salt.

Men er Caster Semenya kvinne eller mann, da? Selvfølgelig er hun kvinne. Det har hun vokst opp som, det oppfatter hun seg som, og det får hun da sannelig være så lenge hun vil. Helt uten hormonbehandling og kirurgi.

Journalist Rogstad bør bli enda flinkere til å guggle

 

«Troen på grunnleggende biologiske fakta forgifter transdebatten», påstår journalist Aksel Rogstad. ( https://www.morgenbladet.no/ideer/kommentar/2022/06/24/troen-pa-grunnleggende-biologiske-fakta-forgifter-transdebatten-skriver-aksel-rogstad/ ) Så tar han evolusjonsbiolog Sætre i skole for utsagn som «i all kjønnet formering er det alltid to», og «To kjønn er dypest sett to ulike og evolusjonært stabile strategier i forplantningen». Så viser Rogstad til fenomenet «interkjønn», som visstnok «gjør det vanskelig å plassere individet i en binær kjønnsmodell».

Her kunne journalisten med fordel ha gugglet videre og funnet mange flere referanser enn hjemmesiden til Foreningen Fri. Da ville han ha sett at ved forskjellige tilstander kan det være vanskelig å fastslå kjønnet. Det betyr ikke at det er umulig. Det viser seg, ifølge biologien, at de aller fleste slike tilfeller har en kropp som enten er disponert for å produsere små kjønnsceller (mannlige), eller for å produsere store kjønnsceller (kvinnelige). Det finnes ikke kropper som produserer kjønnsceller mellom de små og de store.

Blant planter er tvekjønnethet vanlig. Vi tildeler ikke plantene betegnelsen «interkjønn» av den grunn: Kjønnet formering hos planter er akkurat like binær som hos mennesker, sjøl om det finnes både hannblomster og hunnblomster på samme plante. En liknende tilstand hos mennesker kalles hermafrodittisme, ifølge Store Medisinske Leksikon. ( https://sml.snl.no/hermafrodittisme_-_hos_mennesket ) Den er svært sjelden, og den aller sjeldneste tilstanden er «ekte hermafrodittisme», altså ekte tvekjønnethet. Da inneholder kjønnskjertlene vev fra begge kjønn, står det i boka. Heller ikke her er det snakk om noe tredje, fjerde eller femte kjønn, altså.

Transvestisme, derimot, er noe helt annet, i hvert fall tradisjonelt: Det beskriver trangen til å kle seg og te seg som det motsatte kjønn. Og det må da folk av alle legninger få lov til å gjøre så mye de vil – det betyr likevel ikke at man blir det motsatte kjønn. Jeg blir ikke kvinne fordi om jeg tar på meg kjole og leppestift. Tvert imot bør det finnes forståelse for at også menn skal kunne drive med slikt, akkurat like mye som for at kvinner skal kunne kle seg i bukse og jakke!

Og sannelig belærer journalisten naturviteren om grunnleggende vitenskapsteori også. Han vil «åpne for at det er vårt vitenskapelige begrepsapparat som trenger å oppdateres. Dét ville være å lete etter biologiske fakta.» - Som biologer og andre naturvitere alltid blir innprentet, er gjeldende teori midlertidig: Den gjelder inntil det blir gjort nye observasjoner som krever endring av teorien. Men det betyr ikke at teorien må endres basert på gamle observasjoner, når disse allerede har fått sin forklaring innafor gjeldende teori. Det ville være å nedgradere teorien i stedet for å oppgradere den.

NATO omringer Russland? Javisst. Og Russland omringer Norge.

 

Russland, verdens største land, har ei grense mot andre land på tilsammen 19.917 km. Av dette utgjør grensa mot NATO-land 1.142 km, altså 5,5 prosent. Dette inkluderer grensene mellom enklaven Kaliningrad og Polen/Litauen.

Disse 5,5 prosentene framstiller Putin og hans apologeter – deriblant studenten (?) Anna Jevsejeva, nettstedene Steigan, Derimot og inntil nylig SV, Rødt samt flere stortingsrepresentanter for FrP – som om NATO «omringer» Russland.

Til sammenligning: Norges grense mot andre land utgjør 2.562 km. Av dette utgjør grensa mot Russland 196 km, det vil si 6,5 prosent. Hvis NATO virkelig omringer Russland, er det altså helt klart at Russland omringer Norge.

Men påstanden om «omringing» må selvfølgelig oppfattes som del av en myte, ikke som beskrivelse av en faktisk virkelighet. Den inngår i ei paranoid fantasifortelling om at NATO rykker fram og underlegger seg stadig nye territorier. I den virkelige verden er det Russlands naboer som har løpt til NATO og bedt om å få slippe inn så snart de har hatt muligheten til det. Det kommer ikke av at NATO rykker fram; det kommer av at de ønsker seg beskyttelse mot en stadig mer aggressiv og uforutsigbar nabo, altså Russland. Når Finland nå etter all sannsynlighet blir NATO-medlem, er det fordi de ønsker trygghet: Overfallet på Ukraina har overbevist det nøytrale Finland om hvor farlig det kan være å ha Russland som nabo. Da vil Russlands grense mot NATO-land bli 1.313 km lengre. Russland blir altså mer enn dobbelt så omringet som nå, og det skyldes utelukkende framferden til landets kriminelle regime.

Russlands overfall på Ukraina er i strid med all internasjonal rett. Det kommer stadig nye meldinger om brutale overgrep mot sivilbefolkningen, og om byer som blir lagt i grus helt uten hensyn til sivile lidelser. Alle påskuddene som ble brukt - «befrielse» fra «naziregimet», NATO-baser, planer om atomvåpen, utvikling av biologiske våpen mot genetiske russere (!), overgrep mot russisktalende – har vist seg å være spunnet av tom luft. Nå er de erstattet av Putins historiske fantasier om at ukrainere og russere er «ett folk», og at Ukraina må gjenforenes med Russland.

«Wikingeländer zurückgekehrt!» lød overskriften i flere tyske aviser den 9. april 1940, etter overfallet på Danmark og Norge. Nå skulle de «ariske folkene» gjenforenes under én Fører, i samsvar med sin historiske bestemmelse. Putin vil forene de «russiske folkene» under én leder. Gjett hvem.

Studenten (?) Jefsejeva ønsker «dialog og forståelse». Det kan hun få til ved å befri det russiske folk fra det kriminelle Putinregimet. Så lenge denne mafiaen sitter med all makt, vil Russland være en paria blant verdens siviliserte land.

Vi får fortsette å lese Dostojevskij, Bulgakov, Zamjatin, Solzjenitsyn og andre store russiske kulturbærere som – hver i si tid, hver med sin stemme – talte for Russlands befrielse fra brutale makthavere. Tyskland ble befridd fra barbariet. Det samme, må vi håpe, vil skje med Russland.

Inntil det skjer, er det mange av Russlands naboland som har grunn til å føle seg omringet.